Evig hvile er i ferd med å bli en luksusvare i New York

Se video: Muligheten til å begraves kan bli en luksusvare i byen som aldri sover. I bydelen Queens er det dobbelt så mange begravde mennesker som det er levende beboere.
Artikkelen fortsetter under annonsen

I to århundrer har kirkegårdene i New York gitt etterlivet en fredfull og billedskjønn ramme. Men plassmangel presser prisene opp.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1825 merket doktor og botaniker Jacob Bigelow i Boston at byens mange små kirkegårder begynte å bli overfylte. Som den forutseende mannen han var, snekret Bigelow sammen en plan for en ny kirkegård i utkanten av byen. Kirkegården skulle dekkes av blomster, uten at man gjorde inngrep i områdets naturlige skjønnhet.

Etter årevis med planlegging og lobbyvirksomhet blant skeptiske innbyggere, ble Mount Auburn Cemetery grunnlagt i 1831. Byens innbyggere kunne nå pakke med seg piknikkurver i hestekjerren, og reise ut på landet for å minnes sine døde.

Mount Auburn var nok inspirert av europeiske kirkegårder som var bygget på samme lest, men den var den første av sitt slag i USA. Konseptet med landlige kirkegårder besmykket med blomster og planter ble raskt populært, og i 1838 ble Green-Wood Cemetery i New York grunnlagt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Lukten av rikdom

I 1847 vedtok staten New York en lov som fikk navnet Rural Cemetery Act, som gjorde det mulig for kirker å kjøpe opp jord som var unntatt eiendomsskatt. I løpet av kort tid spratt det opp kirkegårder overalt i New York City, og spesielt i bydelen Queens, hvor det nå er dobbelt så mange som ligger begravet som det bor mennesker der. The Evergreens. Cypress Hills. Calvary. Listen over kirkegårder med navn forbundet til grønne omgivelser er lang.

(Saken fortsetter under)

Green-Wood kirkegård i New York er lenge blitt ansett for å være en av verdens vakreste. hwer ser vi kapellet på kirkegården. En gravplass her er kun de rikeste forunt. Foto: Wikimedia
Green-Wood kirkegård i New York er lenge blitt ansett for å være en av verdens vakreste. hwer ser vi kapellet på kirkegården. En gravplass her er kun de rikeste forunt. Foto: Wikimedia

Jeg tilbrakte et par timer på Green-Wood med Jeff Richman, som dokumenterer kirkegårdens historie. Området er nydelig, med store trær som kaster lange skygger over gravstøtter og -kammer.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det oser av rikdom. Her ligger det new yorkere som sørget for å ta like stor plass i etterlivet, som de gjorde da de fortsatt vandret på jorden:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gravkamrene minnet etterhvert om hus, med smijerngjerder og små hager med benker. For New Yorks rikeste hadde døden en heftig prislapp – både når det gjaldt penger og areal.

På den tiden ble nok ikke dette sett på som et problem. Forfatteren, poeten og journalisten Walt Whitman besøkte Green-Wood på vegne av avisen Brooklyn Daily Eagle. Han ble slått av hvor vakkert det var, og skrev om det i artikkelen sin:

«Så søtt og fredfullt de vil sove! Så rolig hvilen blir i de stille herregårdene, til natten, dødens måneløse natt, har passert.»

Jakten på nye gravplasser

På vår ferd gjennom kirkegården passerer vi Lot 44606, en flekk som er merket av med markører i påvente av en begravelse. En nærmere kikk avslører imidlertid at det tidligere var en gangvei der markørene nå er satt ned. Det så for planlagt ut; skilte seg ut som et nytt leilighetsbygg i betong midt i et kvartal med gamle mursteinbygg i Brooklyn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en artikkel i New York Times i 2009 fortalte en ansatt ved kirkegården, Kestutis Demereckas, om hvordan han gikk fram for å finne plass til nye gravplasser på Green-Wood: Etter å ha gått tom for gamle gangstier og veier, kastet han seg over gamle kart, for å finne små, ubrukte flekker hvor nye graver kunne plassere.

Ifølge artikkelen, ville kirkegården gå tom for plass hvert øyeblikk. Nå har tiden kommet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gravstener tett i tett

Richman uttalte at det ikke var begrensninger på tiltakene kirkegården kunne gjøre, for å finne plass til «nyankomne». Det han ikke nevnte, var at en enkelt gravplass i Green-Wood koster fra 19 000 dollar og oppover, altså over 150 000 norske kroner. Så godt som alle kirkegårder i New York City har samme problem:

Antallet gravplasser blir færre og færre, samtidig som antallet døde stiger. Dermed stiger også prisene på gravplasser, og på enkelte kirkegårder har de måttet sette «inntaksstopp». Enkelte av dem som er så heldig å eie en gravplass i New York City, velger å selge på Craigslist (det amerikanske svaret på Finn.no).

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

De døde som er lagt til sin siste hvile på Calvary-kirgkegården i New York, må pent finne seg i støy og eksos fra Long Island Expressway som går over kirkegården. Foto: Wikimedia
De døde som er lagt til sin siste hvile på Calvary-kirgkegården i New York, må pent finne seg i støy og eksos fra Long Island Expressway som går over kirkegården. Foto: Wikimedia

Nylig spaserte jeg gjennom The Evergreens i Brooklyn, sammen med Vincent Carbone. Han eier et begravelsesbyrå i bydelen, og skulle inspirere en grav firmaet hadde hatt ansvaret for. Omveltningene i bransjen har ført til at familiebedrifter som Vincents nesten er utryddet, skjøvet til side av store kjeder som tilbyr lavere priser.

Vi så på mens to av hans ansatte sandblåste to dekorative hjerter på en gravstein som nesten tok borti gravsteinen på nabograven. Uansett hvor jeg snudde meg så jeg gravsteiner som sto tett i tett, så tett at de nesten rørte hverandre.

I det fjerne hørte jeg suste fra trafikken på Jackie Robinson Parkway, som ligger helt opptil gjerdet på kirkegården.

Konstant nærvær av de døde

Så godt som alle innbyggerne i New York passerer en kirkegård i løpet av en helt vanlig dag. De døde er alltid rett i nærheten. Ikke bare de som nylig avgikk med døden, og noen ganger ikke engang ekte døde.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Da jeg studerte ved Fordham University verserte det en historie om at kirkegården på området var grunnlagt av ledelsen på universitetet for å hindre at en motorvei ble anlagt der. Ifølge myten var det ingen som faktisk lå begravet der. Og som alle myter, var den akkurat så merkelig og samtidig troverdig, at det kunne være sant.

Et minnesmerke - Negros Burial Ground - ble satt opp da det vist seg at det var begravet 400 mennesker på tomten der en federal bygning ble satt opp. Foto: Wikimedia
Et minnesmerke - Negros Burial Ground - ble satt opp da det vist seg at det var begravet 400 mennesker på tomten der en federal bygning ble satt opp. Foto: Wikimedia

I 1991 vedtok bystyret å bygge en mer enn 30 etasjer høy føderal bygning i Soho. Så fant de ut at mer enn 400 mennesker lå begravet på tomten, i en gammel interneringsleir som var kjent som Negros Burial Ground. Bygget ble reist, men i en annen form.

Gravplassen fikk status som et historisk landemerke, og senere reiste man også et minnesmerke der.

Dette var ikke noe nytt problem for byen da, og det er fortsatt et problem. Flere berømte steder i New York er bygget over gravplasser. Blant annet tror man at så mange som 20 000 kan være begravet under Washington Square Park. Fellesnevneren for menneskene som ligger begravet på slike steder, er at de var de fattige, utstøtte og marginaliserte i samfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Siste salme for Europas glemte instrumenter

Glemte og uønskede lagt i grøfter

Så har man Hart Island, en karrig liten øy utenfor bydelen Bronx. Her får innsatte fra fengselet Riker´s Island 50 cent per time for å begrave byens fattige, de som ikke har familie eller nære som kan sørge for begravelsen. De døde får ingen egen gravplass, men legges i grøfter – spedbarn, fedre, mødre…

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her ute, utenfor synsvidden til byens innbyggere, graves massegraver for mennesker de fleste ikke vet har levd. De som er glemt, misbrukte, utstøtt og forsømt av samfunnet begraver de som er glemt, misbrukt og forsømt av samfunnet – uten at samfunnet trenger å se det.

(Saken fortsetter under)

Amerikas største massegrav er lokalisert i Bronx på øya Hart Island (nederst til høyre) utenfor New York City. Foto: Doc Searls/Flickr

Hart Island kan heller ikke besøkes, i motsetning til vanlige kirkegårder. Det er nesten som en ekstra straff for å ha vært fattig.

Hvis man for eksempel tenker seg at en sønn ønsker å besøke graven til moren, som han ikke hadde kontakt med, risikerer han å oppdage at ingen tok seg av morens begravelse. I stedet ble liket hennes liggende på likhuset en god stund, før det ble brukt i opplæring på legestudiet, og så fraktet til Hart Island.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sønnen måtte da ha ventet på «besøkstid», noe som kun er én gang i måneden. Vel fremme på Hart Island ville sønnen måttet lokalisere morens grav via et nummer, og oppdaget at moren delte denne gravplassen med over hundre andre døde mennesker.

Les også: Hart Island – Dødens øy i New York City

Kampen mellom levende og de døde

Jeg har ingen tvil om at Jacob Bigelow ville det beste for byen han elsket og dens innbyggere. Bigelow ønsket å skape et vakkert sted for de som søkte trøst i sorgen. Men nesten to århundrer senere er kirkegårdene Bigelow ga inspirasjon til overfylte og ofte overpriset. Da jeg besøkte Green-Wood, kikket jeg ut mot Frihetsgudinnen, og forsøkte å forestille meg hvordan området hadde sett ut tidligere: Grønne enger som strakk seg helt ned til vannkanten. I dag presser resten av byen seg mot kirkegårdens grenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den dagen New York City går tom for gravplasser, og den dagen vil komme, er det de fattige og utstøtte – eller kanskje rett og slett bare de som ikke er rike – som vil tilbringe evigheten utenfor grensene til byen hvor de tilbrakte sitt liv. Det vil ikke være plass til dem, og vi får en slags gentrifisering av de døde.

Da Carbone og jeg var på vei ut av kirkegården, pekte han på et gravkammer. «Trommer. Han eide et bryggeri, som lå rett her framme.»

Carbone pekte foran oss. Nå lå det en kjederestaurant og en bensinstasjon på området. Et kvartal unna ligger Carbones begravelsesbyrå, klemt inn under t-banesporene, hvor det kjemper for å overleve i en stadig tøffere bransje.

Byen vokser. De levende trenger plass, men hva med de døde?

Oversatt av Henning Skjørsæter / ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited