Meny

Jakten på den hellige forhuden

Et bilde av relikvien som etter sigende skal ha inneholdt Jesu forhud, tatt få måneder før den forsvant i 1983. Relikvien har aldri senere kommet til rette. Innfeldt: Hudfolden de troende mener ble tatt vare på etter at Jesus ble omskjåret, åtte dager gammel.
I 1983 forsvant «Den hellige forhuden» til Jesus fra en liten, italiensk landsby. Hvordan den endte opp i en skoeske hos en lokal prest og om det var satanister eller nynazister som stjal den, debatteres fortsatt.

Se for deg Paris uten Eiffeltårnet. Trondheim uten Nidarosdomen eller Hollywood uten det berømte fortauet med kjendisenes stjerner. Se deretter for deg sjokket de må ha følt i den vesle italienske landsbyen Calcata, da den lokale presten i 1983 måtte fortelle at stedets mest kjente attraksjon, forhuden til Jesus Kristus, hadde forsvunnet og ikke lenger ville bli vist fram under den tradisjonelle nyttårsprosesjonen.

Ifølge troende var den sagnomsuste ringen av hud den eneste fysiske biten av Jesus som ble igjen på Jorden etter at han steg opp til himmelen. I flere hundre år hadde den blitt oppbevart og æret i Calcata, omlag 50 kilometer nord for Roma. Her hadde den lokket til seg troende fra både fjern og nær, fått nonner og munker til å gå i høytidelige prosesjoner - og markert den italienske landsbyen som en opplagt destinasjon på det internasjonale pilegrimskartet.

Nå var den borte.

Den lokale presten, Dario Magnoni, fortalte at relikvien hadde blitt stjålet fra en skoeske han hadde plassert innerst i sin egen garderobe.

Fortsatt diskuteres det hvor den hellige forhuden tok veien. Ble den solgt, stjålet eller ble den gitt til Vatikanet? 35 år etter at relikvien ble borte, er saken fremdeles ikke oppklart.

Den italienske fjellandsbyen Calcata, omlag 50 kilometer nord for Roma, huset i flere hundre år det som ble hevdet å være Jesu forhud. Så, i 1983, forsvant relikvien på mystisk vis. Foto: Wikimedia Commons.

Jødisk rituale

Tradisjonen med omskjæring går over 4000 år tilbake. Ifølge skriftene var jødenes stamfar Abraham den første som fikk fjernet huden på tuppen av penis. Han ble omskåret da han var 99 år gammel. Siden den gang har omskjæring vært et svært konkret og fysisk tegn på en pakt mellom Gud og jøder. Som jøde var det dermed naturlig at også Jesus gikk gjennom samme rituale.

Omskjæringen av det åtte dager gamle Jesusbarnet har vært et yndet motiv gjengitt i kunsten av flere kjente malere. Maleri av Friedrich Herlin, 1466.

– Ifølge Lukasevangeliet ble Jesus omskåret da han var åtte dager gammel, i tråd med jødisk praksis. Det som ble skåret bort, Jesu forhud, er først omtalt i et legendepreget skrift som kalles Det arabiske barndomsevangeliet, forteller professor i nytestamentlig teologi Reidar Hvalvik ved MF vitenskapelig høyskole til ABC Nyheter.

Les også: Ble drept fordi han kastet fiskerester på gata

Trygt bevart i 800 år

Det arabiske barndomsevangeliet beretter at omskjæringen av Jesusbarnet skjedde i en hule i Judea, og at en eldre, hebraisk kone skal ha lagt hudfliken i en boks med nardussalve etter at den var av. Og slik ble den hellige forhuden trygt bevart i Jerusalem i åtte hundre år.

Neste gang den omtales er 25. desember i år 800, da Karl den store (742-814) ga den i gave til Pave Leo III da sistnevnte kronet førstnevnte til tysk-romersk keiser.

Karl den store skal ha påstått at han fikk forhuden fra en engel mens han selv ba i Den hellige gravs kirke i Jerusalem. En mer nøktern teori er at han fikk forhuden i bryllupsgave fra den bysantiske keiserinnen Irene av Athen.

Derfor var relikvier så populære

– Helgenene har alltid spilt en sentral rolle i katolsk fromhet. Man regner med at de avdøde helgenene er i Guds og Kristi nærhet og deres viktigste oppgave er å gå i forbønn for de levende. Derfor er kontakten med helgenene viktig, noe som bl.a. konkretiseres gjennom relikvier. Dessuten tjener relikviene til å minnes og ære helgenene, forteller professor Reidar Hvalvik til ABC Nyheter.

Derfra endte forhuden etter hvert opp i pavens private kapell i Roma, kjent som Sancta Sanctorum, i selskap med en rekke andre av kristendommens hellige relikvier.

Les også: Arkeologer avdekket erotisk veggkunst i Pompeii

Det ypperste av alle relikvier

I kirkelig sammenheng brukes ordet relikvie primært om levninger av en død person som ble ansett for å være hellig på en særskilt måte, altså en helgen. Den katolske kirke deler relikvier inn i tre kategorier etter hvor viktige de er.

For de troende dreide Jesu forhud seg altså ikke bare om en liten hudflik - her var det snakk om en gjenstand fra relikvienes «førstedivisjon». Det bekreftes av professor Reidar Hvalvik.

– Jesu forhud må plasseres i første klasse av relikvier, mener Dr. theol. Reidar Hvalvik. Foto: mf.no.

– Jesu forhud må plasseres i første klasse av relikvier. Til denne klassen hører rester av hellige personers døde kropper, for eksempel bein, negler, tenner, blod og hår. Siden kirken tror på Kristi legemlige oppstandelse og himmelfart, er hans forhud en av de få kroppsdeler som kan tenkes som relikvie i første klasse, forteller Hvalvik.

At dette virkelig var ekte saker, skal ha blitt bekreftet i syner av den hellige Birgitta fra Sverige (1303-1373).

– Ifølge Birgitta av Vadstena hadde jomfru Maria tatt vare på forhuden og senere overlatt den til evangelisten Johannes. Så ble den gjemt og glemt inntil en engel åpenbarte hvor den befant seg. Ifølge denne teksten befant forhuden seg på dette tidspunktet i Roma, forklarer Hvalvik.

Les også: Unikt bilde av Hitler solgt på auksjon

Sancta Santorum i Roma inneholdt en gang de mest ærverdige relikviene i kristendommen, deriblant Jesu forhud. På 1500-tallet ble kapellet plyndret og forhuden stjålet. Foto: Wikimedia Commons.

Forhudene popper opp

Det sted som kunne skilte med en saftig relikvie, var garantert en strøm av pilegrimer, som igjen betød penger i kassa, prestisje og makt til eieren. Den antatt ekte Jesu forhud var så verdifull at den etter hvert ble kopiert og forfalsket og dukket opp rundt om i hele Europa.

På 1600-tallet mente en teolog at ringene rundt planeten Saturn i virkeligheten var Jesu forhud - som hadde steget opp til himmelen.

– I perioden mellom år 1000 og 1500 var det mange kirker og klostre som hevdet at de hadde Jesu forhud. Da alle disse umulig kunne være ekte, var det fra geistlig hold tidvis en viss forlegenhet i forhold disse relikviene, forklarer Hvalvik.

En vitenskapelig studie publisert i Journal of Urology i 2007 fant i alt 21 forskjellige klostre og kirker i Vest-Europa som alle hevdet at de var eller hadde vært i besittelse av den hellige forhuden. Det sier litt om posisjonen relikvien har hatt i den katolske kirken.

Den dukket opp flere steder i Frankrike, Tyskland, Belgia, Spania - i tillegg til eksemplaret i Vatikanet i Roma, den tidligst omtalte og den som til slutt endte opp i Calcata, skriver den amerikanske forfatteren og journalisten David Farley i en bok om jakten på den hellige forhuden.

Leger skulle finne forfalskningene

Svarthvitt fotografi av relikvien i Calcata. Foto: American Urological Association.

Kirken løste problemet ved å hyre leger med en særlig evne til å skjelne Jesu forhud fra billige etterligninger av lær.

Oppgaven deres var å smake på forhudene for å vurdere om det virkelig var snakk om Jesu jordiske rester.

Disse legene hadde høy anseelse i kirken og ble kalt «croques-prépuces», noe tilsvarende «forhuds-mumser» på norsk.

Antallet hellige forhuder i omløp, som kunne antas å være ekte, ble etter hvert redusert til tre, før Vatikanets eksemplar ble utropt til den eneste ekte.

Dette guddommelige hudstykket ble imidlertid stjålet da soldatene til den tysk-romerske keiseren plyndret Roma i 1527. Den tyske soldaten som stjal forhuden fra Sancta Sanctorum skal deretter ha blitt tatt i den vesle fjellandsbyen Calcata senere samme år.

Og der forble forhuden, i over 450 år.

Et bilde tatt av relikvien få måneder før den forsvant i 1983, viser to vakre og gullforgylte statuer av engler som holder opp en edelstensbesatt krone mellom seg. Toppen av kronen kan åpnes opp, og i den ligger den centimeterlange forhuden innkapslet i en gjennomsiktig krystall.

Detalj fra relikvien, slik den fremsto få måneder før den ble borte i 1983.

Testing av relikvier

Relikvier i Norge

Ifølge sagaene fantes det flere såkalte Kristus-relikvier i Norge i middelalderen. Det første som er omtalt, er en bit av Kristi kors som ble gitt til Sigurd Jorsalfare av kong Balduin i 1110. Den ble først plassert i “Korsets kirke” i Konghelle i Båhuslen, som den gang var en del av Norge. Hvor den til slutt ble av, vet ingen.

Sagaene forteller også om en ring med en ampulle med Kristi blod som kom til Norge i 1165 og en bit av Kristi tornekrone i 1274. Det siste var en gave fra den franske kong Filip 3. til Magnus Lagabøte. Disse og noen andre omtalte relikvier fra middelalderen, er alle forsvunnet, ifølge professor Reidar Hvalvik.

Når en relikvie dukket opp i et kloster eller en by for første gang, var det vanlig at den først ble overvåket nøye for å se etter mulige mirakler. En død relikvie, det vil si en relikvie som ikke utførte mirakler, ville være null verdt. Men hadde du først en relikvie som kunne spy ut det ene miraklet etter det andre, så var suksessen sikret, heter det i boka «An Irreverent Curiosity» av David Farley. En relikvie som stammet fra Jesus Kristis trumfet alt annet.

I Calcata ble Jesu forhud naturlig nok en høyt skattet relikvie gjennom flere generasjoner. Også Vatikanet gikk god for forhudens ekthet. På en steintavle i kirken som ble bygget for å huse den hellige forhuden står Pave Benedikt XIIIs forlokkende ord meislet inn: Evig syndsforlatelse til en hver som kommer for å hedre den hellige forhuden.

Herfra markerer Calcata seg på det internasjonale pilegrimskartet som en helt opplagt destinasjon.

Les også: Dette tidlige mennesket kan ha dødd ut på grunn av latskap

Vatikanets dilemma

Calcata fikk beholde forhuden sin i fred og uten konkurranse fra andre forhuder, og tusenvis av pilegrimer reiste dit for å tilbe relikvien, inntil det i 1856 plutselig dukket opp en ukjent forhud under oppussing, i veggen i Charroux-klosteret i Frankrike.

Det ble sagt og ført bevis for at dette var den ekte forhuden som Karl den Store hadde eid og overlatt til munkene i klosteret i Charroux. Men det samme ble sagt om forhuden i Calcata. Derfor satt man plutselig med to potensielt autentiske forhuder, noe som selvsagt var litt ukomfortabelt for Den katolske kirke. For det første ville det innebære at Jesus hadde to peniser. For det andre førte disputten til at Menneskesønnens genitalia fikk en type oppmerksomhet Kirken gjerne skulle vært foruten.

Pave Leo XIII og Vatikanet fikk til slutt nok av all praten om Menneskesønnens penis og forhud. Foto: Wikimedia Commons.

I 1900 fikk Den katolske kirke nok. I et dekret fra februar samme år bestemte pave Leo XIII at den som snakker om, skriver om eller omtaler Jesu forhud og hans genitalia, skal bli bannlyst.

Spekulasjonene omkring forhuden tok imidlertid ikke slutt. Og da en munk i 1954 ønsket å inkludere Calcata på en oversikt over offisielle pilegrimssturer, var svaret fra Vatikanet ikke akkurat et høflig nei. De bestemte seg for å skjerpe straffen for å omtale de hellige genitalier ytterligere. I tillegg ble 1. januar, dagen for Jesu omskjæring, avskaffet som helligdag.

Blir borte

Til tross for Pavens forbud tviholdt imidlertid kirken i Calcata på sine ritualer og viste fram forhuden i den tradisjonelle nyttårsprosesjonen på selveste omskjæringsdagen.

Slik pågikk det fram til den skjebnesvangre dagen i 1983, da den lokale presten Dario Magnoni kunne berette om at den sagnomsuste relikvien hadde forsvunnet og ikke lenger kunne vises fram.

Hva hadde skjedd?

Teoriene er mange.

Noen mente at nynazister, satanister eller bestillingstyver sto bak tyveriet. Andre beskyldte presten for å ha solgt forhuden. De fleste mistankene rettet seg imidlertid mot Vatikanet selv og gikk på at de med dette innbruddet ville stanse den «skamløse nysgjerrigheten» omkring Jesu genitalier en gang for alle.

Med til historien hører at italiensk politi aldri mottok noen anmeldelse for det påståtte tyveriet. Overfor den amerikanske New York Times-journalisten David Farley avviser også Vatikanet at de har hatt noen befatning med forhudens skjebne.

Den lokale presten Dario Magnoni i Calcata skal heller ikke ha forklart offentlig hvorfor han oppbevarte den spesielle relikvien i en skoeske i sin egen garderobe eller utdypet hvor han selv trodde den ble av. Magnoni døde høsten 2017, 83 år gammel.

Til dags dato er saken ikke oppklart.

Hvor er den i dag?

Et interessant tankeeksperiment er hva som ville skjedd om forhuden fortsatt hadde blitt værende i den italienske landsbyen.

«Trolig ville det ikke tatt lang tid før noen foreslo å hente ut DNA fra huden for kloning,» skriver magasinet Slate.

Reidar Hvalvik vil ikke spekulere i hvor det ble av forhuden som befant seg i Calcata. Men han har lite tro på at denne eller noen av de andre versjonene er ekte.

– Det faktum at det gjennom historien har vært en rekke påståtte utgaver av Jesu forhud, er i seg selv en meget sterk indikasjon på at ingen av dem har vært ekte. Og sannsynligheten for at Jesu forhud i det hele tatt skulle ha blitt tatt vare på, anser jeg som lik null, sier han og legger til at man i Conques i Frankrike fortsatt påstår å ha Jesu forhud i et relikvieskrin.

De som tror at den ekte Jesu forhud befinner seg i Conques, hevder at Karl den store aldri helt stolte på Vatikanet og at forhuden han ga i gave til Pave Leo III i kroningsgave, var en kopi. De hevder at den originale forhuden ble gjemt i en kirke dypt inne i sitt eget kongedømme, i klosterbyen Conques.

Om relikvien i franske Conques eller den som ble borte i Calcata virkelig er Jesu forhud, er umulig å si. Kanskje er begge bare intrikate forfalskninger fra middelalderen, skapt for å lokke til seg pilegrimer, ære og makt.

Til syvende og sist handler det om tro.

Kilder: Intact Denmark , Buzzfeed , Wired , Kristeligt Dagblad , National Geographic

Populært