Sør-Afrika: Tidligere innsatte vil ikke forlate fangeøya Robben Island

CAPE TOWN (Bistandsaktuelt): – Velkommen om bord, sier Kevin Diamand.

Han kaster loss og sørger for at båten, som på xhosa heter «vi er fri», tar oss gjennom bølgene og til den lille klippeøya, Robben Island.

– Da det ble åpnet museum her, ble alle tidligere fanger invitert til å komme tilbake for å jobbe og bo på øya til de ble pensjonerte. Det har vært en stor suksess. Men nå har dessverre administrasjonen sagt at folk ikke lenger får bo her. Det er en katastrofe for mange, forteller Christo Brand, Nelson Mandelas tidligere fangevokter.

Les mer om Christo Brand her: Han var Mandelas fangevokter

Brand påpeker at flere tidligere fanger var relativt gamle da de slapp ut av fengselet og startet å jobbe på museet. De hadde verken opparbeidet seg solid økonomi eller hus hjemme. Derfor fikk de lov å fortsette å bo på fangeøya.

– Hvis de nå må leie et sted eller kjøpe seg hus på fastlandet, så vil de ikke ha noe igjen til pensjonisttilværelsen. Det er uverdig, slår Brand fast.

Meldte seg frivillig

Vuzumzi Mcongo, var en av de siste fangene på Robben Island. Han er en av dem som valgte raskt å komme tilbake på øya.

– Samholdet på øya var godt, og det er vi tidligere fanger som har satt premissene for museet som i dag er en av de mest populære turistattraksjonene i Sør-Afrika. Øya forteller en historie som ikke bare er viktig for landet, men for hele verden. Øya er et sted der folk fra hele verden kan minnes og reflektere over det som skjedde under raseskilleperioden.

– For oss er det viktig å formidle det grusomme som skjedde, men også advare mot rasismen som skjer i verden, sier han mens vi vandrer rundt grotta på øya som ble kalt «universitetet».

– Det var her vi i pausene utvekslet erfaringer med hverandre. Men grotta ble også brukt som toalett og lunsjsted. Så det var ikke så idyllisk her da som nå, forteller han.

Cella til Mandela på Robben Island. NTB Scanpix/AFP.

Les også: Ekspresident Zumas musikkplaner slaktes: – Dette er sløseri

Forventer opprør

Beslutning om at de tidligere fangene ikke lenger skal få bo i fangevokterhusene på øya har skapt opprørsstemning bland de tidligere fangene.

Brand håper at regjeringspartiet ANC og presidenten i flere år framover vil sørge for at de tidligere fangene kan fortsette å gjøre en god jobb med å formidle den viktige historien. Og tror de mister mange gode guider om de blir tvunget til å flytte på fastlandet og må reise med kollektivtransport for å komme seg på jobb.

– Vi må huske at mange av disse tidligere fangene nesten ikke har opplevd noe annet liv enn her ute, og det vil både bli vanskelig økonomisk og mentalt for dem hvis de ikke kan få bo her til de blir pensjonerte og kan flytte hjem, sier han.

– Mange kommer fra Durban, Johannesburg og andre steder i landet og vil ikke ha noen forbindelser på fastlandet i Cape Town, sier han mens han viser oss cellen der Nelson Mandela satt mesteparten av tiden.

Brand er fengselsbetjenten som hadde mest kontakt med Nelson Mandela og var den som fulgte den aller siste politiske fangen på Robben Island i 1991. Fem år senere ble hele fengselet lagt ned, og det ble åpnet et museum.

Sør-Afrikas daværende president Nelson Mandela hugger stein i et steinbrudd der han tidligere måtte utføre tvangsarbeid i 12 av de 19 årene han satt fanget på øya Robben Island. NTB Scanpix/AFP.

Les også: Gullbillettens byrde - et oppgjør med norsk godhet og norske holdninger

Paradoksalt

Brand mener det er viktig at myndighetene sørger for at de tidligere fangene kan få gode arbeidsvilkår de siste yrkesaktive årene.

– Før kjempet fangene her for å komme seg bort fra Robben Island, og paradokset er at i dag kjemper mange av disse for å få lov til å bli på øya, sier han.

Mcongo kjenner fortsatt at minnene fra cella og årene innestengt gjør vondt. Sengene var harde å ligge i, og de frøs veldig mye særlig på vinteren. Han viser oss stedet der han tilbrakte de mange kalde nettene. Og forteller at han fryser på ryggen når han ser de svære lenkene som de måtte ha rundt foten når de skulle transporteres. Han kjenner fortsatt smerten fra sårene som de kalde kjettingene laget på kroppen.

Les også: Solberg: – Angolas president har tatt lovende skritt

(Artikkelen fortsetter under bildet)

USAs daværende president Bill Clinton besøker Robben Island sammen med Nelson Mandela 27. mars 1998. NTB Scanpix/AFP.

Refleksjon og håp

– Historien som vi formidler her gir både rom for refleksjon og håp for både Sør-Afrika og verden. Jeg tenker det er et enda større potensiale til å lage flere arbeidsplasser her. Da vi satt inne, hadde vi mange arbeidsplasser. Fangene sydde sine egne uniformer, og vi produserte mange ting. Kanskje kunne vi satt i gang produksjon og få arbeidsledige ungdommer til å komme hit også, sier Mcongo.

Som mener det viktigste er at eks-fangene kan fortsette å formidle sine personlige historier til turister.

– Mange av oss som har opplevd dette på kroppen lever fortsatt og er en betydelig ressurs fordi vi kan formidle dette personlig. Vi bør belønnes og ikke straffes av myndighetene med dårlige arbeidsforhold og lønn. Vi må sørge for at historien ikke dør, sier han.
Mcongo husker spesielt det siste døgnet på øya før han selv ble løslatt.

– Vi satt og så på fotballkamp på TV da vaktene kom og fortalte oss at vi skulle løslates dagen etter. Vi ble i ekstase og danset rundt på øya og fortalte alle hva som skulle skje. Etter legevisitten fikk vi ta båten til Cape Town. I havna sto det tusenvis av mennesker og jublet for oss. Det var så sterkt. Så ringte jeg min familie som nesten ikke trodde det var sant.

Mcongo fullførte studier i barnepsykologi.

– Min kone og mine barn på 21 og 26 år har flere ganger besøkt Robben Island og er stolte over at jeg formidler denne historien for verden, sier han og er glad for at så mange besøker øya hele året. Men han er bekymret for utviklingen i Sør-Afrika der mange er utålmodige og hvor det er mye kriminalitet.

Les også: Hun skal lede Sør-Afrikas fagbevegelse

Tidligere publisert i Bistandsaktuelt