Britisk politikk på randen av kaos

I disse dager er for eller imot EU blitt en altoppslukende aktivitet, og britisk politikk er for tiden på randen av kaos, skriver Audun Tjomsland. Her lytter statsminister Theresa May under en av mange Brexit-debatter i Parliamentet.
I disse dager er for eller imot EU blitt en altoppslukende aktivitet, og britisk politikk er for tiden på randen av kaos, skriver Audun Tjomsland. Her lytter statsminister Theresa May under en av mange Brexit-debatter i Parliamentet. Foto: Mark Duffy / AFP / NTB scanpix

Theresa May blitt symbolet på hvor vanskelig det er blitt for britene å komme seg ut av EU på hederlig vis.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Audun Tjomsland
Utenrikskommentator ABC Nyheter. Forfatter og tidligere korrespondent for NRK i New York og London.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Det viser seg nå at det skulle bli like vanskelig for britene å komme seg ut av EU, som det var for dem å for å komme seg inn i det europeiske fellesskapet som i 1960/70-årene het EF. Da ble det franske nei fra president Charles de Gaulle symbolet på at britene ikke var ønsket i EF. Etter at de Gaulle ikke lenger var president, ble britene EF-medlemmer fra 1. februar i 1973.

Nå i 2019 vil britene ut igjen, og nå er britenes iherdige statsminister Theresa May blitt symbolet på hvor vanskelig det er blitt for britene å komme seg ut av EU på hederlig vis.

Både tidligere og i våre dager, har det britiske folk vært delt i synet på britisk medlemskap i det europeiske fellesskapet.

Den konservative regjeringen med David Cameron som statsminister, ville forsøke å sikre et solid flertall bak det britiske medlemskapet i EU, og utlyste folkeavstemning til den 23. juni 2016. Forsøket slo helt feil.

De som sa nei til EU, og som ville at britene skulle gå ut av EU, vant folkeavstemningen med 51,9 prosent mot 48,1 prosent. Utgangsdato ble bestemt til fredag 29. mars 2019. Den britiske utgangen av EU fikk endog et eget navn – «British exit from EU» - Brexit.

Med større og mindre intensitet har statsminister Theresa May forsøkt å styre landet etter folkeavstemningen i 2016, men det er neppe for mye sagt at en urimelig stor del av hennes tid og innsats siden folkeavstemningen er gått med til arbeid med Storbritannias forhold til EU. Enkelte mener at det er gått på bekostning av andre presserende oppgaver for den britiske statsminister.

I disse dager er for eller imot EU blitt en altoppslukende aktivitet, og britisk politikk er for tiden på randen av kaos.

For øyeblikket er britene inne i en serie med avstemninger som skal gi statsministeren viktige føringer for hvordan regjeringen skal føre prosessen fram til at britene er ute av EU. De avstemningene hun har fått gjennomført de siste ukene fram til den fristen EU hadde satt, 29. mars, har ikke gitt henne retningsgivende signaler.

Statsminister Theresa May har fått ny frist på seg til 12. april i år til å gjøre klart overfor EU hvordan de ser for seg sin «skilsmisse» fra EU.

Det toppet seg da statsminister May opplevde seg selv om et hinder for å få til en avtale, slik at hun tilbød å trekke seg hvis bare Parlamentet først ville gå med på den Brexit-avtalen hun har forhandlet seg fram til sammen med EU. Men også det avtaleforslaget ble nedstemt av Parlamentet, så Theresa May fortsetter.

Les også: Theresa May kjemper for sitt politiske liv

Hun mener at hennes avtale er den eneste EU vil godta, for at britene skal kunne unngå å styrte ut av EU uten noen regulerende avtaler om menneskelige og forretningsmessige forhold landene imellom.

I denne utydelige prosessen har Underhusets leder, speaker John Bercow, framstått som en ledende personlighet. Hittil har han vært mest kjent for sine forsøk på å holde orden i salen ved å rope ut sine kommandoer som «Order! Order!» i forskjellig tonefall. Han har gjenopptatt en nærmest glemt regel om at det ikke er anledning til å stemme over et og samme forslag mer enn en gang.

Dermed har statsminister May måttet gjøre kosmetiske endringer for å få loddet stemningen i Parlamentet på forskjellige løsninger på det dilemmaet regjeringen står overfor: Hvordan ønsker Parlamentet at regjeringen skal forholde seg til de alternative løsningene?

Hittil har hun fått avholdt tre forskjellige avstemninger på i praksis samme sak, uten å få klart svar.

Statsminister May har etter at den omforente dato for selve uttredelsen den 29/3-2019 er passert, ennå ikke fått svar på hvordan Parlamentet vil forholde seg. Tre ganger har statsministeren nå forsøkt å få sitt eget parlament til å godta den avtalen hun har inngått med EU og Brexit, uten at hun har lykkes.

Så langt handler det avtaleforslaget som vurderes, bare om betingelsene for å avslutte dagens forhold mellom EU og UK (kall det gjerne skilsmisseavtalen), fordi statsminister May har valgt å dele sitt forslag til Brexit-avtale i to:

En del gjelder selve «skilsmissen» og forskjellige forhold rundt selve utmeldelsen.

Den andre delen av avtalen må inneholde den mer langsiktige, politiske veien videre, inkludert hvilket forhold britene skal ha til EU etter at de ikke lenger er medlem av EU.

Samtidig er den mer langsiktige del av planen mest interessant for oss utenforstående, fordi den handler om britenes langsiktige, politiske plassering i Europa.

Den delen av avtalen mellom britene og EU er naturligvis av stor betydning – ikke minst for en så god venn og samarbeidspartner med Storbritannia, som det Norge er.

Les også: Kan Norge redde de «skipbrudne» ved Brexit?

Parlamentet har i denne prosessen vurdert mange former for en såkalt «myk» Brexit, med minst mulig endringer for britenes forhold til sine tidligere partnere i EU, og det var nesten flertall for en avtale hvor britene kunne blitt værende innenfor en felles tollunion med EU. Der ville britene kunne beholdt retten til å stanse fri bevegelse av EU-borgere, og de ville ha en begrenset rett til å forhandle fram nye frihandelsavtaler. Men den ble avvist av de som er tilhengere av en «hard» Brexit, og som ønsker større frihet og nasjonal råderett for britene som en «fri og selvstendig nasjon» utenfor EU.

Det britiske politiske miljøet forsøker å påvirke Theresa May så godt de kan og i forskjellige retninger.

Et alternativ ville være å avholde en ny folkeavstemning om britenes forhold til EU, kanskje folkemeningen har snudd siden folkeavstemningen i 2016 og at Brexit ikke lenger er folkets ønske?

Labours leder James Cobryn ønsker at det skal avholdes nyvalg så snart som mulig, for å kunne starte prosessen på ny – og han tenker seg utvilsomt at en ny regjering, kanskje med ham selv som statsminister, ville kunne styre prosessen bedre...

Les også: Ut av EU uten mål og mening

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden