Meny

Urmiasjøen vokser:

Nytt håp for Irans krympende saltkjempe

Store deler av Urmiasjøen tørket inn, og arealet er redusert til 12 prosent av det opprinnelige. I bakgrunnen ses moloen som som går tvers over innsjøen og som er et hinder for strømningene i vannet. Foto: Atta Kenare/AFP
Inntørkingen av Urmiasjøen i Iran er en av de verste økologiske katastrofer de siste tiårene. Nå ser krympingen ut til å ha stanset, og gjenopplivingen er i full gang.

Rundt 1300 meter over havet i fjellene nordvest i Iran, nær grensen til Tyrkia, ligger Urmiasjøen. Tidligere var den en av verdens største saltvannssjøer, men de siste årene har den krympet drastisk inn. I dag ligger et rustent lasteskip og en rekke fargerike pedalbåter uberørt på den knusktørre grunnen og viser med all tydelighet de ødeleggende følgene av vanntapet i det som en gang var den største innsjøen i Midtøsten.

Oppdraget med å skulle redde saltsjøen fra total inntørking har stått høyt på dagsordenen til Irans president Hassan Rouhani siden han vant presidentvalget i 2013.

– Et av mine løfter var å gjenopplive Urmiasjøen, og jeg er fremdeles forpliktet til det løftet, sa Rouhani nylig i forbindelse med et besøk i regionen.

Nå tyder ting på at den ødeleggende trenden er i ferd med å snu.

(Saken fortsetter under)

Her kan du se hvordan Urmiasjøen har skrumpet inn mellom 1984 og 2014

Urmia lake drought

Farges rødt

Urmiasjøen er omkranset av hveteåkre og stepper, og rommer 101 øyer. Den største øya, Ghoion Daghi, har nok ferskvann til å holde liv i bestander av persisk dåhjort og villsau. Tretten permanente elver renner til innsjøen som er for salt til fisk kan leve der. Men fra begynnelsen av juni til slutten av september er den full av krepsdyr som lever på alger, til stor glede for store fuglebestander.

Innsjøen er åsted for omfattende saltproduksjon og det utvinnes 400.000 tonn årlig som benyttes til produksjon av natriumbikarbonat. Saltet i innsjøen skal visstnok ha medisinsk effekt for de som sliter med revmatisme, mens det rike fuglelivet rundt innsjøen har gjort den til et populært reisemål for økoturister.

De siste årene har man opplevd at det saltrike vannet tidvis er blitt farget rødt. Forskere har funnet ut at det skjer i perioder der sjøen blir mindre og saltere, hvilket i sin tur får mikroorganismene i vannet til å skifte farge.

(Saken fortsetter under)

På dette bildet, tatt i august 2016, ser vi tre iranere som ligger i Urmiasjøen, med kroppene dekket av salt. Rødfargen skyldes alger som reagerer på at sjøen blir mindre og saltere. Foto: AP/Ebrahim Noroozi

Urmiasjøen er beskyttet som nasjonalpark, ramsarområde og biosfærereservat. Under FNs konvensjon om våtmarker som ble inngått i den iranske byen Ramsar i 1971, ble innsjøen utpekt som et område av internasjonal betydning.

Men ifølge FNs miljøprogram har Urmiasjøen krympet drastisk og i dag er arealet redusert til fattigslige tolv prosent av det opprinnelige.

Les også: Da døden kom til Eyam

En lang vei tilbake

Miljøkatastrofen har truet bestander av krepsdyr, flamingoer, hjort og villsau. I tillegg har det forårsaket flere saltstormer som har forurenset nærliggende byer og gårder.

I 2013 startet de iranske myndighetene en koordinert innsats for å redde sjøen ved hjelp av et felles program mellom Iran og FNs utviklingsprogram, finansiert av den japanske regjeringen. Nå har de positive resultatene begynt å melde seg og i fjor kunne FN melde at sjøområdets overflate lå på 2300 kvadratkilometer.

(Saken fortsetter under)

Ved elveosene finnes det frodig vegetasjon av sumpplanter, men ute i selve innsjøen er vannet så salt at bare bakterier og encellede alger kan utføre fotosyntese. Foto: Atta Kenare/AFP

– Dette er begynnelsen på gjenopplivingen av innsjøen, sier Abolfazl Abesht, som leder våtmarkenheten i Irans miljøavdeling, til nyhetsbyrået AFP Relaxnews.

– Det vil ta flere tiår å fylle opp igjen de 5.000 kvadratkilometerne innsjøen en gang dekket. Men i det minste ser vi nå at den negative trenden har stanset, fortsetter han.

Les også: Men betongen vitret ikke

Tid for oppgradering

Inntørkingen skyldes delvis at klimaet er blitt tørrere. Men også dambygging i tilløpselvene for uttak av vann til irrigasjon, samt andre menneskelige inngrep, må ta sin del av skylden. Som et eksempel på det siste, trekker forskere frem byggingen av en vei i 2008 som skulle redusere kjøretiden mellom de to byene Urmia og Tabriz ved å skjære tvers over sjøen.

En del av arbeidet med å berge Urmiasjøen, har fokusert på omdirigering av elver for å irrigere jordbruksland. Dermed håper man å unngå bruk av vann fra sjøen og i stedet fremme mer bærekraftige jordbruksmetoder.

– Nesten 85 prosent av vannet brukes til landbruk, og vi prøver å hjelpe bøndene med å redusere bruken gjennom billige og effektive teknikker, sier Abesht.

(Saken fortsetter under)

Saltet i innsjøen anses å ha medisinsk effekt, spesielt som en kur for revmatisme. Foto: AP Photo/Ebrahim Noroozi

Men også blant lokalbefolkningen ser man økt interesse og engasjement for anvendelse av grønne tiltak. Blant annet har en gruppe kvinner gått sammen om å øke bevisstheten blant de som bor ved sjøen og samtidig oppfordre til økt håndverksproduksjon.

– Jeg håper næringer som teppe- og dukkemaking gradvis kan ta over for tradisjonell gårsdrift, sier Kobra Asghari fra landsbyen Gharehgozlou til AFP.

Hun forteller at de oppfordrer kvinnene til å dyrke mindre tørste avlinger, som for eksempel safran og oliven.

– Vi er i ferd med å få mennene mer på glid. Folk er blitt mer opptatt av miljøvern og det døende økosystemet de er en del av, avslutter hun.

Populært