Meny

Afrika er et sted langt der borte

Avfotografering av et bilde der Tjostolv Moland vasker blod fra bilen hvor sjåfør Abedi Kasango ble drept. Foto: Vegar K. Vatn / NTB scanpix
«Kongosaken» er en av de mest omtalte og omskrevne i Norge noensinne. – Det er deilig å være hjemme, og kunne fortelle min historie, sier Joshua French.

1. Joshua French og foredraget hans «Dømt til døden», drar mye folk. I Oslo denne onsdagen i oktober, på Nøtterøy uka før, og i Sandnes i helga. Utsolgt overalt, også de tre neste foredragene på turneen til Joshua French, altså mannen som ble dømt til døden. Lillestrøm, Stjørdal og ekstraoppsetningen på Nøtterøy om to uker. Utsolgt.

På de fire storskjermene inne i salen på Meet Ullevål står det: «Vennligst sett dere tett sammen, så det blir plass til alle». At publikum til slutt sitter tett i tett er ikke nok, heller ikke at det settes opp to ekstra rader med stoler. På det neste bildet på storskjermene står det nå: «Ekstra. Joshua French 9. januar, Oslo».

Det er helt stille i salen når det står 19.02 på klokka og lyset går av. Helt stille når Joshua French og arrangøren, Kristian Jacobsen fra Atikko, har en liten prat på scenen, sittende på den ene siden av scenen langt der framme, som en scene fra et talkshow. De to på scenen, den dødsdømte og eventarrangøren, har kjent hverandre en stund nå, kan de fortelle. De har kuttet foredraget fra sju timer til det vi skal få høre. To og en halv time, skal det vise seg.

Bibishe Olenjike (27), enken etter sjåfør Abedi Kasongo som ble drept på veien fra Kisangani. Foto: Vegar K. Vatn / NTB scanpix

Les filmanmeldelsen: «Mordene i Kongo»: Går inn i mørkets hjerte (DA+)

På storskjermen sto det, mens publikum satt og ventet på at French skulle dukke opp: «Foto/video eller lydopptak er ikke tillatt under foredraget». Arrangøren gjentar budskapet, og understreker: French stiller ikke til intervju, verken i pausen eller etterpå.

Så sier han til Joshua French:

– Det er du som har regien nå, og kan snakke ufiltrert.

– Ja. Det er naturlig, føler jeg, sier French.

Etter alle medieoppslagene og alt som er skrevet om ham, er det endelig hans tur til å fortelle sin historie om hva som skjedde i Kongo 5. mai i 2009, da sjåføren som kjørte Joshua French og partneren Tjostolv Moland, ble skutt i hodet, og om alt som skjedde etterpå.

– Det er deilig å være hjemme, og kunne fortelle min historie, sier French.

Les også: Aksel Hennie: – Ser ikke på French som helt

Utallige oppslag

Det er det jo lett å forstå. «Kongosaken», «Mordene i Kongo», «Et mord i Kongo». Saken er en av de mest omtalte og omskrevne i Norge noensinne. Det har stått så mye, både riktig og galt. Så mange forsider, så mange avissider, boksider. Så mange TV-innslag. Om det som skjedde den kvelden, og om rettssaken etterpå, og den etter det i igjen, og den etter det. Rykter, påstander, fakta. Blandet sammen til en masse ingen har oversikt over.

Det ruller en montasje av alle forsidene over de fire storskjermene. Leonard Cohens mørke stemme messer «By The River Dark». Dødsstraff, elendige fengslingsforhold, to bleke, tynne, medtatte norske menn ser forvirret inn i kameraet som tar bilder til forsidene som havner på trykk i det trygge hjemlandet, 7.250 kilometer unna.

Jo, det er lett å forstå at Joshua French har et behov for å fortelle sin versjon. Hvorfor føles det likevel galt?

2. Bakgrunnen for saken er like vanskelig som den er enkel. Joshua French og Tjostolv Moland drev et sikkerhetsselskap, SIG, i Uganda, og tok skarpe oppdrag over grensa til Kongo og på kysten utenfor Somalia. Leiesoldater.

Men det er jo aldri så enkelt. Hvem var de egentlig? Moland og French møttes da de begge var i Telemarksbataljonen i 2007 og trente for oppdrag på vegne av den norske stat i Afghanistan. Begge hoppet av og dro i stedet til Uganda, der Moland allerede hadde etablert selskapet SIG. Eller ble de kastet ut av Telemarksbataljonen? Uskikkede som soldater i norsk uniform, hevder noen. De forsøkte rekruttere til oppdrag i Afrika og ble kastet ut, sier andre.

– Jeg fortalte befalet at jeg tvilte på motivasjonen, og fikk beskjed om å ta en ukes fri for å tenke meg om, sier French fra scenen i Oslo.

Han bestemte seg for å bli værende, men en stund senere avsluttet Moland og French treningen i Rena leir og dro til Afrika likevel. Første gang for French. Moland hadde vært der til og fra siden 2001.

Hvorfor dro de? Lykkejegere. Adrenalinjunkies. Blodtørstige. Eller?

– Motivasjonen var aldri penger, men erfaring, sier French.

Les også: French om bildet han tok av Moland: – Det var en fuckup

«En viktig mann»

Han så for seg å være en «viktig mann» om ti år, sier han. En mann med gode kontakter både i politikk og sikkerhetsbransjen.

Tjostolv var en militærmann, forteller French. Selv hadde han en mer variert bakgrunn: British Army, Parachute Regiment fra 2002 til 2004 – French har britisk far og norsk mor. Han har vært sikkerhetsvakt på Color Line. Og hatt en voldsom appetitt for bøker; historie, statsvitenskap, biografier. Det hadde han trolig fra sin far, som hadde et stort bibliotek, sier han.

Avfotografering av et bilde som skal vise våpenet sjåfør Abedi Kasango ble drept med. Bildet ble fremlagt som bevis under rettssaken mot de to nordmennene. Foto: Vegar K. Vatn / NTB scanpix

Tjostolv var myk inni og hard utenpå, sier French om vennen. Selv var han omvendt: Han kan nok framstå som myk og mild, men er hard inni seg. En snill gutt, godt selskap for sine venner. Et løvetannbarn, med en egen evne til å skyve vanskelige ting unna.

Hva skjedde den kvelden sjåføren, seksbarnsfaren Abedi Kasongo, ble drept? Det er det trolig bare en liten håndfull mennesker som egentlig vet. Joshua French er en av dem.

Nå står det «Kongosaken» på de fire storskjermene på Meet Ullevål. Hvit skrift på svart bakgrunn. Joshua French har snakket detaljert om seg selv og om bakgrunnen for at de to nordmennene var i Afrika. Om at alle papirer var i orden, noe vi bare må ta hans ord på. Eller ikke. Dokumentene ble tatt av uganderne i en razzia etter at de to nordmennene ble fengslet. Etter den fatale natta som alt står og faller på. Hva skjedde?

Under rettssaken i Kongo sa de to at det ble løsnet fire-fem skudd inn i bilen mens de begge befant seg utenfor.

Til Dagbladet sa French i 2010 at det må ha vært snakk om landeveisrøvere i veikanten, eller skudd fra passasjerene på lasteplanet. De to passasjerene var vitner i saken. Deres versjon var slik: Moland skjøt sjåføren fra kloss hold, etter å ha ropt«Get out!» til sjåføren flere ganger.

Les også: Regissøren om French og Moland-film: – Ingen forsvarstale

Til publikum på Meet Ullevål sier French at han og Moland ble kontaktet av advokaten til en rebellgruppe i Kongo, som ville finne en leder som hadde stukket av med formuen deres. De to nordmennene fikk navnet og nummeret til en informant som visste hvor formuen var, og som trengte en mellommann for å hente den.

En tredelt plan

Den norske duoen la en tredelt plan, forteller French: De skulle reise til byen Kisangani i Kongo for å møte informanten. Så skulle de rekognosere og bekrefte at formuen befant seg der informanten hevdet. Til slutt skulle de hjelpe til med å hente tilbake formuen.

Moland og French hadde med 10.000 dollar til denne informanten. Pengene gravde de ned på veien til Kisangani. Da de kom til Kisangani, kunne ikke informanten møte dem den første dagen. Dag to var han mer velvillig, men stilte mistenkelige spørsmål på telefon. Dag tre avtalte de å møtes ved en bestemt kilometerstein utenfor byen.

Motorsykkelen den norske duoen hadde brukt for å komme seg innover i Kongo fungerte ikke, så de leide en sjåfør gjennom hotellet. Abedi Kasongo. To andre passasjerer var med på turen, de som senere skulle bli vitner.

Følget på fem stanset på det avtalte kilometermerket. De to norske leiesoldatene stolte ikke på sjåføren, ikke på medpassasjerene, eller på informanten de skulle møte.

– Dette er så bra det blir i Afrika, forteller French.

Han fortsetter den detaljerte beretningen: French stilte seg på venstre side av bilen og ropte navnet på informanten. Så kom det skudd fra veikanten. French så, i kaoset, at sjåføren var skutt. Abedi Kasongo løftet hodet, sier French, omfavnet French kort og falt sammen i setet, død. French fikk liket ut, og hoppet inn i førersetet. Han måtte holde gassen i gang, sier han, og rakk det akkurat. Om motoren døde, var det umulig å starte den igjen uten at flere personer dyttet bilen i gang. Det ble fortsatt skutt rundt dem. Moland hoppet inn i bilen, og de kjørte av gårde.

Etter noen timer stanset de. Moland vasket blodet av førersetet mens French skiftet bukse. Han var tilsmusset av alt blodet han hadde sittet i.

– Jeg ber Tjostolv slutte å vaske, jeg vil ta bilde av blodet, sier French.

Han trodde det «skulle bety noe», forklarer han.

– Og så har jeg en viss interesse for ballistikk.

Han snakker om det berømte bildet av Tjostolv Moland som vasker det blodstenkte setet med et stort smil.

«En farse av en rettssak»

Etter fire dager på rømmen, først i jungelen, så langs veien, blir de to til slutt oppdaget av en patrulje. Moland spurter forbi de skytende soldatene og inn i jungelen, French kommer seg ned i en grøft og blir beskutt i over ett minutt.

Til slutt skjønner de som skyter, «de idiotene», som French sier, at han prøver å overgi seg, og slutter å skyte. Han blir tatt, røft. Bundet. Paradert gjennom landsbyene de passerte på veien tilbake til Kisangani, der han er i livsfare. Han er sikker på at Moland er skutt og skadet. Moland, som overgir seg en uke senere, er sikker på at French var død.

Det som følger er en farse av en etterforskning, forteller French. Obersten som tok ham til fange, hadde en general over seg, som vanlig er. Akkurat denne generalen hadde året før satt Moland og French opp på en «Wanted list» etter at de to hadde gjennomført et vellykket oppdrag inne i Kongo, før de trakk seg tilbake til Uganda. Generalen hadde et hevnmotiv.

Så fulgte . Kongo er et militærdiktatur, på vei til å bli en politistat. French forteller hvordan stammekulturen i landet fungerer: Det handler ikke om rett, men og makt. Han forteller hvordan presidenten i Den demokratiske republikken Kongo, Joseph Kabila, og et utvalg rådgivere, generaler og ministre hadde full kontroll på rettsprosessen, og analyserer maktforholdene i landet for publikum: Kabila er mektig, men sårbar. Prosessen mot de to nordmennene handlet mye om interne maktforhold, forteller French.

Han understreker igjen at alle papirer var i orden, de hadde rett til å drive sin virksomhet. Moland og French hadde norske militære id-papir da de ble tatt. Dette var dokumenter de hadde rett til å bære, noe French kan dokumentere, sier han, før han går videre. Han bruker tid på de tekniske bevisene, sier han, fordi norsk media ikke har gjort den jobben. Norsk media, som kjøpte avhør og informasjon på svartebørsen, sier han.

French elsker folket i Kongo, forteller han oss. Musikken, stemningen, varmen fra folket. Alle reelle beslutninger i saken til de to nordmennene ble fattet av militærdiktaturet, forteller han så.

«French framstår som en kapasitet på alt fra statsvitenskap og sosiokulturelle forhold i Afrika til ballistikk og diplomati», oppsummerer Leif Tore Lindø i Stavanger Aftenblad seansen etter å ha hørt det samme foredraget i Sandnes (to utsolgte saler).

«I French’ foredrag har alle gjort mye feil, bortsett fra French og Moland. Myndigheter, systemer og presse», skriver Lindø.

I rettssaken var de to nordmennene et enkelt bytte, sier French. De fleste i et samfunn som Kongo har noen mektige menn eller i det minste interesser bak seg, så retten må trå varsomt for å ikke ydmyke den mektige mannen. De to nordmennene hadde ingenting. Det var fritt fram, sier French, for regimet å vise sin makt ved å ydmyke de to avmagra, bleke nordmennene.

3. Halle Jørn Hanssen var NRKs første korrespondent i Afrika. Han har vært informasjonssjef i Norad og generalsekretær i Norsk Folkehjelp. For to uker siden skrev han en kommentar i Dagsavisen der han kritiserte den norske håndteringen av Kongosaken.

Denne uka hadde den omdiskuterte filmen «Mordene i Kongo» premiere på kino. Filmen som har fått dårlige kritikker, framstiller ikke duoen Tjostolv Moland og Joshua French som helteskikkelser. FOTO: Friland produksjon/David Bloomer

Han er kritisk til summene brukt på saken av det offisielle Norge, og medienes ressursbruk. Det gjelder Utenriksdepartementet, fylkesmannen i Oslo og Akershus som angivelig har betalt for advokatbistand, helsevesenet og politiet.

«Uansett hvordan vi vender og vrir på saken om gutta i Kongo, dreier kjernen i alle fortellingene seg om to norske leiesoldater som, selv om de ikke drepte sjåføren i Kongo, har brutt loven i Norge, Kenya, Uganda og Kongo. Men det er det få i Norge som er opptatt av», skriver Hanssen.

Det hele startet under rettssaken, mener Hanssen da jeg møter ham.

Den delvis farsepregede rettssaken gjorde det lett for oss nordmenn å karikere hele prosessen, fordi de kongolesiske myndighetene overspilte så enormt, sier han. Erstatningskravet på 500 milliarder dollar som Norge skulle betale, var en latterlig overdrivelse, og mange fikk saken plassert i den afrikanske sammenhengen som mange liker å se slikt i, sier Hanssen.

– Jeg mener mediedekningen av rettssaken i 2009 i det meste var dårlig og ensidig, sier han.

Den formidlet stereotypene, og utelot nødvendig kontekst og bakgrunn. Kongo ble mest ødelagt av alle afrikanske land under kolonitiden, av det brutale belgiske koloniherredømmet der Kong Leopold lenge var eneeier og hersker av Kongo. På et tidspunkt ga han ordre om at alle gutter og menn i en stor provins i landet skulle henrettes fordi folket var ulydig, og det ble gjort, en kjempestor massakre av titusener av uskyldige mennesker. Da Kongo fikk uavhengighet tidlig på 1960-tallet, hadde landet tre voksne mennesker med akademisk utdannelse.

– De hvite virkelig herjet i landet. Dette kom ikke fram i mediene. Vi fikk en presentasjon av en rettssak uten historisk forankring, sier Hanssen.

Verre ble det da UD engasjerte seg, mener Halle Jørn Hanssen. UD gjorde langt mer for de to nordmennene i Kongo enn det som er vanlig for straffedømte nordmenn i utlandet, sier han.

20 millioner

Norge hadde en eller flere diplomater på saken i de åtte årene den varte. Etter regjeringsbyttet i 2013 var det noe av det første den nye utenriksminister Børge Brende gjorde å personlig engasjere seg i denne saken. En av etatens fremste diplomater tok saken: Kai Eide. Han ble fulgt av Tor Wennesland, før Afrika-veteran Arild Øyen overtok og førte saken i land i 2017.

Hanssen ramser opp: Aktivt diplomati i åtte år. En eller flere på jobben hele tida. Dyre reiser til Kongo. Gjennomsnittlig årlig diplomatlønn i sju-åtte år på minst 800.000.

Les også: French: – Jeg skriver ferdig boka nå

– Bare lønna tar oss over 5 millioner. Legg til alle reisene, og at de har leid fly, og gjort mye annet. Jeg anslår at 20 millioner kroner er nærmere sannheten om hvor mye denne saken har kostet UD, sier Hanssen.

Han setter disse summene opp mot hva French vil tjene på den boka han sier han jobber med, og på inntektene fra foredragsserien. Hanssen regner: 40 fulle hus, «med la oss si 400 tilskuere i snitt», til 400 kroner billetten.

– Det gir om lag 6,5 millioner kroner i billettinntekter det, og jeg tipper han får med seg pene to millioner før jul. På å reise rundt å renvaske seg selv mens arrangørfirmaet tjener minst like mye. Jeg synes den norske stat bør ta regress i disse inntektene slik at noen av de penger norske skattebetalere har bidratt med, kommer tilbake til staten og samfunnet.

– Og så lager de altså en film om denne saken, til nesten 52 millioner kroner …

Hanssen rister på hodet.

Med støtte på rundt 17 millioner fra offentlige Norsk filminstitutt.

– Sier du det? Det hadde jeg ikke fått med meg. Nei, det er for ille.

Til sammenligning mottar Fellesrådet for Afrika to millioner kroner i året fra Norad for å drive opplysningsarbeid om Afrika i Norge. Om hele Afrika, et kontinent med 1,2 milliarder innbyggere og 54 selvstendige stater. Støtten skal også dekke informasjon om Norges aktiviteter i verdensdelen.

Det aller mest skamfulle for Norges del, mener Halle Jørn Hanssen, var det som skjedde 17. mai 2017. «En politisk skandale av dimensjoner», sier han om seansen.

Erna Solberg var i Bergen da det ble klart at French var på vei hjem. Statsministeren og daværende utenriksminister Børge Brende hasteinnkalte til pressekonferanse.

Under pressekonferansen er det Erna Solberg som fører ordet. «Sterkt og klart», i Hanssens karakteristikk. French er på vei hjem, regjeringen har lykkes i få ham hjem, kan Erna fortelle.

Den pressekonferansen, sier Hanssen, kunne de ikke gjennomføre uten å konkludere at det var en uskyldig nordmann som var på vei hjem.

– Da har de altså hvitvasket hans opphold som leiesoldat i Afrika.

Den tolkningen avvises blankt av Frode Overland Andersen, kommunikasjonssjef i Utenriksdepartementet.

– En slik fremstilling faller på egen urimelighet. På grunn av den store medieinteressen knyttet til overføringen av French til Norge ble det innkalt til pressekonferanse 17. mai 2017. Pressekonferansen dreide seg om overføringen og arbeidet som hadde ledet fram til overføringen. Utenrikstjenesten tar ikke stilling til skyldspørsmål, men tilbyr konsulær bistand uavhengig av dette. Det gjelder også denne saken, skriver han i en e-post.

Kan dere si noe om hvor store ressurser UD brukte på denne saken?

– Over en periode på cirka åtte år har UD brukt cirka 4,7 millioner kroner, hovedsakelig på reiser og opphold for egne ansatte knyttet til denne saken.

Dette er den totale utgiften til UD til saken, eller det dere brukte på egne ansatte?

– Tallet er egne, dokumenterbare utgifter, og er ikke medregnet lønn til egne ansatte. Jeg er klar over at andre har estimert kostnaden til å være høyere, men det er estimater de selv får ta ansvaret for.

Hva er innholdet i avtalen som ble inngått med Kongo?

– Norske myndigheter har ikke inngått noen avtale med Kongo i denne saken. Kongolesiske myndigheter besluttet, etter gjentatte anmodninger fra norske myndigheter, at Joshua French skulle overføres til Norge. I sin beslutning la de vekt på de humanitære forhold i saken og særlig hensynet til moren, Kari Hilde French.

Det finnes ikke noe forsvar for det meste av det som den norske staten har gjort i denne saken, mener Halle Jørn Hanssen. Norge skulle ha ytt konsulær bistand, og stanset der.

– Det er politisk farlig det som skjer. Vi må huske på hva French og Moland har sagt at de står for. Hele denne historien er et bidrag til å forsterke det jeg kaller en ubevisst form for rasisme, og til å dyrke fordommer om Afrika.

Ubevisst rasisme, intet mindre?

– Bestemt. Oppmerksomheten rundt French får næring av denne stereotypiske fortellingen om hvor håpløst alt er i Afrika.

– Skremmende

Alle de utsolgte foredragene gjør Halle Jørn Hanssen bekymret.

– Jeg synes det er skremmende at French møter fulle hus overalt når han reiser rundt med historien sin, sier Hanssen.

4. French har tatt en pause. Han har slått publikum i hodet med en rekke fakta om det som virkelig skjedde den natta, og i rettssaken etterpå. Eller med en skrøne som hvitvasker han selv.

Etter noen forfriskninger sitter publikum igjen på plassene sine. Lyset går av, og skjermen fylles med teksten til «Invictus» av William Ernest Henley. French’ stemme messer diktet, rolig og tydelig.

– Det handler om selvrespekt og integritet, sier han når lyset kommer på igjen.

Vi er over i andre akt. Det er vanskelig å ikke bli berørt av historien som følger. Om livet i fengslet og diplomater som har vekselvis gode og dårlige nyheter. Slåsskamper, dødsfall, to nordmenn som hjelper syke og skadde med medisinen som mora til Joshua French, Kari Hilde French, etter hvert får levert til fengslet.

– Jeg gjorde 3.500 behandlinger, sier French.

Storskjermene viser et bilde av at Joshua French hjelper en gutt. Det står flere i kø rundt dem.

– Det er et konservativt anslag, sier han.

French forteller at Tjostolv og han selv ble populære blant de andre fangene fordi de alltid var klare til å forsvare seg fysisk, noe de måtte gjøre jevnlig. De norske guttene lærte seg også å avslutte slåsskampen og være vennlige straks de hadde vunnet. Slik vant de respekt.

– Det finnes flere babyer oppkalt etter oss der nede. «Lille Moland» og «Lille French», sier han.

Publikum ler, for andre gang i løpet av de to timene vi har hørt på ham.

Men det er ikke en morsom historie vi får høre. Det er kakerlakker, voldsom hete, små celler, strøm som kom og gikk. Et evig bråk, dødsfall, masseflukter. Vakter på utsiden av fengslet som overlot fangene til seg selv. Elendig mat. Han som skrek så høyt at en politimann til slutt gikk inn i fengslet og skjøt ham i foten, «uten konsekvens».

– Jeg måtte fikse ham etterpå, sier French.

Rotter og en truende dødsstraff. Tortur, både fysisk og kjemisk. French beskriver hvordan vennen Tjostolv Moland forsvant foran øynene hans, og ble psykotisk. Om hvordan Moland ble torturert med kjemikalier til å skrive under innrømmelsen av at han hadde drept Abedi Kasongo.

– Dagbladets journalister laget en forside der det sto «Se så gal han er», med bilder fra rettssaken og en psykotisk Tjostolv, og satt og drakk øl på kveldene. En kilometer unna ble Tjostolv torturert, sier han.

«I det hele tatt», sier han, og lar det henge i lufta.

Les også: «Såret» kunstverk på vent: – Ingen kan si hva som skal skje med «Aurora» (DA+)

Drakk sprit på cella

Han forteller at de to ble flyttet til et nytt fengsel. De ble plaget og mishandlet i ett sett, i flere måneder. Myndighetene i Kongo sluttet å svare på diplomatiske henvendelser, de konsulære besøkene tok slutt.

Det sluttet ikke før selveste David Cameron, daværende statsminister i Storbritannia, til slutt kom gjennom på telefonen og ba dem stoppe denne behandlingen, forteller French.

18. august 2013 står det hvitt på svart på de store skjermene. French var da så nedbrutt av den dårlige behandlingen i det nye fengslet at han ikke lenger klarte å skjerme vennen, sier han.

De to hadde drukket sprit i cella, med Raga Rockers på anlegget; det var en av de få gangene strømmen og mp3-spilleren fungerte.

Moland snakket om den spanske borgerkrigen, French fortalte vennen om Reagan. Etter at de hadde lagt seg, våknet French «av at noe var galt». Han fant vennen død inne på det lille badet der vannet aldri fungerte.

Selvmord, konkluderte Kripos. Drap, sa kongolesiske myndigheter, og dømte French for å ha drept Moland.

– Jeg fikk en liten sprekk i rustningen min da, sier French.

Løvetannbarnet.

Han forteller at han aldri fikk sjansen til å hente seg inn igjen. Det var tortur, og han var syk. Han omskar seg selv med en barberkniv. Han prøvde å rømme, og ble tatt ved en tilfeldighet. De neste årene var de verste, forteller han. Han ble daglig plaget av 11 mann, og ble etter hvert psykotisk. Livredd, «full av psykose», sier han. Han klarte ikke ta igjen i slåsskampene, og ble et mobbeoffer i en mørk celle. Han utviklet gullfiskhukommelse.

På utsiden var hans mor nå veldig engasjert. Siden 2013 var det bare dette hun brukte tida sin på. «Hun har vært veldig flink», sier French, og klapper i hendene på scenen.

Han fikk komme på et privatsykehus i 2016, men ble ikke behandlet for psykosen. Han ble sendt tilbake til fengslet, men denne gangen sammen med gamle venner. Ting roet seg. Nå var diplomatene sikre på at han skulle få komme hjem. Før jul, men han ble sittende lenger.

«Du skal hjem»

16. mai 2017 fikk han et dokument i hånda av fengselsdirektøren. «Forstår du hva det betyr», ble han spurt. «Du skal hjem».

– Ja, selvsagt forstår jeg, sa jeg. Og så dro jeg tilbake til cella mi som vanlig. Gullfiskhukommelsen slo til igjen.

Etter en mellomlanding på Malta satte flyet UD hadde skaffet for anledningen kursen mot Norge. Joshua French forteller at han så ut mot granitten på kysten av Norge, men fortsatt bare klarte å huske i 15 sekunder av gangen at han var fri.

Det regnet.

– Jeg elsker regn, sier Joshua French på scenen.

Se, der nede er Vestfold, sa en av de andre på flyet til ham.

– Jeg så et hvitt hus med en låve mellom regnet og skyene, bare i ett sekund.

Han puster tungt oppe på scenen.

– Det vil alltid være Norge for meg, sier han.

Joshua French ble kjørt rett til Tropisk avdeling på Ullevål sykehus.

– En fri for mann livet. Takk for meg, sier han.

Samtidig som publikum klapper, går siste ord til daværende utenriksminister Børge Brende, fra pressekonferansen 17. mai 2017, som vises i et kort klipp på storskjermene:

«Joshua French har ikke en dom mot seg i Norge», sier han.

5. I går hadde filmen «Mordene i Kongo» premiere på norske kinoer. Den forteller historien om Moland og French. Nikolaj Frobenius var i utgangspunktet manusforfatter til filmen, men han trakk seg underveis i prosessen. Han var redd filmen ville presentere et for entydig bilde, der Afrika og ambivalensen i Kongosaken ville bli borte, forklarer han.

Frobenius, som intervjuet French ved flere anledninger under arbeidet med manuset, og som tidligere i høst ga ut boka «Kongonotatene», en slags fiksjonsfaktabok om saken, mener det er uproblematisk at French nå reiser rundt i landet med sin versjon.

«French har selvfølgelig rett til å fortelle sin historie og framheve sitt perspektiv og det kan være interessant å høre om hans mildt sagt dramatiske erfaringer», skriver Frobenius på Facebook.

Men igjen er han redd for at nyanser går tapt. For hvem er Joshua French, og hvilken versjon av ham er det vi får se på scenen?

Les også: – Det er en giftig politisk atmosfære i USA nå (DA+)

Frobenius skriver i samme Facebook-post at French føler at pressen, som han kaller «Mainstream Media», har vært ute etter ham fra dag en. Han viser til at French har kontroversielle meninger om Norge. «Den metroseksuelle feministstaten». «Den venstresosialistiske tendensen til å være ‘anti-hvit, anti-mann’».

I «Kongonotatene» siterer Frobenius følgende, som ifølge forfatteren er hentet ordrett fra et videointervju med French:

«Jeg tror Norge har blitt såpass soft at det ikke er plass til sånne som oss lenger. Man vil, for eksempel, ikke ha en krigerkultur i forsvaret. Men jeg tror at krig er sunt. At det å krige er en naturlig del av mennesket. Noen menn er rett og slett det jeg kaller voldsmenn. Den type mann eksisterer, det er en genetisk disposisjon. Det er ikke bare Tjostolv og meg. Det er snakk om millioner av menn som er sånn. Folk må akseptere det. Jeg finnes og Tjostolv fantes og de andre finnes. Det er en viss mennesketype, ikke sant. Og det var sånne menn vi var, da vi reiste inn i Kongo».

Dette, mener Frobenius, er en viktig side av French. Han er langt mer ekstrem i sitt politiske syn enn det som vanligvis kommer fram. Han ligger tett opp til strømninger som i dag er blitt mainstream flere steder, det som kalles «Alt. Right»-bevegelsen, og de identitære bevegelsene. Dette er en politisk strømning som trekker mot fascismen, om enn i moderne form.

Frobenius vil slett ikke knytte French til Breivik, som er det norske eksemplet som alltid kommer opp. Disse bevegelsene har (ennå?) ikke kommet for fullt til Norge, selv om det finnes flere understrømmer også her. Det ville vært interessant, skriver Frobenius, hvis French faktisk sto opp for de meningene «vi vet at han har og at vi på den måten kunne fått en reell debatt».

«Det jeg er redd for er at vi får en renovasjon og en hvitvasking. En historie hvor de mer kontroversielle sidene ved saken skyves vekk og hvor det korrupte Kongo og ekssoldatenes enestående evne til å overleve under umenneskelige forhold blir det eneste som står igjen», skriver han.

6. Joakim Larsen, en 35-åring fra Oslo, satt ved siden av meg under hele seansen. Vi drakk to små øl i pausen mens vi snakket om det vi hadde sett, og vi tar følge ut av salen sammen. Sammen med det hovedsakelig unge publikummet, med en snittalder på rundt 30, basert på høyst uvitenskapelige observasjoner, forlater vi salen i en merkelig tilstand. Hva er det vi akkurat har vært med på?

Joakim er interessert i saken, men ikke mer enn de fleste andre, tror han. Det samme svaret gir de fleste andre jeg snakker med.

Joakim Larsen møtte via venner French noen ganger før han dro til Afrika, og bruker beskrivelser som «en superharrytass» og «litt for bastant» om ham. «Det var noe med holdningen hans», sier Joakim, og mener det konkret: Kroppsholdningen viste en fyr som ville hevde seg.

Det er flere små detaljer i historien som Joakim ikke helt kjøper, sier han. Men samtidig: Hvorfor skulle de to ha drept sjåføren? Hva skulle motivet har vært?

Jeg spør Joakim om hva han tenker om fremstillingen av Afrika og afrikanere. Har vi ikke nettopp hørt en fremstilling av de kjente stereotypene?

– Jo, men det er vel slik det er. Det er jo en grunn til at det finnes et marked for sikkerhetsselskaper i Afrika, sier Joakim.

Dessuten, sier han:

– French sier jo at han liker folket. Det er politikken og systemet det er noe galt med.

Det handlet vel mye om musikk og rytmikk, typiske afrikanske kvaliteter ifølge stereotypen, sier jeg.

– Jo, det kan du vel si. Men han har jo en gladkristen bakgrunn. De liker slikt, sier Joakim.

Les også: Willoch og Tysklandbrigaden sikret freden i fiendeland (DA+)

Og det store spørsmålet: Hva tenker vi etter to og en halv time med intens informasjon fra scenen?

– Om han er skyldig? Umulig å vite, sier Joakim Larsen.

Morgenen etter foredraget til French ringer Nikolaj Frobenius for min oppsummering av opplevelsen, og konkluderer:

– Ja, det var det jeg trodde. Synd, sier Frobenius.

Noen timer senere ringer Halle Jørn Hanssen. Han har sett filmen på pressevisningen.

– Det er ingen heltehistorie, sier han.

I filmen vises tre tolkninger av selve nøkkelscenen. I den ene skyter Moland sjåføren; i den andre kommer det skudd fra jungelen som tar livet av Kasongo. I den siste står French, som spilles av Aksel Hennie, med en pistol rettet mot bilvinduet. Ingen skudd avfyres.

– Jeg er lettet over filmen. Selv om jeg fortsatt er kritisk til ressursbruken, til Halle Jørn Hanssen.

7. Aller siste ord går likevel ikke til Børge Brende. Etter endt foredrag setter Joshua French og Kristian Jacobsen fra Atikko seg ned i en liten sittegruppe på den ene siden av scenen. Enda et lite talkshow helt på tampen.

Selv har jeg tre spørsmål inne via mentometersystemet til Atikko, jeg har lydig gått til menti.com og tastet inn koden 32909 og fått anledning til å spørre mannen direkte.

«Hvorfor er du så opptatt av å ikke svare på åpne spørsmål fra journalister under denne turneen», vil jeg vite. Og «Du sier du har bevis på at dere hadde rett til å bære norsk militær-ID i Afrika. Kan vi få se det dokumentet?».

Jeg vil også ha svar på tesen til Nikolaj Frobenius: French er ikke like politisk nøytral som han framstiller seg på scenen. Jeg spør: «Du har tidligere snakket om feministstaten og sosialistnorge. Hvor står du politisk?»

Jeg signerer alle spørsmålene med fullt navn, og Dagsavisen som oppdragsgiver.

– Vi har fått 428 spørsmål fra salen, forteller Jacobsen.

– Nesten alle som er her, har stilt spørsmål, sier han.

Så leter han nedover listen, og stiller noen av spørsmålene våre videre til Joshua French.

Les også: T rump kritiseres av sine egne for å trekke seg ut av nedrustningsavtale (DA+)

«Hvordan har du det i dag?»; «Hvordan har Joshua det egentlig?»; «Hva var det aller verste med å være i fengsel?»; «Kunne du vende tilbake til sikkerhetsbransjen?».; «Hva er din drøm for framtida?»; «Hvordan holdt du motet oppe?».

– Dette spørsmålet fikk vi i Sandnes også, sier Jacobsen, og leser:

«Pengene dere gravde ned. Er de der ennå?» (De er det).

Helt på tampen av seansen kommer det et spørsmål som får Joshua French til å i alle fall vise at han har en analyse som ikke går helt overens med rådende norsk tenkning i utenrikspolitikken. «Hva synes du om medieoppslagene i forbindelse med turneen din», vil en av oss som sitter ute i salen vite.

– Det er et miljø av journalister og videre som skriver, sier French.

– De skriver som Organisasjons-Norge, og deler tanken om godhetsregimet. Dette miljøet tenker at Tjostolv og jeg er deres fiender. Men jeg er uenig med dem i det.

«Har du bare snakket sant i dag?», leser Kristian Jacobsen fra lista over spørsmål.

– Det er et godt spørsmål, svarer Joshua French og ler.

Dagsavisen har ikke fått svar fra verken Joshua French eller hans advokat Hans Marius Graasvold til denne saken. Atikko har avvist intervjuforespørsler til French med beskjed om at han stiller til intervju i forbindelse med seansen. Heller ikke French’ mor, Kari Hilde French, har svart.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Populært