Hellig by unnfanget i strid

Jerusalem er en brikke i et politisk spill om makten i Washington, mener Audun Tjomsland.
Jerusalem er en brikke i et politisk spill om makten i Washington, mener Audun Tjomsland. Foto: COLOURBOX
Artikkelen fortsetter under annonsen

Flyttingen av ambassaden er trolig en politisk symbolhandling mer enn en diplomatisk avveining av hva som er riktig eller galt i striden om Palestina, skriver Audun Tjomsland.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Audun Tjomsland
Utenrikskommentator ABC Nyheter. Forfatter og tidligere korrespondent for NRK i New York og London.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når president Trump nå flytter USAs ambassade til «den hellige by» Jerusalem, er det en konkret bekreftelse på at han, på vegne av USA, vil at Jerusalem skal være Israels hovedstad. Da ser han bort fra at Jerusalem også er en delt by. For Trump er det viktigst at Israel er «jødenes by». Samtidig er jødene i USA en av de aller største, og dermed viktigste påvirkningsgruppene i amerikansk politikk, samt en meget stor økonomisk bidragsyter til det republikanske partiet.

Da staten Israel ble opprettet den 14. mai 1948, var det ifølge FNs delingsplan for Palestina meningen at Jerusalem skulle være en felles, internasjonal by under FNs overhøyhet. I stedet ble byen delt mellom Israel og Jordan, i et jødisk Vest-Jerusalem og palestinsk Øst-Jerusalem.

Under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel hele byen og erklærte Jerusalem som Israels «hele og udelelige hovedstad». I 1980 ble dette nedfelt i israelsk lov, men denne loven ble erklært ugyldig av FNs sikkerhetsråd. Palestinerne i området insisterer på at Jerusalem også er deres hovedstad, og mener at byens status må være en del av en fredsavtale med Israel. De 13 landene som hadde sine ambassader i Jerusalem, flyttet til Tel Aviv.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Her har man da den ulykkelige situasjon hvor to folkegrupper – jødene og palestinerne - hevder at deres slekter hører hjemme på det samme landområdet.

Så blir man ikke enige om hvor langt man skal gå tilbake i historien, og hvem som har mest rett.

Før første verdenskrig var det palestinske området ved østkysten av Middelhavet en del av Det osmanske riket og ble etter krigen et mandatområde styrt av Storbritannia . Den første gangen betegnelsen Palestina ble brukt som et begrep for en tenkt nasjon, var før utbruddet av første verdenskrig . Det første kravet om nasjonal uavhengighet for palestinerne ble framsatt av den syrisk -palestinske kongress den 21. september 1921.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Med utgangspunkt i arkeologiske funn og bibelske skrifter ble det skapt en sionistisk drøm om et «hjem for jødene» i det forjettede land øst for Middelhavets østkyst (Kanaans land). Det skapte en økende innvandring av jøder. Selv om jødiske innvandrere oftest bosatte seg på tomter kjøpt fra arabiske jordeiere, førte omfanget av innvandringen til alvorlige konflikter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1917 mente britene at de kunne støtte tanken om å gi jøder fra hele verden et hjem ved Middelhavets østkyst. Britenes utenriksminister Arthur Balfour satte sitt navn på en erklæring som ble oppfattet som et løfte om å skape en jødisk stat i det britisk styrte Palestina-området.

Forfølgelsen av det jødiske folket i Europa på 1930-tallet, og det følgende holocaust under Andre verdenskrig, forsterket kravet om en jødisk stat.

FN vedtok i 1947 en delingsplan for Palestina, med sikte på å etablere én arabisk og én jødisk stat innenfor det britiske mandatområdet. Dette ble avvist fra arabisk hold, mens jødene brukte vedtaket som grunnlag for i mai 1948 å etablere sin egen, selvstendige stat Israel.
Den østlige delen av Jerusalem, under jordansk styre, ble okkupert av Israel under Seksdagerskrigen i 1967. Gjennom en ny israelsk lov ble Jerusalem erklært som én, felles gjenforenet by i 1980. Men gjenforeningen ble ikke anerkjent av FN.

I 1993 ble det gjort et forsøk på å finne en løsning på striden mellom den jødiske og den palestinske del av befolkningen gjennom forhandlinger mellom Israels regjering og ledelsen for den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO. Det ble opprettet palestinsk selvstyre over deler av det palestinske territorium som ble okkupert av Israel under Seksdagerskrigen i 1967. Dette ble etablert i 1996 som følge av Oslo-avtalene mellom Israel og den palestinske frigjøringsorganisasjon ( PLO ). De palestinske selvstyremyndighetene er i dag lokalisert i byen Ramallah, som ligger ca. 10 kilometer nord for Jerusalem.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I staten Israel er det i dag 8,8 millioner innbyggere, hvorav 74,5 prosent er jøder og 20,9 prosent er palestinere. I Jerusalem er det 882.650 innbyggere, hvorav 64 prosent er jøder og 35 prosent palestinere. Det internasjonale samfunn uttrykt gjennom FNs sikkerhetsråd, mener at landområdet bør inndeles i to selvstendige stater.

Norge er et av de land som opp igjennom historien har anerkjent at også palestinerne har rettigheter i Palestina og i Jerusalem.

I 2010 sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre at Jerusalems status må avklares for å sikre varig fred mellom israelerne og palestinerne, og at dette bare kan bli oppnådd ved forhandlinger. I likhet med flesteparten av FNs medlemsland oppfatter Norge Israels kontroll over Øst-Jerusalem som et brudd på folkeretten. Foreløpig er det bare Guatemala og Paraguay som har sagt at de vil følge USAs eksempel.

For Trump er det viktigst at han har ca. 5,7 millioner jøder i USA bak seg. Han forsøker nå å skjære gjennom mange generasjoners strid mellom jøder og palestinere ved å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem og dermed markere at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad. Da beslutningen om flyttingen av ambassaden ble kjent, svarte koalisjonen av republikanske, jødiske organisasjoner i USA med en helsides annonse i New York Times: «President Trump. Du lovet. Du Oppfylte.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flyttingen av ambassaden er trolig en politisk symbolhandling mer enn en diplomatisk avveining av hva som er riktig eller galt i striden om Palestina.

Han støtter jødenes lange kamp for å gjøre dagens Israel til sitt hjemland, uten hensyn til palestinerne som mener de har rettigheter til området. Og han forlater den politiske linjen som amerikanske regjeringer hittil har fulgt. De har ment at det eneste som kan gi varig fred og sameksistens i området, er en to stats løsning: En stat for jødene og en for palestinerne i området.

Det er usikkert hva Trumps inngrep vil bety, men en ting er helt sikkert: Konflikten Israel-Palestina er langt fra løst.

Audun Tjomsland har vært korrespondent for NRK i New York og London, han har skrevet boka «En personlig reise i AMERIKA fra Kennedy til Obama» og har fulgt amerikansk politikk i mer enn 50 år. Han kommenterer på oppdrag for ABC Nyheter og blogger om utenrikspolitikk på Tjomsland.no.