Meny

Iran blir neste utfordring for Trump

Irans president Hassan Rouhani. Foto: Presidential Office Handout / EPA
Stemmer: Audun Tjomsland
Forfatter og tidligere korrespondent for NRK i New York og London.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Harde ord når neppe langt i Iran, skriver Audun Tjomsland.

Ofte er det slik at når noe ser ut til å være for godt til å være sant, er det nettopp det, usant. Når Donald Trump så langt ser ut til å lykkes som internasjonal fredsmekler i Korea, kan neste utfordring Iran bli verre.

Den «lille rakettmannen» Kim Jong-un i Nord-Korea liker neppe at Trump gir inntrykk av at det er Trumps harde ord som er årsaken til at Kim nå med et smil om munnen går til forhandlingsbordet med sin erkefiende, den amerikanske presidenten.

Harde ord når neppe langt i Iran.

I Iran ser Trump ser ut til å være nær ved å kreve et regimeskifte. Landet ledes idag av et presteskap med den åndelige lederen Ayatollah Khomeini, på toppen. I praksis er det presidenten Hassan Rouhani, som leder det politiske arbeidet og var viktig i arbeidet med å få på plass en avtale med den vestlige verden.

Rouhani ber om forlengelse av avtalen om betydelige lettelser i straffetiltakene som ble innført mot Iran etter revolusjonen i 1979 og forsterket senere. Det var da den vestlig-orienterte Sjahen av Iran, Muhammed Reza Pahlavi, ble styrtet, og ledende representanter for presteskapet overtok regjeringsmakten med Ayatollah Khomeini som den øverste leder.

Helt siden 1967 har Iran hatt sin egen atomreaktor i Teheran til ikke-militære formål. Den ble levert av USA. I 1970 vedtok det iranske parlament den internasjonale ikke-spredningsavtalen av atomvåpen, The Nuclear Nonproliferation Treaty (NPT). I 1974 etablerte Sjahen den iranske Atomic Energy Organization of Iran (AEOI) og kunngjorde planer om å generere omkring 23.000 megawatt energi i løpet av 20 år, gjennom bygging av 23 kjernefysiske reaktorer.

Etter revolusjonen i Iran i 1979, og etter at USA hadde tatt imot den styrtede Sjahen til USA for å gi ham medisinsk hjelp, okkuperte iranske student-demonstranter den 4. november 1979 den amerikanske ambassaden i Teheran og holdt staben fanget som gisler i kjelleren på ambassaden i 444 dager (for øvrig med norsk-amerikaneren Bruce Laingen som fungerende ambassadør). President Jimmy Carter var svært opptatt av å løse gisselkrisen, men det nye regimet i Teheran ville åpenbart straffe Carter for USAs støtte til sjahens regime i Teheran. Ambassadegislene ble ikke løslatt før den 20. januar 1981, som var den dagen Carters presidentperiode sluttet og den mer handlekraftige Ronald Reagan overtok. Irans prosjekter med kjernefysisk energi ble stanset.

Relasjonene mellom Iran og USA ble avbrutt, og forholdene til resten av den vestlige verden ble sterkt forverret etter gisselsaken i Teheran.

Det er ennå ikke gjenopprettet normale diplomatiske relasjoner mellom USA og Iran, men der er kontakt gjennom andre lands ambassader.

Iran hevder at de aldri har hatt til hensikt å anskaffe seg atombomber. Men vestmaktene fikk skjerpet straffetiltakene i 1995, slik at de også skulle gjelde også internasjonale firmaer som handlet med Iran. I 2006 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon ( nr. 1696) og innførte ytterligere økonomiske straffetiltak, etter at Iran nektet å avvikle sitt program for å anrike uran, som er nødvendig for å bygge atombomber. De nye straffetiltakene omfattet blant annet investeringer i Irans olje og gassindustri, eksport av petroleumsprodukter og handel med Irans militære forsvar.

Den avtalen som det nå strides om ble inngått i 2015 med president Barack Obama og hans utenriksminister som sterke pådrivere. Utgangspunktet for avtalen var å redusere de strenge straffetiltakene som Iran lever under, mot at Iran skulle begrense utviklingen av landets kontroversielle program for atomenergi, noe som ville forhindre at Iran kunne utvikle sin egen atombombe.

Partnere i avtalen med Iran var seks internasjonale stormakter, USA, Storbritannia, Russland, Frankrike, Kina og Russland.

Dette var kanskje den viktigste internasjonale avtalen som ble inngått av USA under president Obama. Bare det i seg selv kan være nok til at Trump går imot avtalen.

Det er allment kjent at avtalen har mangler, og særlig Israels president Benjamin Netanyahu er sterk motstander av å opprettholde avtalen, fordi Israel frykter at en atombombe kunne nå komme i hendene på lederne av deres fiendtlige naboland Iran. Sterke jødiske lobbyister i USA følger opp og har åpenbart satt Trump under kraftig press ikke bare i Iran-saken, men også for å få ham til å erklære Jerusalem som Israels hovedstad og flytte ambassaden dit. Trump vil utvide internasjonale inspektørers tilgang til anleggene for produksjon av kjernefysisk kraft. Han ber om sterkere begrensninger på virksomheten til Irans revolusjonære garde (det militære forsvaret), og han ber om at Kongressen må engasjere seg for å få avviklet – eller i det minste, få endret avtalen.

USAs partnere i avtalen ønsker at den skal forlenges. Særlig var den franske president Emmanuel Macron under sitt besøk i Washington, svært åpen om at han hadde innstendig oppfordret Trump til ikke å trekke USA ut av Iran-avtalen.

Etter møtet med Macron gikk Trump med på å åpne for at avtalen måtte reforhandlet, om ikke den kunne bli helt avviklet. Irans president Rouhani har imidlertid understreket at det er helt uaktuelt å reforhandle avtalen. FNs generalsekretær Antonio Guterres ønsker at avtalen skal beholdes, den britiske utenriksministeren Boris Johnsen var nylig i Washington og la inn et godt ord for avtalen, mens Tysklands Angela Merkel har sagt at «En dårlig Iran-avtale er bedre enn ingen avtale». I tillegg til har EUs minister for sikkerhets- og utenrikspolitikk, Federica Maria Mogherini fra Italia, argumentert sterkt for å beholde avtalen.

Internasjonale blader og aviser er i disse dager fulle av kommentarer til avtalen. Et sammendrag av de forskjellige innspillene kan være, nå like før beslutningen skal fattes om å forlenge eller avbryte avtalen.

Argumenter ved å beholde avtalen:

  1. Iran vil kunne få normale relasjoner med USA og de andre partnerne i avtalen, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Russland og Kina.
  2. Det vil kunne styrke Trumps troverdighet når han nå skal forsøke å få Nord-Korea til å redusere, eller helt avvikle sitt arsenal av atomvåpen.
  3. Vestlige firmaer kan opprettholde/innlede handel med Iran. Et eksempel er Boeing, som nylig har registrert interesse fra Iran om kjøp av fly for 20 milliarder dollar. Iran håper på store vestlige investeringer blant annet i sin olje- og gassindustri.
  4. Redusere USAs handelsunderskudd med utlandet, hvilket har høy prioritet hos Trump.
  5. Internasjonale organisasjoner som FN, EU og det internasjonale atombyrået (AEA) vil det.
  6. og kanskje viktigst, det at Iran ikke har anledning til å teste atomvåpen, vil gjøre verden til et fredeligere sted å være.

Argumenter for å bryte avtalen:

  1.  Iran har ved enkelte anledninger testet visse typer rakettvåpen, noe som både USA og Storbritannia har påpekt, men som ifølge Iran ikke bryter avtalen, fordi testene omfatter raketter som ikke kan bære atomvåpen.
  2. Israel føler seg truet, for regjeringen der mener at Iran bryter avtalen og i hemmelighet utvikler atomvåpen.
  3. Donatorer og jødiske velgergrupper i USA liker ikke avtalen, hvilket er viktige støttespiller for president Trump.
  4. Den nyansatte Trump-medarbeidere John Bolton er sterk motstander av avtalen, og den nye utenriksminister Mike Pompeo liker den heller ikke. Disse øver sterk påvirkning på presidenten.
  5. Trump har vist at han ikke liker slike internasjonale avtaler, hvor USA bare blir «et av mange medlemsland». For eksempel: Paris-avtalen om klima, the Clean Power Plan, handelsorganisasjoner som NAFTA, etc. Hans visjon er at USA skal være den suverene, globale supermakt overordnet alle andre. Det var i strid med Obama, som hadde et verdenssyn hvor USA skulle være en blant mange stormakter for en balansert global, utvikling.
  6. Trumps tilhengere i Kongressen liker den ikke. Det er all grunn til å spørre «hva som vil skje» når Trump senest 12. mai skal gi beskjed om USA vil gjøre med den avtalen USA og flere andre vestlige stormakter, om å bryte atomavtalen med Iran.
    Sannsynlig er det viktig at Trump ikke riktig ennå bør «loves» noen fredspris. La oss i ethvert fall bli enige om å si som Trump gjør når han ikke kan svare: «Let’s see what happens» - både i Iran og Korea.

Audun Tjomsland har vært korrespondent for NRK i New York og London, han har skrevet boka «En personlig reise i AMERIKA fra Kennedy til Obama» og har fulgt amerikansk politikk i mer enn 50 år. Han kommenterer på oppdrag for ABC Nyheter og blogger om utenrikspolitikk på Tjomsland.no.

Stemmer
Populært