Vi kommer ikke til å redde verden ved hjelp av en bedre engangskopp

Se trailer for Blue Planet 2 her:
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi må utfordre selskapene som opprettholder bruk-og-kast samfunnet, heller enn å søke «grønnere» måter å opprettholde status quo.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: George Monbiot
Spaltist i The Guardian

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tror du på mirakler? Hvis ja, vennligst still deg i kø. Mange forestiller seg at vi kan fortsette som vi gjør så lenge vi erstatter ett materiale med et annet. Forrige måned ble en appell til Starbucks og Costa om å erstatte kaffekopper av plast med kopper laget av maisstivelse retvitret 60.000 ganger før den ble slettet.

De som støttet oppropet spør ikke seg selv hvor maisstivelsen skal komme fra, hvor mye land som må beslaglegges for å dyrke den, eller hvor mye matproduksjon det vil fortrenge. De overser også de jordbruksmessige skadene det vil forårsake:

Voksende mais er nemlig beryktet for å forårsake jorderosjon, og krever ofte store doser plantevernmidler og gjødsel.

Problemet er ikke bare plast, det er massedeponering. Eller for å si det på en annen måte: Problemet er at vi, på denne ene planeten vi tross alt har, jakter på en livsstil med et forbruk som krever fire planeter. Uansett hva vi forbruker, er mengden verden over overveldende på jordens økosystemer.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke misforstå meg. Vår glupske plastbruk er en stor miljøtrussel, og kampanjene for å begrense bruken er godt motiverte og noen ganger effektive.

Men vi kan ikke løse miljøkrisen ved å bytte ut ett misbruk med et annet.

Da jeg utfordret Starbucks-appellen, spurte en del folk meg: «Så hva skal vi bruke i stedet?»

Det rette spørsmålet er heller: «Hvordan skal vi leve?» Utfordringen er at systemisk tankegang er en truet art.

En del av problemet er kilden til plastkampanjene: David Attenboroughs Blue Planet II -serie. De første seks episodene hadde sterke fortellinger. Den syvende, som tok opp truslene mot de fantastiske skapningene serien viste frem, hoppet derimot fra ett problem til et annet. Vi ble fortalt at vi kunne «gjøre noe» med ødeleggelsen av marint liv. Vi ble ikke fortalt hva. Det ble ikke fremsatt noen forklaring på hvorfor problemene oppstår, hvilke krefter som er ansvarlige, eller hvordan de kan gjøres noe med.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Midt i den springende historiefortellingen uttalte en bidragsyter:

– Jeg tror det handler om at hver og en av oss tar ansvaret for våre personlige valg i hverdagen. Det er alt som kan forventes av oss.

Dette representerer til fulle den feilaktige troen på at en bedre form for forbrukermentalitet vil redde planeten. Problemene vi står overfor er strukturelle: Et politisk system fanget av kommersielle interesser, og et økonomisk system som søker uendelig vekst. Selvfølgelig bør vi forsøke å minimere vår egen påvirkning, men vi kan ikke utfordre disse kreftene bare ved å «ta ansvar» for det vi forbruker. Dessverre er dette problemstillinger som BBC generelt og David Attenborough spesielt unngår. Jeg beundrer Attenborough på mange måter, men jeg er ikke fan av miljøengasjementet hans. I mange år var det nesten ikke mulig å oppdage i det hele tatt. Da han til slutt tok bladet fra munnen, unngikk han å utfordre makt – enten ved å snakke i vage termer eller ved å fokusere på problemer som ikke forårsakes av mektige interessert. Denne tendensen kan forklare Den blå planetens tendens til å gå rundt grøten, og unngå alvorlige problemer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den mest åpenbare eksempelet er fiskeindustrien som gjør de forbløffende livsformene som vises frem i serien til sjømat. Drevet av vår appetitt og beskyttet av regjeringer forårsaker denne industrien galopperende økologiske sammenbrudd på alle verdenshav. Likevel var det eneste omtalte havfisket i serien blant de 1 prosent som er på bedringens vei . Det var sjarmerende å se hvordan norske sildebåter forsøkte å unngå å drepe spekkhuggere, men vi fikk ingen forståelse om hvor uvanlig nettopp det er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv marin plastforsøpling er i stor grad et fiskeriproblem. Det viser seg at 46 prosent av «The Great Pacific Garbage Patch», Stillehavets søppelbelte, består av gamle garn og mye av det resterende består av andre typer fiskeredskaper. Gamle fiskegarn er ofte langt mer farlig for liv i havet enn andre former for avfall. Når det gjelder poser og flasker som bidrar til katastrofen, oppstår det overveldende største volumet i fattige land uten gode avfallshåndteringssystemer. Men fordi dette er momenter som ikke blir fremsatt i serien, ser vi etter løsninger på feil sted.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne skjeve fremstillingen avler en rekke misforståelser. En fremtredende miljøverner la ut et bilde av kongereker hun hadde kjøpt og feiret at hun hadde overtalt supermarkedet til å legge dem i hennes egen beholder i stedet for i en plastpose, hvorpå hun knyttet dette opp mot beskyttelse av havene. Problemet er at det å kjøpe kongereker og scampi forårsaker mange ganger mer skade på marint livet enn plasten de eventuelt pakkes inn i. Kongerekefiske har de høyeste nivåene av bifangst av noe type fiske , og håver inn store mengder skilpadder og andre truede arter. Kongerekeoppdrett er like ille. Grunnen er at oppdrett eliminerer mangroveskoger i hopetall som i sin tur er essensielle naturlige klekkerier for tusenvis av arter.

Vi holdes bemerkelsesverdig uvitende om denne type årsakssammenhenger og problemer. Som forbrukere er vi forvirrede, villedede og nærmest maktesløse – og industriell makt har jobbet hardt for at vi skal se oss selv nettopp på denne måten. BBCs tilnærming til miljøspørsmål er partisk, og spiller på lag med et system som forsøker å overføre ansvar for strukturelle virkninger over på individuelle forbrukere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel er det bare som borgere med et politisk standpunkt at vi kan fremme meningsfylt forandring.

Svaret på spørsmålet «Hvordan skal vi leve?» er «Enkelt». Men å leve enkelt er svært komplisert. I Aldous Huxley's Vidunderlige nye verden slaktet regjeringen «the Simple Lifers». Dette er unødvendig: i dag kan de trygt marginaliseres, fornærmes og avskjediges. Konsumideologien er så utbredt at den har blitt usynlig – det er plastsuppa vi bader i til daglig.

En En-planets-livstil betyr ikke bare å redusere eget forbruk, men også mobilisere mot systemet som skaper floden av søppel. Det betyr å bekjempe industrimakt, endre politiske utfall og utfordre det vekstbaserte, klodeforbrukende systemet som vi kaller kapitalismen.

Forrige måneds Hothouse Earth Paper, som advarer mot faren ved å dytte planeten over i en ny og irreversibel klimatilstand, konkluderte med følgende:

– Økte lineære endringer er ikke nok til å stabilisere jordas systemer. Utbredte, raske og grunnleggende transformasjoner vil trolig være nødvendig for å redusere risikoen for å nå klodens kritiske punkt.

Engangskaffekopper laget av nye materialer er ikke bare en ikke-løsning, de er en videreføring av problemet. Å forsvare planeten betyr å forandre verden.