French og Moland-saken – en lov for Loke, en annen for Tor

Den offentlige støtten og ressursbruken for å få Moland og French løslatt fra fengsel i Kongo, har hatt et omfang som er uten sidestykke for straffedømte nordmenn i utlandet, skriver

I september 2009 publiserte Bistandsaktuelt en artikkel jeg hadde skrevet med tittelen: Gutta i Kongo - ikke naive eventyrere der jeg var kritisk til mediedekningen og det diplomatiske og politiske engasjementet fra norsk side for å få de to løslatt. Noen dager seinere fikk jeg denne meldingen på SMS: «Me har sett kva Di har skreve, me skal taka deg».

Meldingen kom fra en i miljøet på Vegårdshei. Jeg tok trusselen alvorlig og valgte å ligge lavt i tiden som fulgte.

Men jeg har fulgt saken fra våren 2009 da de to ble arrestert, og jeg har tidligere i høst skrevet om den i Dagsavisen.

French og Moland løy under rettsaken i Kongo

Nå, snart ti år etter arrestasjonen vet vi fortsatt lite om hva French og Moland egentlig skulle gjøre under oppdraget i Kongo.

Men vi vet at de oppførte seg høyst upassende i rettssalen og at de løy under den første rettsaken i Kisangani. De sa de var på en turistreise og nektet for alt de var anklaget for. Nå etter at French har kommet hjem, er fortellingen blitt helt annerledes. I media og på sin foredragsturne landet rundt forteller French at de var på et hemmelig oppdrag, men han har ikke ennå fortalt hva slags hemmelig oppdrag det var. Det han imidlertid har fortalt til NRK reporteren som tidligere i år laget seks reportasjer om saken, er at han og Tjostolv Moland etterlot sjåføren hardt skadd og døende i veikanten (NRK. To hvite menn. Podkast nr. 4).

Hvordan sjåføren Abedi Kasongo ble skutt, vet vi fortsatt like lite om.

Jobber med barn i Kongo - mener French bør betale

LES SAKEN

Men vi vet at Moland hadde skrevet et brev til opprørslederen i Kongo, general Laurent Nkunda. Dette brevet var en del av tiltalen. Om det ble sendt eller ikke, vet vi ikke, men at den politiske ledelsen og rettsvesenet i Kongo ble sterkt provosert av brevet, er hevet over tvil.

Da French og Moland ble tatt, satt Nkunda i en form for husarrest i Rwanda mens Den internasjonale kriminaldomstolen, ICC, forberedte anklagen mot han for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, inkludert de groveste former for seksuell tortur av kvinner og barn. Årets vinner av Nobels fredspris, Denis Mukwege, og hans medarbeidere har ganske sikkert behandlet mange av ofrene for Nkundas terror der brutal seksuell vold var et hyppig brukt våpen.

Dette vet vi fortsatt for lite om

Hva de to planla og holdt på med mens de hadde sitt kommersielle, såkalte sikkerhets-og etterretningsselskap, SIG, (Special Intervention Group), i Uganda, vet vi fortsatt for lite om. Men etter det som nå foreligger av dokumentasjon fra ulike kilder, er det hevet over tvil at French og Moland har gjennomført andre skarpe oppdrag i Kongo og i andre afrikanske land i tiden før de ble arrestert i Kisangani. Det samme gjelder for oppdragene de to har hatt som leiesoldater på skip i Adenbukta for å bekjempe somaliske pirater. Om noen ble drept under disse oppdragene, vet vi intet om. Men det og hva slags ulovlige oppdrag det dreier seg om, er det KRIPOS oppgave å finne ut av, og de er så vidt jeg vet i gang med dette oppdraget.

I sine unge år dyrket Moland naturen og det frie liv som jeger i skog og fjell mens French var mer opptatt av trening og kroppsbygging. Begge var fascinert av kolonitiden, og de har på forskjellig vis tilkjennegitt sin begeistring for den. French har gitt uttrykk for at kolonitiden var en nødvendighet for at det ville og primitive Afrika skulle få noen utvikling.

De ville bli soldater, men fant seg ikke til rette i det norske forsvaret. Det var for mykt og regelstyrt og passet ikke deres gemytt. En virkelig mann var en soldat som fikk leve ut alt han følte av styrke og villskap i kamp og krig.

Når det gjelder vårt politiske system, har de formidlet sin forakt for «de politiske korrekte, metroseksuelle, kaffe-latte-slurpende sosialistene inne i Oslo» og for «feministstaten Norge» som er «anti-hvit» og «anti-mann». (Se Nikolaj Frobenius: «KONGO notatene» 2018, side 148 og 149)

I Europa i vår tid har de likevel hatt sans for «jernkvinnen» Margaret Thatcher og hennes autoritære lederstil og form for konservatisme.

Ifølge egne utsagn var de kristne og høyrevridde menn som var lei det «venstreradikale tyranniet» i Norge. De hadde begge lært seg torturmetoder, og de hadde prøvd dem for å lære å utholde smerte.

Les også kommentaren: Å jakte action og penger i brutale Kongo kan umulig beskrives som en heltehistorie

Moland og French mente det var best om folk av ulik rase, levde adskilt. De var tilhengere av en sterk nasjonalstat og hadde tilsvarende forakt for det multilaterale systemet og alle de begrensninger FN og EU legger på staters atferd.

Verdigrunnlaget som Moland og French har gitt uttrykk for, er, slik jeg ser det, intet annet enn en form for fascisme, men French modifiserer nå dette i sine foredrag. Han er nå blitt konservativ med et kristent livssyn og har stor respekt for vårt politiske system.

Justismord - Bibelbeltets kamp

Umiddelbart etter arrestasjonene av French og Moland i Kisangani i mai 2009 mobiliserte kristne grupper på Sørlandet til kamp. Budskapet fra de aller fleste var at begge var uten skyld i noen form for ulovlig eller kriminell aktivitet og måtte bli løslatt. Andre var mer opptatt av at de var dømt til døden og av den grunn måtte ute av Kongo.

Rune Edvardsen, lederen av Troens Bevis i Sarons Dal var opptatt av dødsdommen og dro første gang sommeren 2009 til Kisangani for å prøve å få de to løslatt. Deretter var han flere ganger seinere i Kongo i samme oppdrag.

Mora til Moland som er en kjent og respektert leder i menigheten på Vegårdshei, engasjerte seg. Det samme gjorde faren. Mora til Joshua French, Kari Hilde Hodne French, med sin solide kristne familiebakgrunn engasjerte seg også, og har hatt mange og lange opphold i Kongo for å bistå sin sønn.

Familiebloggene

Familiene Moland og French hadde fire blogger. De tre foreldrene som levde, var skilt og opererte hver sine egne blogger. I tillegg kom French søster Hannah. De har til sammen mellom sommeren 2009 og sommeren 2017 skrevet nærmere 500 innlegg. Jeg har lest de fleste. Det er flere budskap som går igjen.

French og Moland var uskyldige og utsatt for et justismord. De to dømte levde under umenneskelig forhold i fengslet og led mye.

Afrika er et sted langt der borte

LES SAKEN

Kongo ble konsekvent omtalt som en gjennomkorrupt og råtten stat. Ikke en gang som jeg har sett, streifet tekstene innom Kongos kolonihistorie med kong Leopold og Belgia som den mest undertrykkende og bestialske av alle kolonimakter i Afrika.

Videre ble det informert om de mange kristne enkeltmennesker og grupper som hadde engasjert seg for de dømte, ikke bare i Norge, men i Kongo og internasjonalt. Fra tid til annen ble det nevnt at norske diplomater arbeidet med saken. Norske medier og journalister fikk nesten uten unntak sitt pass påskrevet som partiske og uetterrettelige.

Alle disse innleggene på bloggene har hatt mange ti-tusen lesere, og store pengebeløp er samlet inn til ulike hjelpetiltak for de to dømte og til dekning av reiseutgifter for familiemedlemmer på besøk i Kongo.

Bloggene bidro til et harmdirrende moralsk og politisk press mot norske myndigheter

Knut Moland, far til Tjostolv, rettet i sine mange innlegg nesten uten unntak en vedvarende og kraftfull kritikk av Stoltenberg regjeringen for mangel på engasjement for de to dømte, og kritikken gjaldt i særlig grad utenriksminister Jonas Gahr Støre som Moland beskyldte for å være direkte ansvarlig for sønnen Tjostolv død og for å ha hans blod på sine hender.

French mor, Kari Hilde Hodne French, kritiserte også tidlig regjeringen Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre for ikke å gjøre nok for å få de to dødsdømte hjem. En lignende kritikk rammet også Støres etterfølger, Espen Barth Eide. I all kritikken mot regjeringen Stoltenberg og UD var en melding klar, Moland og French var to uskyldige som var blitt ofre for et justismord i en korrupt og råtten afrikansk stat.

Bloggskriverne krevde ellers jevnt og trutt at regjeringen Stoltenberg burde kutte all bistand til Kongo. Det vil i praksis si at all støtte til bevaring av Kongos store regnskoger. En av dem syntes også at regjeringen burde stille midler til disposisjon slik at man gjennom korrupsjon kunne få de to fri.

Bloggskriverne maktet å mobilisere store kristne pressgrupper. Etter at Tjostolv Moland begikk selvmord på cella i august 2013, økte både aktiviteten til gruppene og kritikken mot regjeringen. I november ble det arrangert fakkeltog i Oslo med krav om løslatelse. Der talte mellom andre tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, Bernt Eidsvig, biskop i Den katolske kirke i Norge og representanter for Unge Venstre og KrFU.

Les kommentaren: Kripos: Kongo-oppdrag kan straffes i Norge

Presset virket

Presset fra gruppene som engasjerte seg, og den omfattende dekningen av saken i media, førte til økende engasjement hos alle partier på Stortinget og dermed også den rødgrønne regjeringens arbeid. Statsminister Stoltenberg skrev tidlig brev til president Kabila og møtte han under en FN-sesjon i New York. Utenriksminister Gahr Støre var på saken flere ganger og hadde møter med sin kongolesiske motpart. Det samme gjaldt for Espen Barth Eide som også hadde møter med sin britiske kollega William Hague. Både Støre og Eide har uttalt at neppe noen enkeltsak har tatt mer av deres tid utenriksministre enn Moland-French saken.

Samtidig med dette var tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sterkt engasjert i bestrebelsene for å få de to dømte hjem til Norge. Han tok mellom annet kontakt med USAs tidligere president Jimmy Carter, og Carter og medarbeidere ved Carter Sentret brukte sine afrikanske kontakter på høyt politisk nivå i et forsøk på å bidra til løslatelse. (Fredrik Græsvik, 2018, side 204 og 205)

Regjeringen Stoltenberg brukte også sine politiske kontakter til sosialdemokrater i Europa for å få deres støtte. Frankrikes president, Francois Hollande, var en av dem. Da han deltok på toppmøtet i forbundet av fransktalende stater i Kinshasa i oktober 2012, tok han saken opp i en privat middag med president Kabila. (Fredrik Græsvik. 2018, kapitlet; Franske forbindelser side 200 – 202).

Samtidig holdt utenriksdepartementet formelt sett saken på konsulært nivå i departementet.

Dette siste ble kritisert, og ikke bare av pressgruppene rundt familiene Moland og French. Tidligere utenriksminister Knut Vollebæk engasjerte seg også og rådet familiene til å presse den utenrikspolitiske ledelsen til å løfte saken til et høyere nivå samt engasjere den belgiske regjeringen som samarbeidspartner for å få de to løslatt. Ellers gjelder for hele perioden fra våren 2009 til høsten 2013 da de rødgrønne tapte valget at norske diplomater på toppnivå vedvarende arbeidet for løslatelse, men uten å lykkes.

Da Moland tok sitt liv, og French ble anklaget for mord, sørget regjeringen Stoltenberg for at et team på fire medlemmer fra KRIPOS ble sendt til Kinshasa for å bistå i etterforskningen. Det bidro til at man fikk slått fast at Moland begikk selvmord.

Det har også vært norsk helsepersonell i Kinshasa for den norske stats regning for å bistå i perioder der French og Moland har vært meget syk.

Tvilsom advokatbistand fra Morten Furuholmen

De to dømte har hele tiden hatt både kongolesisk og norsk advokathjelp som for en stor del er betalt av den norske stat.

Morten Furuholmen hadde saken den første tiden, men han ble til å begynne med betalt for sine tjenester av en kristen forretningsmann på Sørlandet.

Furuholmen slo etter sin første reise til Kongo og Afrika ettertrykkelig fast at Moland og French var uskyldige, og han brukte deretter så krenkende uttrykk om staten Kongo og rettsvesenet i Kongo at det måtte være ødeleggende for saken. For Furuholmens utsagn ble selvsagt gjennom diplomatiske kanaler rapportert tilbake til myndighetene i Kongo.

Ikke bare det. Furuholmen rettet samtidig fra første stund den hardeste kritikk mot utenriksminister Jonas Gahr Støre og regjeringen for ikke å gjøre nok, og han foreslo et samarbeid mellom utenriks- forsvars- og justisdepartementet for å maksimere det politiske presset mot regjeringen i Kongo. Han foreslo også at regjeringen skulle søke samarbeid med regjeringen i den gamle kolonistaten Belgia, for der hadde man virkemidler som kunne få de to uskyldige satt fri.

Regjeringsskiftet høsten 2013 skapte forventninger

Etter stortingsvalget høsten 2013 skiftet tonen i familiebloggene. Høyres leder og statsministerkandidat, Erna Solberg, hadde før valget fra Stortingets talerstol kritisert Stoltenberg regjeringen for manglende handlekraft.

Regjeringsskiftet skapte forventninger hos pressgruppene om at saken skulle få en helt annen og større politisk prioritet. Det kommer tydelig fram både i familiebloggene og i boka til Kari Hilde Hodne French.

Det skjedde. Den første store symbolhandlingen kom i Sør-Afrika under Nelson Mandelas begravelse i desember 2013 der Kronprins Håkon og statsminister Erna Solberg representerte Norge. Under seremonien ble statsministeren gjort oppmerksom på at Kongos president Kabila satt bare noen stoler unna. Hun reiste seg ganske umiddelbart og gikk bort til Kabila og sa i en bydende form at det nå var på tide at de norske i fengsel i Kongo ble satt fri. Kabila ble åpenbart meget overrasket over intervensjonen og hadde selvsagt intet svar å gi. (Fredrik Græsvik: 2018. Mandelas begravelse, side 218)

Før denne hendelsen og bare få uker etter regjeringsskiftet kunngjorde utenriksminister Børge Brende at han hadde utnevnt den respekterte og dyktige diplomaten Kai Eide som spesialutsending. Eide satte umiddelbart i gang og fikk blant annet etablert et tettere samarbeid med britene. Noen ganger så det ut som om en løsning var nært forestående, men så låste alt seg igjen.

Diamanthandler blir norsk forhandlingspartner

Utålmodigheten i deler av utenriksdepartementet førte til flere individuelle diplomatiske engasjementer for saken. (Fredrik Græsvik, 2018, side 236 Bloddiamanter og atomvåpen)

En samtale fant angivelig sted mellom Israels president, Shimon Peres og Norges tidligere ambassadør til Israel, Mona Juul. Der ble ideen lansert om å bruke en israelsk forretningsmann som arbeidet i Kongo, som støttepartner i forhandlingene. Shimon Peres og Børge Brende møttes i Davos i januar 2014 under møtene i Verdens økonomiske Forum og drøftet denne muligheten nærmere. Israels president tok deretter kontakt med Dan Gertler som umiddelbart svarte ja til det å bistå Norge med å få satt French fri. Gertlers bidrag ble sagt å være en israelsk takk for at Norge i sin tid skaffet Israel tungtvann som gjorde det mulig for landet å produsere sine første atombomber.

Hvem er Dan Gertler?

Gertler er 45 år og sønn av en rik diamanthandler familie i Israel, og han jobbet i sine unge år i familiebedriften. 23 år gammel dannet han sin egen gruppe av selskaper for utvinning, foredling og salg av diamanter og andre edle mineraler. Han etablerte like etter et kontaktnett i Kongo som omfattet Joseph Kabila, sønn til daværende president Laurent Kabila, i dag Kongos president. Unge Kabila introduserte Gertler til sin far, og store pengebeløp ble brukt som smøring for vennskapet som utviklet seg. Et par år seinere kom Gertlers etablering av selskaper for utvinning av diamanter, gull, kobolt og olje samt selskaper for å drive banker og store landbruksplantasjer i Kongo. Gertler fikk raskt monopol på all eksport av diamanter ut av landet, og han tjente enormt med penger på denne virksomheten. Nå 20 år seinere sies han å ha en formue på minst 12 milliarder kr. Han hadde lenge før 2014 et omdømme som en forretningsmann som ikke kviet seg for å bruke kriminelle virkemidler for å nå sine mål.

Da nyheten fra Tele Aviv kom om at Dan Gertler var klar til innsats, utløste den begeistring hos utenriksministeren mens folk i embetsverket advarte mot sammenblandingen.

Men Brende ville ha Gertler som støttepartner. Kai Eide ba seg da fritatt fra oppgaven som spesialutsending, og i hans sted kom Norges ambassadør i Egypt, Tor Wennesland.

Deretter dro Wennesland med Gertler til Kinshasa og fikk møter med president Kabila, Gertlers gamle ungdomsvenn, nå en av Kongo store plyndrere av landets mest verdifulle ressurser.

Tenk dere scenen der den norske forhandlingsdelegasjonen med Dan Gertler som partner sitter ansikt til ansikt med president Kabila og hans meget godt utdannede og kompetente statsråder. Hva tenkte den kongolesiske siden av forhandlingsbordet om den norske delegasjonen da?

Ellers synes det klart at Gertler deretter fra tid til annen fram til begynnelsen av 2017 på ulike måter fortsatte sin støttevirksomhet for den norske regjering i form av samtaler og møter med president Kabila og medlemmer av regjeringen i Kongo for å få French løslatt.

Rettslig etterspill i USA for Dan Gertler

Verdensbanken og Pengefondet hadde allerede i 2012 et kritisk øye på Gertlers forretningsvirksomhet, og amerikanske myndigheter satte omtrent samtidig i gang etterforskningen av Gertlers virksomhet i Kongo.

Denne granskingen av Dan Gertlers mange, nå kriminelle, forretningsmessige aktiviteter i Kongo pågikk hele tiden mens Gertler var støttespiller for Norge. Det er underlig om ikke utenriksdepartementet visste om dette.

De amerikanske etterforskerne konkluderte en gang i 2017 med at Gertlers virksomhet hadde et stort kriminelt omfang. Deretter satte USAs lovgivere seg i sving, og en ny lov ble vedtatt som rammet både Gertler og andre internasjonale ressurs-plyndrere.

For et år nådde lovens lange arm Gertler. President Donald Trump signerte 21. desember 2017 den nye loven ; «The Global Magnitsky Human Rights Accountability Act». Gertler ble anklaget for sine forbrytelser, og store deler av hans enorme formue i banker under amerikansk jurisdiksjon, ble beslaglagt.

Ambassadør Arild Øyen inn på banen

Da Gertler ikke lyktes med å få French løslatt, begynte det å brenne under føttene til utenriksminister Brende. Et nytt initiativ måtte tas og det raskt. Utenriksdepartementet har flere dyktige Afrika diplomater. En av dem er ambassadør Arild Øyen. Han hadde vært norsk ambassadør til Kongo og kjente noen av de statsrådene som ville bli hans forhandlingsmotpartnere. Han visste at flere av dem hadde doktorgrad fra noen av Europas fremste universiteter som Sorbonne i Paris.

Øyen visste også at forsiktighet og ydmykhet måtte prege hans tilnærming. Han jobbet seint og tidlig i over to år.

Det hører med til beretningen at French mor, Kari Hilde Hodne French også hadde gjort inntrykk i Kinshasa med sin kamp for å få sønnen fri.

I dagene 15. og 16. mai 2017 begynte det å løsne. Meldingen gikk hjem til Oslo om at nå kunne man bestille charterfly for å få French hjem. Resten av historien kjenner vi. President Kabila besluttet at French av humanitære og helsemessige grunner kunne overføres til Norge, men han fikk ingen benådning. French ble løslatt og brakt til flyplassen for reisen tilbake til Norge som begynte om kvelden 16. mai.

Pressekonferansen 17. mai 2017

Statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende ble selvsagt raskt informert om at French var på vei hjem. Men nyheten måtte holdes hemmelig til det passet å dele den.

Kisangani, Kongo DR 20091022. Tjostolv Moland (t.v.) var aggressiv og virket i psykisk ubalanse i retten torsdag. Under rettsmøtet ble det bestemt at Moland skal få legetilsyn samt oppfølging av psykiater. Joshua French (t.h.). Foto: Tore Meek / Scanpix . Foto: Tore Meek / NTB scanpix

17.mai holdt utenriksministeren som vanlig mottakelse for diplomater, forretningsfolk pressefolk, politikere og andre i regjeringens representasjonslokaler i Parkveien. Plutselig begynte et rykte å gå. «French er på vei hjem i fly».

Utenriksministeren ble konfrontert med ryktet, men avviste det blankt.

Litt etter at mottakelsen var over, kom så meldingen om pressekonferanse med statsministeren og utenriksministeren tidlig samme kveld.

Erna Solberg tok føringen og fortalte at French nå var tilbake i fedrelandet etter 8 års lidelser i kongolesiske fengsler, og at han oppholdt seg på et trygt sted der helsemyndighetene tok hånd om hans rehabilitering. Utenriksminister Brende fulgte opp og fremhevet innsatsen som var gjort fra hans og regjeringens side. Begge strålte av glede og stolthet over at rettferdigheten til slutt hadde seiret.

Men det var ikke bare lettelse og stolthet som preget de to regjeringsmedlemmene. De formidlet også et politisk budskap like i forkant av valgkampen om at vi klarte det som Stoltenberg regjeringen fomlet med og ikke fikk til. En politisk gevinst skulle innhentes.

Dette siste var så åpenbart at Arbeiderpartiets leder og statsministerkandidat, Jonas Gahr Støre straks kom ut og formidlet sin lettelse over at French var fri samtidig som han ga regjeringen noen blomster.

Ubevisst rasisme

Tre norske statsministrer og fire utenriksministrer, en fransk president og en tidligere president i USA, har vært aktive i kampen for å få de to dødsdømte i Kongo satt fri. I tillegg flere kirke- og andre kristne ledere, mange diplomater, flere advokater og tusentalls aktivister hovedsakelig forankret i kristne grupper på Sørlandet. Hva de alle må ha ment om skyldspørsmålet, vet ikke jeg.

Det som imidlertid i kampen for frigivelse vokste fram av synspunkter i blogger, på facebook og i ulike innlegg i media har i hvert fall stimulert en holdning hos mange som ikke kan kalles noe annet enn en form for ubevisst rasisme.

Hva har «kampen» for å få Moland og French satt fri, kostet?

Dette er det vanskelig å vite helt sikkert fordi de ansvarlige myndigheter hittil ikke har villet informere.

Men med utgangspunkt i de kildene jeg har gransket eller snakket med og hva som er sagt fra utenriksdepartementets side har jeg kommet til et anslag på mellom 20 og 25 millioner kroner. Det er bare en fullstendig framvisning av alle utbetalinger hos utenriksdepartementet, fylkesmannen i Oslo og Akershus, KRIPOS og helsedepartementet som avkrefte eller bekrefte om anslagene er noenlunde riktige.

Myndighetene bør også gjøre rede for om det er samsvar mellom de vedtak Stortinget har gjort om bruken av midlene på de budsjettpostene det dreier seg om, og hvorvidt pengene i denne saken er blitt brukt i henhold til hva som er vedtatt.

En lov for Loke, en annen for Tor

Det sitter til enhver tid mellom 40 og 60 norske statsborgere i fengsel i utlandet. Noen av dem er dømt for forbrytelser som gir lange fengselsstraffer og som ofte innebærer at de dør under fengselsoppholdet. Disse menneskene får konsulær bistand fra den norske ambassaden som er akkreditert til landet. Men så vidt jeg vet, har ikke en eneste av alle disse har fått noe i nærheten av den diplomatiske og økonomiske støtte og den medieoppmerksomhet som Moland og French har fått. Jeg er mot dødsstraff, og jeg vet ikke om Moland og French har begått de forbrytelser de er dømt for i Kongo. Men det er god grunn til å anta at begge som leiesoldater kan ha begått alvorlige forbrytelser andre ganger de har vært inne i afrikanske land som Kongo, Angola og Sierre Leone samt på skip i Adenbukta for å bekjempe somaliske pirater, som de ikke er blitt dømt for. Det er KRIPOS oppgave å finne ut om det.

Den offentlige støtten og ressursbruken for å få Moland og French løslatt, har hatt et omfang som er uten sidestykke når det gjelder straffedømte nordmenn i utlandet. Forskjellsbehandlingen har grelle dimensjoner.

Hva hadde skjedd om Moland og French var sønner i to familier uten nettverk? Hva hadde skjedd om det var to norske innvandrerfamilier som hadde blitt rammet av en slik sak?

Kort sagt, alminnelige, mindre ressurs-sterke mennesker som ikke kjente noen biskop eller tidligere utenriks- eller statsminister som kunne og ville gå i forbønn hos sittende statsminister og utenriksminister eller hos ledende politikere på Stortinget.

Deres dødsdømte sønner i et fengsel i Kongo eller et annet land, ville nok ha fått en viss konsulær bistand, men ikke noe mer. De kunne ha død i fengslet enten de var skyldige eller ikke, og vi ville knapt ha hørt om dem.

Kommentaren er først publisert på Bistandsaktuelt.no