Meny

Den amerikanske kvinnekampen

MOBILISERER: Donald Trump mobiliserer velgere på begge sider. FOTO: Evan Vucci/ap/NTB SCANPIX.
For to år siden stemte et flertall av hvite kvinner på Donald Trump. Nå melder flere kvinner seg på i kampen om stemmene. Mange i sinne mot Trump. En av dem er Liuba Grechen Shirley.

SEAFORD/NEW YORK (Dagsavisen): Trebarnsmor Donna Schneider sukker og rister på hodet. For to år siden stemte hun fram Donald Trump som USAs president. Hun er ikke helt komfortabel med det i dag.

– Jeg ser på meg selv som feminist. Det er veldig vanskelig å høre på ham. Det er et eneste stort kaos, sier Schneider om president Trumps USA.

Hun bor i den lille forstaden Seaford, halvannen times kjøretur fra Manhattan. Her er husene hvitmalte og velholdte, og hagene er pyntet med gresskar og spøkelser i anledning halloween. Et par kvinner raker løv. Det er like før Kongressvalget, og flere har satt ut plakater på plenen til støtte for lokale kandidater.

Schneider forklarer sin stemme til Trump som en stemme mot demokratenes kandidat Hillary Clinton. Hun kunne bare ikke utstå henne.

– Jeg stolte ikke på henne. Jeg fikset henne bare ikke, sier Schneider om Clinton.

Hun har fått kjeft av søsteren og datteren sin for valget, mens moren, en svoren Trump-tilhenger på 92 år, jubler for den republikanske presidenten. Schneider er lei av hele debatten, og synes det er slitsomt å følge amerikansk politikk om dagen. Men hun skal bruke stemmeretten førstkommende tirsdag. Schneider er registrert uavhengig velger. Som uavhengig og kvinne er hun i velgergruppa demokratene nå jakter intensivt på i dagene fram mot mellomvalget.

(Denne saken ble publisert før mellomvalget i USA den 6. november).

Mister grepet

I 2016 stemte 53 prosent av hvite kvinner på Donald Trump. (54 prosent av kvinnelige velgere stemte på Hillary Clinton.) I år er dette velgergruppen republikanerne sliter mest med å holde på. Særlig er velgergruppa hvite kvinner med høyere utdanning lite fornøyde med den sittende presidenten. Det kan få konsekvenser for republikanere på lokalnivå og i Kongressen. Det ser ut til å være tilfellet i New Yorks 2. distrikt, der USAs omstridte president har skapt trøbbel for den lokale republikaneren. 74 år gamle Peter King har representert distriktet i Representantenes hus i 25 år, og trodde nok han satt ganske trygt. Men det var før Donald Trump satt sinnene i kok hos Liuba Grechen Shirley og hennes støttespillere. Nå puster Shirley den mangeårige republikanske kongressrepresentanten i nakken.

Hun er en av mange hundre kvinner som stiller til valg 6. november. Mange av dem er motivert av nettopp Donald Trump.

Liuba Grechen Shirley peker selv på den sittende presidenten som motivasjon nummer én når hun i en alder av 37 og med to små barn bestemte seg for å sikte helt mot Washington D.C. og Representantenes hus. Som så mange andre kvinner, var hun opprørt og lei seg etter valget av Donald Trump som president for to år siden. Hun organiserte møter og deltok i protester, hun skrev brev og evaluerte sjansene for at en demokrat kunne ta over for den lokale republikaneren. Hun mente sjansen var der, og lette og lette etter en som kunne stille. Til slutt innså Shirley at hun kunne gjøre det selv.

– Jeg forsto etter hvert at det var jeg som den rette personen, sier Shirley til The New York Times.

Til nå har hun samlet inn mer penger til valgkampen enn den rutinerte King. Meningsmålingene tyder fortsatt på seier for republikaneren, men det er langt fra sikkert. Distriktet har gått fra «sikker» republikansk seier til «trolig» republikansk seier, ifølge valgsiden Fivethirtyeight. Shirley sikter mot seier.

Kvinnenes år

Valgkampen i New Yorks forstad gjenspeiler seg i valgdistrikter over hele USA, der kvinnelige velgere og kandidater som stiller for første gang mobiliserer som aldri før. Ifølge Rutgers University's Center for American Women and Politics’ opptelling, stiller 360 kvinner til valg til Kongressen i år, der det skal velges nye representanter til hele Representantenes hus (435 seter) og en tredjedel av Senatet (33). Samtidig stiller et rekordhøyt antall kvinner til valg på lokalnivå, til delstatsmyndigheter og som guvernører. 2018 har blitt kalt «The year of the woman», det snakkes om en kvinnelig tsunami og en blå bølge (blå er demokratenes farge). Leder av Rutgers University's Center, Debbie Walsh, vil ikke feire for tidlig.

Selv om alle de kvinnelige kandidatene som stiller til valg i distrikter der de har en sjanse til å vinne, skulle få en plass i Kongressen, vil andelen kvinnelige politikere i USAs nasjonalforsamling bare bli på mellom 23 og 24 prosent, ifølge Walsh’ beregninger. Det er litt mer enn dagens 20 prosent, men det er langt igjen til målet om 50 prosent, påpeker hun. Til guvernørvalget, den høyeste politiske posten i delstatene, stiller 16 kvinner. Av 50. Det blir neppe valgt flere enn ni, tror Walsh. I Georgia kan USA få sin første svarte kvinnelige guvernør noensinne. Det er da noe?

Det annet kjønn

– Dette er ingen tsunami eller voldsom bølge av framskritt for kvinner. Det er et steg i riktig retning, men det er langt igjen å gå, sier Walsh til Dagsavisen.

Også 1984 fikk tilnavnet «kvinnenes år» i amerikansk politikk, da Geraldine Ferraro ble den første kvinnen som stilte som visepresident for ett av de to store partiene, sammen med demokratenes presidentkandidat Walter Mondale. Hun tapte. Det samme gjorde den første kvinnelige presidentkandidaten Hillary Clinton 32 år senere. Året 1992 fikk også merkelappen «Year of the woman», da et historisk høyt antall kvinner stilte til valg. Da gikk kvinneandelen i Kongressen opp fra 5 til 10 prosent, minner Walsh om. Hun er ikke særlig begeistret for betegnelser som «kvinnenes år» i amerikansk politikk.

– Alt snakket om et kvinneår bekrefter bare ideen om at kvinner i politikken er noe nytt og noe uvanlig. At kvinner i politikken ikke er normalt. Men kvinner har vært engasjert i politikk lenge. Selv om færre kvinner har stilt til valg, engasjerer kvinner seg i lokalpolitikken, i organisasjonsliv og i kulissene, sier Walsh til Dagsavisen.

Til tross for høyt engasjement, ligger USA milelangt bak når det kommer til kvinnelig representasjon. USA ligger på en 104. plass på verdensbasis, mens Rwanda har flest kvinner i nasjonalforsamlingen, med 63 prosent. (Med 41 prosent, ligger Norge på 13. plass, bak land som Bolivia, Cuba, Senegal og Sverige, ifølge tall fra Inter-Parliamentary Union.)

Amerikanske kvinner stemmer oftere og lenger til venstre sammenlignet med menn, sier Walsh. De siste to tiårene har kvinner i større grad også brukt stemmeretten enn menn. Dette kan påvirke årets valgresultatet, hvis en skal tro de siste meningsmålingene. De viser et tydelig skift til venstre for kvinnelige velgere: Ifølge Quinnipac Poll, sier 58 prosent av kvinner at de vil stemme demokratisk, mens bare 33 prosent sier de vil stemme republikansk. Halvparten av mannlige velgere vil gi sin stemme til republikanerne, mens 42 prosent støtter demokratene.

Fra depresjon til aktivisme

I 46. etasje i en av Brooklyns nye skyskrapere diskuterer Amy Bettys og Corie Pope ivrig i stua til Julie Brooks. Brooks forbereder en pengeinnsamling til støtte for Liuba Gretchen Shirley. De tre har brukt utallige timer i Shirleys tjeneste det siste året. 34 år gamle Amy Bettys hadde aldri engasjert seg særlig i politikk før presidentvalget for to år siden. Heller ikke Corie Pope (33) hadde vært politisk aktiv før 2016.

– Valget av Trump kom som et sjokk. Jeg kunne ikke tro det. Det var som om jeg våknet opp og tenkte «oh my god», hva skal vi gjøre? Hva har vi drevet med all denne tida?, sier Amy Bettys.

Saken fortsetter under bildet

ENERGISK: Vi var late, sier Amy Bettys (35) om venstresida under Barack Obama. Sammen med Corie Pope (t.h.) jobber de frivillig for å bytte ut republikaneren Pete King med nykommeren Liuba Shirley. Hunden Villa heier. FOTO: HEIDI T. SKJESETH.

Hun tror amerikansk venstreside ble late under president Barack Obamas åtte år i Det hvite hus. Selv kjente hun på det hun i dag beskriver som en sikkerhet om at ting gikk riktig vei i samfunnet.

– Vi slappet av og tenkte alt beveget seg i riktig retning. Vi snakket ikke nok med dem som ikke kjente det sånn, vi var ikke ute og jobbet for noe, sier Bettys.

Det har endret seg nå. De to kvinnene har brukt all sin tid de siste månedene på å jobbe for å få Liuba Grechen Shirley inn i Kongressen.

– Det er ikke så mye vi kan gjøre med Det hvite hus nå. Men vi kan engasjere oss på lokalnivå, og der kan vi virkelig få ting til å skje, sier Corie Pope.

For Amy Bettys handler mye av engasjementet om å beskytte kvinners reproduktive rettigheter. Etter at Donald Trump har nominert nok en konservativ høyesterettsdommer, Brett Kavanaugh, er et flertall av de ni dommerne i USAs mektige høyesterett konservative. Høringen av Kavanaugh ble traumatisk for mange amerikanske kvinner. Han ble beskyldt for et seksuelt overgrep for 36 år siden av Christine Blasey Ford, som fortalte sin historie til justiskomiteen i Senatet. Kavanaugh svarte med et voldsomt raseri da han selv skulle svare for seg. De to motstridende historiene ga enda større skille mellom republikanske og demokratiske velgere, og mellom kvinner og menn.

Amy Bettys beskriver situasjonen som dypt deprimerende. USAs høyesterett ga amerikanske kvinner rett til selvbestemt abort med dommen Roe v Wade i 1973. Med en konservativ høyesterett og flere saker på vei oppover i rettssystemet, frykter Bettys amerikanske kvinner vil kunne miste retten til å bestemme over egen kropp.

– Jeg skjønner nå vi må slåss for å bevare helt grunnleggende rettigheter. Det er frustrerende, sier Bettys.

Individ mot gruppe

Tilbake i forstaden Seaford i New York krangler ekteparet John og Joline Kisthart ustanselig med sin demokratiske nabokvinne. Hun vil ikke ha navnet sitt i avisen fordi hun ikke orker å stå fram som demokrat i det republikanske området. Selv ikke i en norsk avis. Men den 61 år gamle kvinnen vil gjerne fortelle hvorfor hun for første gang ikke skal stemme på republikaneren Peter King.

– Vi trenger nytt blod. Vi trenger folk som er i kontakt med velgerne. Og folk som ikke støtter Trump, sier hun.

John Kisthart (76) fnyser av naboens bekymringer. Han vil ha mindre innvandring, særlig fra muslimske land, en konservativ høyesterett og en god økonomi. Det mener han at han får med Donald Trump. Kona Joline Kisthart (75) nikker. Hun vil ha opp en muren på grensen til Mexico, noe Trump lovte gjennom hele valgkampen.

Ingen av dem likte egentlig Donald Trump da han stilte som republikanernes presidentkandidat i 2016.

– Jeg skulle ønske han bare kunne tie stille. Og slutte å tvitre! Jeg kan ikke utstå måten han snakker på, sier Jolene Kisthart.

Hun skal gi sin stemme til republikanerne i år igjen, slik hun har gjort de siste 50 årene. Det samme skal ektemannen. Han kommer hele tida med små spark til «sosialistene», og omtaler konsekvent nyhetskanalen CNN som «kommunistene». Alt plasseres i et ideologisk landskap: Sosialister tenker på gruppa, konservative på individet, forklarer John, og understreker at han selv er individualist. Han mener demokratene får svarte amerikaneres stemmer fordi de er fanget i en velferdsfelle: En som får statlig hjelp vil aldri ønske å jobbe hardt, og vil derfor alltid stemme på partiet som vil fortsette å dele ut penger, sier Kisthart.

Han sparker mot lærere, universiteter, medier og minoriteter.

Ekteparet mener høyesterettsnominerte Brett Kavanaugh gjorde en kjempejobb da han måtte forsvare seg mot det de kaller «motbydelige» anklager om overgrep. Metoo-bevegelsen har gått for langt. Immigranter får for mye statlig støtte, de får gratis hus og helsetjenester, og det er dessuten ikke plass til dem her.

Det er vanskelig å henge med på alle sparkene. Ekteparet liker egentlig latinamerikanske innvandrere: De jobber hardt, de kjenner noen av dem, de er ofte katolske og konservative. De er selv av innvandrerslekt, som amerikanere flest. Samtidig vil de bygge mur mot Mexico.

De er for selvbestemt abort, men jubler over en konservativ høyesterett. De vil beholde velferdssystemene som gir eldre helsetjenester, men vil kutte velferdsbudsjettene. De er slett ikke så uenige med sin demokratiske nabokvinne om sakene – velferd, sikkerhet, rett til selvbestemt abort. Men tonen er giftig. De har valgt side, og i dagens USA innebærer det at en står støtt med presidenten – en mann de ikke likte for bare to år siden.

Når alt blir ideologi i et så splittet samfunn, forsvinner de politiske sakene. Amy Bettys skulle ønske begge partier kunne diskutere løsninger på problemer som berører folks liv. Kanskje kunne det være en vei ut av det politisk splittede USA? Kan det å snakke mer om rent drikkevann, gode skoler, fungerende transport være en måte å samle folk rundt løsninger på?

Bettys håper demokratene kan vinne ved å snakke nettopp om sak. Det er det Liuba Grechen Shirley forsøker å gjøre i New Yorks 2. distrikt. Hun tar til orde for høyere minstelønn.

Les også: Aldri før har så mange kvinner stilt til valg i USA

Endring på gang

USA er langt unna Norge på mange måter. Et av områdene der forskjellene er størst, er nettopp når det kommer til likestilling. Det synes i politikken: Bare 20 prosent av kongressmedlemmene er kvinner. Det er ikke noe kvotesystem for å få flere kvinner fram, verken i politikk eller næringsliv.

Det synes på likelønn: amerikanske kvinner tjener 82 prosent av det amerikanske menn tjener (i Norge er tallet 87 prosent).

Og det synes kanskje særlig i familielivet: USA har knapt noen familiepolitikk, og har aldri hatt noen såkalt statsfeminisme, som har fått æren for Skandinavias enestående lange, betalte foreldrepermisjoner. Selv ikke de mest progressive demokrater tar til orde for kvotering. Her finnes ingen lovfestet rett til permisjonspenger. Begge foreldre har rett til 12 ukers ubetalt permisjon ved fødsel. Mange selskaper tilbyr noe mer, men det er ikke lovfestet. Det er bare to andre land i verden som har like dårlige ordninger: Surinam og Ny-Guinea.

Liuba Grechen Shirley har allerede endret på noe, enten hun vinner tirsdag eller ikke. Som kandidat med to små barn under fire år, søkte hun i vår den føderale valgkommisjonen (FEC) om lov til å bruke penger fra egne oppsamlede valgkampmidler på barnepass. Det har ingen gjort før henne. Hun fikk ja, og har dermed allerede gjort det enklere for andre kandidater med barn å stille til kongressvalg. I sju andre delstater har kandidater nå søkt om det samme.

Dette er én av endringene som er kommet for å bli og som kommer til å få konsekvenser, tror Debbie Walsh.

For de mange hundre kvinnene som stiller er synlige. Det kan bryte den onde sirkelen der fraværet av kvinnelige kandidater har gjort at kvinner ikke ser det som naturlig selv å stille, sier Walsh, som har forsket på hvorfor mannlige og kvinnelige kandidater velger å stille til valg. Den største forskjellen er at menn selv tar initiativ til en politisk karriere.

– Der mannlige kandidater våkner om morgenen, ser seg i speilet og sier: «Hei, jeg hadde jo vært perfekt til denne stillingen», har vi sett at kvinner ikke tenker på å stille før de blir bedt om og oppfordret til det. Men det ser ut til å være i endring nå, sier Walsh.

Det var nøyaktig det som skjedde med Liuba Grechen Shirley: Hun innså at hun selv kunne gjøre en god jobb.

Det er hun ikke alene om i år. Og de mange som stiller på lokalnivå vil trolig føre til større endringer i amerikansk politikk om noen år, tror Debbie Walsh.

Allerede i 2020 tror hun USA for første gang vil se flere enn én kvinne kjempe om å bli presidentkandidat. Hos demokratene er det særlig tre navn som peker seg ut: Elizabeth Warren, Kamala Harris og Kirsten Gillibrand.

– Med flere synlige kvinner, endres også folks oppfatninger om hvordan en politisk leder skal være. Det kan bane vei for en kvinnelig president, sier Walsh.

Les også:
ABC: Flere kvinner og minoriteter har stemt Kvinner føder stadig færre barn Langt flere menn enn kvinner blir tidligpensjonister

Denne saken ble først publisert i Dagsavisen.no

Populært