BISTANDSAKTUELT (Oslo, Dar es Salaam, Lilongwe, Harare):

I afrikanske land er en fin bil det fremste statussymbolet – et bevis på god inntekt, vellykkethet og makt. Men det er en luksus de færreste kan unne seg.

Ali Kessy fra regjeringspartiet CCM i Tanzania synes ikke frynsegodene er gode nok. Foto: Parliament of Tanzania Media Team

Verken næringslivet, offentlig byråkrati eller akademia tilbyr karrierer med håp om god lønn. Da vil veien til en blankpolert, ny Toyota Landcruiser gå via politikken.

Lønnen du mottar som politiker ligger i mange land på et moderat nivå. Til gjengjeld er frynsegodene, særlig de som er knyttet til bil, svært romslige. I flere land, med et stort antall politikere på ulike nivåer, er de så omfattende at de også utgjør betydelige utgiftsposter på de nasjonale statsbudsjetter.

Her er våre korrespondenters rapporter fra tre afrikanske land – Tanzania, Malawi og Zimbabwe. I tillegg har vi supplert med tilgjengelig informasjon fra et fjerde; Kenya.

TANZANIA:

Svermer av glinsende Range Rovere, Toyota Landcruisere og andre firehjulinger står parkert utenfor bygningen. De bærer bud om at det er møter i Tanzanias nasjonalforsamling i hovedstaden Dodoma. Samtidig forteller de en tydelig historie om politikeres smak for dyre biler.

Tanzanias president John Magufuli er sterkt imot offentlig sløseri, men har foreløpig ikke rørt politikernes romslige bilordninger. Foto: Government of Tanzania

Lokale politikere, både parlamentsmedlemmer og statsråder, er hyppige kunder i de lokale bilbutikkene, der de jakter på siste nytt blant internasjonale bilmerker. De siste årenes mote er drivstoff-slukende Sport Utility Vehicles (SUV). Mens det er godt nytt for bilforhandlerne, er det opp til skattebetalerne å bære den økonomiske byrden.

Audi, Toyota Landcruiser, Hummer og BMW – de er alle bilmerker som er vanlige syn i byen ved Central Rift Valley. En viktig grunn er den romslige lånepakken (på rundt 500 000 kr) som tilbys hver enkelt av parlamentets medlemmer. I tillegg kommer andre frynsegoder som vil glede enhver bileier, som gratis sjåfør og bensingodtgjørelse uten noen øvre grense.

«Vi må ut for å besøke velgerne»

Kontrasten er stor til den virkeligheten flertallet av landets befolkning lever i. For en vanlig mann og kvinne i et land der minstelønnen er på rundt 374 000 shilling i måneden (om lag 1350 kr) er en slik bil bare en fjern drøm. Den ville ha representert en utgift tilsvarende all inntekt i mange tiår.

Representantenes vanlige forklaring på at de må kjøre SUV er at de trenger kjøretøy som er egnet for dårlige veier og vanskelig terreng. Dette er viktig når de skal ut for å besøke velgerne i sine valgdistrikter, sies det. Dessuten er de mer driftssikre og tryggere enn vanlige biler.

Happy Kayuni, forsker ved Chancellor College, Malawi. Foto: Anja Bergersen

– Jeg trenger en sterk bil, slik at jeg kan besøke folk i landsbyer langt unna. Jeg kunne jo hatt en mindre bil, men jeg ønsker ikke å pådra staten kostnader i form av reparasjoner, sier Ali Kessy, parlamentsmedlem fra regjeringspartiet CCM fra valgdistriktet Nkasi.

Magufuli lar bilgodene i fred

Vanlige folk og politiske analytikere forteller en annen historie.

– Behovet for dyr bil dukker plutselig opp når inntekten deres øker. Politikerne blir imidlertid ikke mer opptatt av å løse de problemene velgerne deres har. I virkeligheten er det heller omvendt – at fellesskapet ender opp med å betale kostnadene ved de politikerne de har valgt, sier politisk kommentator Luwanga Kizoka.

Landets nye president John Magufuli har tidligere lovet å iverksette strenge sparetiltak, inkludert å kutte ut sløsing på bruk av kostbare luksusbiler. Tross dette har regjeringen foreløpig ikke gjort noe med parlamentsmedlemmenes omfattende bilgoder.

– Jeg synes det blir feil å betale så mye penger til parlamentsmedlemmer. Myndighetene klarer samtidig ikke å betale månedslønnen til lærere og leger, og et flertall i befolkningen står uten grunnleggende offentlige tjenester, sier Bashiru Ali, forsker i statsvitenskap ved Universitetet i Dar es Salaam.

Han representerer et samfunnsområde – akademia – der folk også tidvis går over til politikken, på flukt fra elendige lærer- og forskerlønninger.

Stemte for å øke egne goder

Tanzania, med en befolkning på 55 millioner mennesker, har til sammen 375 parlamentsmedlemmer. I kraft av sin posisjon som folkevalgte får de rett til en omfattende pakke med lønn og frynsegoder, inkludert et svært gunstig billån.

Slike «luksusbil-pakker» har gjentatte ganger skapt sinne blant vanlige tanzanianere, som kjemper en daglig kamp for å få endene til å møtes. I 2014 var det en opphetet offentlig debatt etter at de folkevalgte hadde stemt for å øke sine egne frynsegoder kraftig.

Men parlamentsflertallet vedtok å bevilge seg selv en økonomisk pensjonspakke på drøyt 800 000 kr, som skulle utbetales ved slutten av parlamentsperioden.

– Folk blir sinte når de – samtidig med dette – ser at de selv ikke får det de har blitt lovet. De ser på dette som en form for korrupsjon, sier Bashiru Ali.

Har kjøpt 2700 Landcruisere

Parlamentsmedlemmene er ikke de eneste som gis muligheter for å kjøpe seg luksusbiler. Andre offentlige ansatte, som ministre, departementsråder, regionale sjefer og ledere av ulike statsetater har også rett til en firehjulstrekker.

Til sammen har myndighetsapparatet i Tanzania en flåte på rundt 2700 Toyota Landcruisere, avslørte en undersøkelse gjort av Nipashe, en lokal swahili-språklig avis. De totale kostnadene til innkjøp beløper seg til skandaløse 1,18 trillioner shilling, om lag 4,2 mrd. kroner, hevder avisen.

ZIMBABWE:

Toppmodeller som Mitsubishi Pajero, Land Rover, Nissan Navara og flere andre dyre bilmerker tilhørende Zimbabwes parlamentarikere står i rekke og rad ved veikanten, noen langs Nelson Mandela Avenue og noen langs Third Street sørøst for landets nasjonalforsamling i Harare.

En gruppe parlamentarikere kledd i designer-dresser står og prater muntert utenfor nasjonalforsamlingen.

Zimbabwiske politikere, som Joseph Chinotimba, mener gratis bil er en rettighet for politikerne. Chinotimba er selv parlamentariker for Zimbabwe Africa National Union Patriotic Front (Zanu-PF) fra valgkretsen Buhera South.

– Vi kan ikke gå til fots når vi besøker våre valgkretser. De store bilene regjeringen stiller til rådighet for oss har til hensikt å hjelpe oss som ledere å nå lett ut til vårt folk. Så vi trenger disse bilene. For oss parlamentarikere bør disse bilene faktisk alltid være der, sier Chinotimba til Bistandsaktuelt.

– Slett våre avdrag på billån!

Chinotimba har tidligere tatt til orde for at regjeringen skulle stryke eventuelle utestående avdrag parlamentarikere har på sin biler. Forslaget knytter seg til den spesielle og gunstige billån-ordningen Parliament’s Vehicle Loan Scheme.

Nå går han enda et skritt videre.

– Kjøretøyer vi trenger for å gjøre jobben vår burde ikke forutsette at vi tar opp egne lån. Det burde være en gave. Regjeringen bør ta regningen for dette, for arbeidet vi gjør er vanskelig, sier Chinotimba.

Som for mange andre zimbabwiske politikere symboliserer 60 år gamle Chinotimbas liv en historie om å gå fra filler til rikdom. Han har selv gått fra å være en vanlig sikkerhetsvakt for byrådet i Harare til å bli parlamentariker, og blir nå fraktet rundt i en dyr bil med egen sjåfør. Bensinen er dessuten forhåndsbetalt.

Zimbabwe, med en befolkning på 14 millioner, har 350 medlemmer i senatet og nasjonalforsamlingen. Alle har rett til biler betalt av statlige budsjetter.

Ulike politiske observatører latterliggjør myndighetenes manglende restriksjoner på dyre biler til politikere. I et fattig land med så mange nasjonale folkevalgte blir frynsegodene til betydelige utgiftsposter på offentlige budsjetter.

– Politikerne trenger dyre biler for å vise seg fram, ikke for å gjøre en jobb. For politikerne er det å bli kjørt rundt i en dyr bil med egen sjåfør et tegn på makt, og de elsker det, sier den uavhengige politiske observatøren Owen Dhliwao til Bistandsaktuelt.

Claris Madhuku, direktør i rettighetsgruppen Platform for Youth Development er langt på vei enig med Dhliwayo.

– Vi har politikere, særlig lovgivere i Zimbabwe, som har gått inn i politikken fordi de vet at de får luksuskjøretøyer gratis. Bilene vil de bruke for å vise seg med i landsbyene sine, for eksempel. Når de så forlater politikken, får de kjøpe bilene til gi-bort-pris, sier Madhuku til Bistandsaktuelt.

Bil etter rang

Standarden på bilen følger parlamentarikernes rang. Vanlige representanter i Zimbabwes nasjonalforsamling har krav på en Ford Ranger double cab med firehjulstrekk, som koster rundt 60 000 dollar (om lag 490 000 kr). Nasjonalforsamlingens speaker har krav på en Toyota Fortuner og en Mercedes-Benz S-klasse, begge flunkende nye.

Regjeringsmedlemmer har rett til to toppmodeller hver, én Toyota Landcruiser med firehjulstrekk og én Mercedes-Benz S-klasse. Regjeringen har 22 ministre og seks viseministre med tilsvarende bilrettigheter.

Prisen på en Toyota Landcruiser VX200 hos bilforhandlere i Harare er i gjennomsnitt 138 000 dollar, vel 1,1 millioner kroner.

Kjøper lojalitet med bil

En topp-embetsmann i regjeringen forklarer systemet for Bistandsaktuelt:

– Det er parlamentarikerne, regjeringsmedlemmene og deres nestkommanderende som har rett til kjøretøyer. Lovmakerne er alltid travelt opptatt med nasjonalforsamlingens saker og reiser mye til og fra sine valgkretser. De trenger passende biler for å utføre sine plikter. Statsråder og deres nestkommanderende reiser også på kryss og tvers i landet på offisielle oppdrag. De trenger derfor kjøretøy med firehjulstrekk, samt en bil ekstra til lokal bruk.

Også tradisjonelle ledere («høvdinger», red.anm.) tilgodeses i det zimbabwiske system for frynsegoder. Regjeringens mål er åpenbart å sikre seg deres politiske lojalitet og støtte. President Emerson Mnangagwa har tidligere i år besluttet å gi 226 Isuzu double cab-biler til de tradisjonelle lederne. De tradisjonelle lederne får også forhåndsbetalt drivstoff, på linje med parlamentarikerne.

– Sykehusene mangler medisiner. Men fordi det er valg om få måneder, valgte Mnangagwa i stedet å smøre tradisjonelle ledere slik at de driver valgkamp for han, sier grasrotaktivisten Elvis Mugari til Bistandsaktuelt.

MALAWI:

En bro over elven Riwawazi. Det ble velgerne i Balaka-distriktet i Malawi lovet av sine politikere i valgkampen i 2014.

Folk i landsbyene rundt Nancholi hadde klaget på at skolebarna mistet undervisning på skolen. Dette skjedde i regntida. Elva gikk over sine bredder og elevene kom seg ikke over. Nå skulle en bro løse problemet.

Lokale høvdinger og landsbyer ble mobilisert og skaffet materialer som sand, planker og grus. De politiske kandidatene lovet å skaffe sement og å betale arbeidere for å bygge broen. De lovet også å bygge brønner fordi befolkningen fikk vann fra ubeskyttede vannkilder.

Men da valget kom og kandidatene ble stemt inn i parlamentet kom det verken sement eller arbeidere. Politikerne glemte hele bro-prosjektet, forlot området og flyttet til byen.

– Typisk, de sviktet oss!

– Det er typisk politikere å svikte oss så snart de er blitt valgt. De reiser og vil heller bo i byer, sier Elube James, ei 19 år gammel kvinne fra
Balaka-distriktet.

James sier politikerne lovet å gi landsbyene rent drikkevann, bedre helse-tjenester og mye annet.

– Men som du kan se, drikker vi fortsatt utrygt og skittent vann, sier hun og viser oss det lokale vannhullet.

Balaka-eksempelet er bare ett av mange hvor politikere i Malawi forlater sine velgere til fordel for et luksuriøst liv i byen. De glemmer gradvis folk de lovet å støtte hvis de ble valgt. De legger seg til en kostbar livsstil med dyre biler, i stedet for å bruke pengene til å hjelpe mennesker som Elube James.

«Mage-politikk»

Dette reiser spørsmålet: Hvorfor går folk i Malawi inn i politikken?

– Fenomenet kan forklares ved hjelp av kjente begreper i afrikansk politikk, som «levebrød-politikk», «mage-poltikk» og «neo-patrimonialisme», sier Happy Kayuni som er politisk kommentator og forsker ved Chancellor College.

Han legger til at det i mange afrikanske land er slik at enkeltpersoner går inn i politikken for å skaffe seg privat gevinst på bekostning av nasjonale interesser.

– De fleste av disse politikerne stjeler av offentlige ressurser. Det skjer ved at den politiske eliten samarbeider med private for å styrke sin økonomiske og politiske makt. Ved å være en teknisk dørvokter for statlige ressurser er politikerne godt posisjonert til å bruke en blanding av lovlige og ulovlige metoder for å berike seg selv, sier Kayuni.

Kommentatoren mener at både politikere som sitter ved makta og de som er i opposisjon oppfører seg slik.

– Det er som om de gikk på samme skole for å lære å lyve overfor velgerne, sier han.

Kjøpte bil under sultkrise

Kayuni viser til situasjonen i 2016 da Malawi kjempet for å skaffe mat til 6,5 millioner sultne og underernærte innbyggere.

Midt under matkrisen besluttet landets president Peter Mutharika å kjøpe seg en ny bil på statens regning. Valget falt på en luksuriøs prestisjebil av typen Lexus LX570, til en verdi av rundt 100 000 dollar (om lag 815 000 kr).

Likevel var det måteholdent sammenlignet med handlevanene til hans eldre bror, nå avdøde president Bingu wa Mutharika, noen år før. I juni 2005 kjøpte han seg en limousine, en Mercedes Mayback 62. Den var verdt 545 000 dollar, om lag 4,4 millioner kroner.

Finansminister Goodall Gondwe forklarte ved denne anledning i mediene at kjøpet var berettiget og nødvendig «siden det allerede var tatt inn i regjeringens budsjetter».

Doblet sine egen pakke

Som om ikke dette var nok, endret parlamentsmedlemmer sine egne betingelser etter valget i 2014. Deres lån og tilskudd ble doblet fra 20 000 dollar til 40 000. Beløpet omfattet 26 000 dollar til innkjøp av bil, 12 000 til forbruk og 2000 dollar i beredskap. I tillegg har de en lønn på 1700 dollar pr. måned, pluss 900 til å vedlikeholde bilen. De har også gratis drivstoff for å kunne besøke sine velgere, noe som svært sjelden skjer.

Et flertall av parlamentsmedlemmene bruker kraftige firehjulstrekkere som Toyota Twin Cabins, Isuzu Double Cab og Toyota Landcruisers. De samme bilene inngår også i presidentens bilkortesje.

Regjeringen i Malawi sløser grovt med penger samtidig som den overser vanlige folks nød og lidelse, mener menneskerettighetsforkjemperen Bill Mayaya.

– Dette er egoisme av verste stort og kan sidestilles med tyveri, fastslår Mayaya.

Han mener politikere velger å leve i sin egen verden, slik at de slipper å forholde seg til lidelsene til vanlige innbyggere i det fattige Malawi.

Les også: En ildsjel for det nye Syria

Det finnes unntak

Mayaya har merket seg at bilkortesjene er mye lengre i afrikanske land enn i Europa. Han mener at lange og flotte bilkortesjer gir afrikanske ledere en følelse av makt og verdighet. Samtidig er det forskjeller i politisk kultur også i afrikanske land.

– For noen år siden var jeg SADC-valgobservatør i Botswana. Der noterte jeg meg at presidenten i valgkampen kjørte rundt med bare to biler, og det var slett ikke luksus-biler. Folk i Botswana er ikke påvirket av glamouren som er ment å skulle forføre folkemengden. Vi i Malawi må endre vår tenkemåte, sier Happy Kayuni.

Norges ambassadør:

– Helse og skole er viktigere enn frynsegoder

Av Gunnar Zachrisen

– Det er uheldig hvis det går urimelig store offentlige ressurser til frynsegoder. Slike midler burde heller gått til offentlige tjenester som helse og utdanning, sier Norges ambassadør i Tanzania Hanne-Marie Kaarstad.

Temaet blir tidvis tatt opp i møter mellom landets myndigheter og bistandsgiverne. – Ambassaden har overfor regjeringsmedlemmer ved flere anledninger uttrykt støtte til effektivisering og reform av offentlig pengebruk, sier Kaarstad (bildet).

Samtidig viser hun til positive utviklingstrekk under den sittende presidenten John Magufuli, som har hatt en rekke offentlige utspill relatert til anti-korrupsjon og effektivisering av offentlig sektor.

– Under president Magufuli er det foretatt en innstramming i frynsegoder i offentlig sektor som har gitt resultater, men det er fortsatt rom for å gjøre mer, som eksempelet med parlamentet viser, sier Kaarstad.

Les også: Kongo-voldens grimme ansikt

Ønsker økt åpenhet

Ambassadøren viser til at Norge gir økonomisk støtte til programmer for å bedre offentlig finansforvaltning og skattereform i Tanzania. Hensikten er blant annet å skape økt åpenhet om bruken av offentlige midler og gi økt kontroll på offentlig forbruk, slik at ressursene havner der det er størst behov.

Kaarstad understreker at Norge ikke gir budsjettstøtte til Tanzania og ikke finansierer den type ytelser det vises til her i det bilaterale bistandssamarbeidet.

– Vi har per i dag heller ikke programmer som involverer parlamentet, og det går ikke norske bilaterale bistandsmidler til parlamentarikere. Internasjonal bistand utgjør så vidt over 10 prosent av Tanzanias offentlige budsjetter, og det aller meste er øremerket spesifikke prosjekter, sier hun.

– Restriktiv linje

Internasjonale bistandsgivere har tidligere fått kritikk for å bidra til ordninger rundt seminarer og konferanser som skaper usunne holdninger blant ledere og andre offentlige ansatte i mottakerland.

– Norge har lagt seg på en restriktiv linje når det gjelder bruk av per diem, reisegodtgjørelse og liknende ytelser i forbindelse med f.eks. opplæringstiltak eller andre bistandsfinansierte tiltak, sier Kaarstad.

Hun viser til at giverne i Tanzania har en felles policy for per diem og at dette er et tema som diskuteres jevnlig blant giverne, selv om det er noe ulik praksis.

Les også: Nordfund har tapt penger på store plantasjer

– Motkreftene styrkes

Bistandsveteranen Terje Vigtel, tidligere ambassadør i Zambia og avdelingsdirektør i Norad, kjenner igjen bil- og frynsegodeopptattheten fra egne erfaringer med afrikansk politikk og administrasjon, men vektlegger samtidig at det finnes motkrefter mot «mage-politikerne».

– Enkelte politikeres opptatthet av egne goder er åpenbart en side av afrikansk politisk kultur, men dette er en side ved politikken som stadig flere reagerer på. Jeg mener at det nå skjer store endringer i afrikansk samfunnsliv, som vestlige medier i liten grad har klart å registrere. Det mobiliseres på bred front i sosiale medier og i det sivile samfunn i Afrika mot politisk systemer som bygger på makt, grådighet og patrimonialisme, sier Vigtel.

Han viser også til at enkeltland, som Botswana, har en politisk ledelse som fronter en mer nøktern livsstil.

– Kan fremme konkurranse

Korrupsjonsekspert Tina Søreide mener det kan være både positive og negative aspekter ved å gi politikere gunstige økonomiske ordninger.

– Det er lett å mistenke at en romslig kompensasjonspakke til folkevalgte i Afrika henger sammen med grådighet og en grabbekultur, men sammenhengen er ikke opplagt. Tvert imot er det slik at solid kompensasjon fremmer konkurranse om posisjoner. Normalt vil det heve kompetansen i de posisjonene det er snakk om, sier Søreide, som til daglig er professor ved Norges Handelshøyskole.

Hun mener likevel det er problematisk dersom politikere i kraft av å være folkevalgte blir til en særdeles privilegert elite.

– Jo større avstand mellom folk og folkevalgte, desto lettere takler de folkevalgte den moralske byrden det vil være å ta del i korrupsjon, sier Søreide.

Les også: Flyktninghjelpen: «Høykonjunktur» i nød har gitt milliardvekst

Status kan gi velgergevinst

Å kunne framvise rikdom og status kan gi politiske gevinster blant velgerne, påpeker seniorforsker Morten Bøås ved Norsk utenrikspolitisk institutt.

– Afrikanske velgere er ikke så forskjellige fra norske velgere – de ønsker å stemme på politikere som de kan få noe igjen fra.

Afrika-eksperten mener at slike forventninger i et gjennominstitusjonalisert samfunn som det norske er mer generelle, mens de i land med svakere grad av institusjonalisering er mer direkte og personlige.

– Man stemmer på noen som ser ut til å representere makt. Dette vises gjennom store dyre biler og økonomisk evne – iblant også politikeres evne til å yte direkte hjelp og støtte til sine velgere.

Han understreker at også afrikanske land og velgere er høyst ulike, akkurat som europeiske. – Alle afrikanske velgere tenker ikke slik hele tiden. Det er også mye annet som avgjør hva folk stemmer og om de velger å stemme, men vi kan ikke heller se bort fra at ulike politiske kulturer skaper ulike forventninger i velgermassen.

Bøås understreker at det blir for enkelt å si at «afrikanske politikere kun er i politikken for egen vinnings skyld, mens norske politikere først og fremst er der for å tjene allmenn interessen».

– Vi bør nok også rette speilet mot oss selv. Drivkreftene bak politisk arbeid er nok mye mer komplisert begge steder.

Artikkelen er opprinnelig publisert hos Bistandsaktuelt