Kan en martyr fra 1500-tallet redde Italia fra høyre-populismen?

Giordano Bruno skuer bestemt mot Vatikanet fra sin sokkel på den kjente Campo de' Fiori-plassen i den italienske hovedstaden. Foto: l o r e n a / Flick (CC BY-ND 2.0).
Giordano Bruno skuer bestemt mot Vatikanet fra sin sokkel på den kjente Campo de' Fiori-plassen i den italienske hovedstaden. Foto: l o r e n a / Flick (CC BY-ND 2.0).
Artikkelen fortsetter under annonsen

Filosofen Giordano Bruno – brent på bålet som kjetter i år 1600 – har blitt et symbol for talefrihet og toleranse.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Stephanie Merrit

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stephanie Merrit er forfatter og spaltist i The Guardian.

17. februar hvert år samler en folkemengde seg på Campo de’ Fiori-plassen i Roma for å nedlegge blomsterkranser, dikt og tenne lys foran en statue som glor mot Vatikanet, halvt skjult under hetten på en munkekutte.

Mannen statuen hedrer, den napolitanske filosofen Giordano Bruno, ble brent levende av Inkvisisjonen på dette stedet i år 1600, for kjetteri. Blant annet tok han i flere bøker til orde for det heliosentriske verdensbildet til Copernikus, og argumenterte for at universet er uendelig – og inneholder flere verdener enn vår egen.

Tiltalen var tilsvarende den som ble rettet mot astronomen Galieleo Galilei 16 år tidligere. I motsetning til Galileo, som gikk tilbake på sitt syn, har Brunos trass gitt henrettelsen preg av martyrium. Et vitne ved rettssaken fortalte at da dødsdommen falt skal Bruno ha svart: «Du kan være mer redd for å felle denne dommen over meg enn jeg er for å godta den».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Den russiske aktivisten Nadezjda Tolokonnikova er blant dem som har trukket fram renessanse-filosofen Giordano Bruno som ikon for den frie tanke. NTB Scanpix/AP.
Den russiske aktivisten Nadezjda Tolokonnikova er blant dem som har trukket fram renessanse-filosofen Giordano Bruno som ikon for den frie tanke. NTB Scanpix/AP.

Selv om hans teori om et uendelig univers bare var én av mange kjetterske ideer som skaffet ham trøbbel med Den katolske kirken, har den de senere år gitt ham status som «den moderne vitenskapens første martyr». Fysikeren Neil deGrasse Tyson åpnet sin TV-serie «Cosmos: A Spacetime Odyssey» (2014) med en episode viet Bruno og hans plass i vitenskapshistorien, selv om han utelot det faktum at Bruno var minst like interessert i magi som i astronomi.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Omstridt «forsker» - betydelig opposisjonell

Brian Cox gjenforteller også Brunos «cinematiske død» i sin bestselger Human Universe, men konkluderer at «hans bidrag til vitenskapen er omstridt. Han var mer en stridig fritenker enn en tidlig vitenskapsmann».

Det tidligste kjente portrettet av Bruno er denne graveringen fra 1715, trolig basert på et samtidig portrett som har gått tapt. Illustrasjon: Wikimedia Commons, fri bruk.
Det tidligste kjente portrettet av Bruno er denne graveringen fra 1715, trolig basert på et samtidig portrett som har gått tapt. Illustrasjon: Wikimedia Commons, fri bruk.

Som ytringsfrihetsikon har Bruno fortsatt sterk tiltrekningskraft i Italia og andre steder i Europa. Ved en veldedighetskonsert i London for Det hviterussiske friteater, hørte jeg aktivisten Nadezjda Tolokonnikova fra gruppen Pussy Riot holde en tale der hun hyllet Bruno som heltemodig dissident.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At en ung kvinne i Vladimir Putins Russland lar seg inspirere av en dominikaner som ble fratatt munkestatus, illustrerer Brunos betydning som «mytologisk skikkelse».

Jeg har skrevet en romanserie om ham (under forfatternavnet SJ Parris) det siste tiåret, men han har inspirert dramatikere og forfattere lenge før meg, som James Joyce, Oscar Wilde og Bertolt Brecht. Victor Hugo bidro til å få reist statuen på Campo de’ Fiori på 1800-tallet, etter en underskriftskampanje ledet av studenter som så Bruno som en egnet frontfigur for et Roma som da nylig hadde blitt frigjort fra pavens makt. Studentene mente til og med at Bruno hadde forutsett denne frigjøringen.

Gravert på statuens sokkel står det: «Til Bruno, fra generasjonen han forutså, her på bålet brant».

Reise: Svenske forskere dro til Roma med flere hundre år gamle reisebøker

Kjetteri-rettssaken mot Bruno. Bronserelieff av Ettore Ferrari, fra Campo de' Fiori i Roma. Foto: Wikimedia Commons, fri bruk.
Kjetteri-rettssaken mot Bruno. Bronserelieff av Ettore Ferrari, fra Campo de' Fiori i Roma. Foto: Wikimedia Commons, fri bruk.

Stort opptog av fritenkere

Et stort opptog på Campo de’ Fiori søndag var organisert av Den nasjonale italienske sammenslutningen av fritenkere, men hvert år tiltrekker statuen seg beundrere av ymse slag: ateister, anarkister, rasjonalister, mystikere og katolske reformatorer, samt representanter for byen som nedlegger blomster. Den offisielle anerkjennelsen av filosofen antyder en slags rehabilitering. Men maktens forhold til Bruno er fortsatt preget av ambivalens.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I flere hundre år ble hans fortelling undertrykket av Vatikanet, dokumentene om rettssaken hemmeligholdt, og han ble nektet pavens benådning ved 400-årsmarkeringen av hans død i år 2000, fordi han hadde gått for langt fra Kirkens lære til å fortjene det (Galileo fikk en formell benådning i 1992).

Gater, torg og læresteder over hele Italia er oppkalt etter Bruno, men på mange måter står han fortsatt utenfor det gode selskap, som et symbol på motstand.

I fjor sommer kom jeg over hans kontrafei sprayet på en vegg i et smug i Venezia, uten noen nærmere forklaring. En venn i Calabria sendte meg nylig et foto av en plakat teipet fast til en statue. Igjen et portrett av Bruno, men påskriften «Giordano Bruno: mot gamle og nye inkvisitorer».

Ville forene kristenheten

Bruno-statuen på Campo de' Fiori hedres jevnlig med blomster og andre hilsener. Foto: Patrik Tschudin/Flickr (CC BY 2.0).
Bruno-statuen på Campo de' Fiori hedres jevnlig med blomster og andre hilsener. Foto: Patrik Tschudin/Flickr (CC BY 2.0).

Selv om hans ry lever videre er det få utenfor akademia som leser Bruno i dag. Hans livshistorie og død har en sammenheng og appell hans filosofiske skrifter mangler. Et tema som går igjen hos ham er utviklingen av en ny religionsfilosofi, som skulle vise vei utover skillet mellom katolsk og protestantisk, endog løse religionskonfliktene som rev Europa i filler fra slutten av 1500-tallet. Han henvendte seg til en rekke europeiske regenter, blant annet Englands dronning Elizabeth I, med håp om å få støtte til sine ideer om toleranse og enhet, men han lykkes aldri å finne en maktperson villig til å fremme hans sak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bruno tilbrakte halve livet i eksil for å unngå Inkvisisjonen, og søkte tilflukt flere steder i Europa. Med få års mellomrom ble han drevet videre. Bruno forsto godt hva det ville si å være på flukt. Mens Italias høyreorienterte regjering er i ferd med å vende seg bort fra toleranse og åpenhet med sin anti-innvandringspolitikk – og selv den folkekjære fiksjons-detektiven Montalbano kan splitte folkemeningen med det enkelte har kalt «pro-flyktningpropaganda» – virker det viktigere enn noen gang å hedre en mann hvis mot fortsatt inspirerer dem som krever sin stemme hørt mot undertrykkelse.

Les også: Paven: – Bedre å være ateist enn hyklersk kristen


Oversatt av Ole Peder Giæver /ABC Nyheter © Guardian News & Media Limited