32 år etter ulykken synes Natalia Shevchuk det var på tide å reise hjem. Foto: AFP
Natalia Shevchuk har ikke satt sine ben i Pripjat på 32 år
– Jeg har funnet tilbake det jeg hadde mistet.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Tårene triller nedover kinnene til Natalia Shevchuk (50) når hun viser fram de falmede veggene i leilighet nummer 3 i spøkelsesbyen Pripjat.
Dette var hennes hjem fram til den tragiske Tsjernobylulykken i 1986. Shevchuk har ikke vært her siden hun var 18 år.
26. april 1986 eksploderte reaktor 4 ved atomkraftverket i Tsjernobyl. Samtidig ble Shevchuks verden revet i filler.
Omtrent 50.000 innbyggere i byen Pripjat, som kun lå to kilometer fra atomkraftverket, ble evakuert dagen etter verdens verste kjernekraftulykke.
Shevchuk bodde tilfeldigvis i Kiev på den tiden, men søsteren og foreldrene ble nødt til å flykte.
Tsjernobyls reaktor 4, nå omkapslet av stål og betong. Foto: Wikimedia commons
Hun ser bort på en bokhylle. Der ligger noen av familiens gamle nedstøvede bøker sammen med noen eldre pyntegjenstander.
– Det var min mor som kjøpte denne, sier hun og peker på boken «Ulyanovs» som handler om familien til Vladimir Ilyich Ulyanov, bedre kjent som Lenin.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenTårene presser seg frem igjen.
Les også: Naturen tok byen tilbake
– Et hardt slag
Kjernekraftulykken forgiftet luften med dødelig radioaktivitet. Til å begynne med forsøkte sovjetiske myndigheter å holde ulykken hemmelig. Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionens siste statsleder, ventet hele to uker med å komme med en offentlig uttalelse.
Til slutt måtte nesten 350.000 mennesker innenfor en radius på 30 kilometer evakueres. Sonen ble erklært ubeboelig av myndighetene, men likevel valgte rundt 150 eldre innbyggere å vende tilbake.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFaren til Natalia Shevchuk dro tilbake for å hjelpe til med oppryddingen, men han ble som mange andre nektet å bo i sitt hjem.
– Det var et veldig hardt slag for ham. Mine foreldre kunne ikke akseptere det faktum at de aldri kunne komme hjem igjen, sier hun til nyhetsbyrået AFP.
Les også: – Rekordlavt radioaktivitetsnivå i beitedyr
Artikkelen fortsetter under annonsenSaken fortsetter under
Omvisning i Pripyat i forbindelse med 32-årsmarkeringen. Foto: Sergei Supinsky / AFP
På tide å dra hjem
Natalia Shevchuk har brukt mange år på å forberede seg mentalt på å reise tilbake til Pripjat. Hun har også bekymret seg for at det er helseskadelig.
– Jeg har barn, og jeg har vært bekymret for hvilken innvirkning strålingen kunne ha på helsen min.
– Men i år skjønte jeg det var på tide å dra hjem. Bygningene holder jo på å falle fra hverandre.
Med sine forfalne bygninger har spøkelsesbyen Pripjat etterhvert blitt et symbol på den tragiske ulykken. Blokker med knuste vinduer, veier som er tildekket av mose og tett vegetasjon gjør nabolaget nesten ugjenkjennelig.
Shevchuk er likevel glad for at hun reiste tilbake.
– Jeg har funnet tilbake det jeg hadde mistet, i hvert fall en liten del av minnet mitt, sier hun og legger til:
– Til å begynne med var det et sjokk, men nå føler jeg at jeg har oppfylt min plikt overfor min by og mitt hjem. Jeg kommer aldri til å glemme dette.
Oversatt og tilrettelagt av Kathleen Buer / ABC Nyheter
