Israels ambassadør: – Selvstendig palestinsk stat å foretrekke

Se video: Israel feirer i disse dager 70 år som selvstendig stat. Det har vært en alt annet enn rolig periode.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Israel markerer denne uken 70-årsjubileum for statens opprettelse. – Ideelt bør palestinerne få en selvstendig stat, side om side med Israel, sier landets Norges-ambassadør Raphael Schutz.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Israel

Israel er verdens eneste jødiske stat. Av den totale jødiske befolkningen verden over bor 43 prosent i et av de minste landene i Midtøsten.

Israel har med sine 8,6 millioner innbyggere svært høy befolkningstetthet. Landet er fra nord til sør like langt som avstanden fra Stavanger til Molde, og har et areal i underkant av Oppland fylke.

– Israel er en av de største suksesshistoriene for nasjonal revolt i det 20. århundret, men vi har ennå ikke nådd fram til en endelig, trygg havn, sier Israels ambassadør til Norge, Raphael Schutz til ABC Nyheter.

Nasjonen knytter sin opprinnelse til oldtiden, men den moderne staten Israel ble opprettet i 1948. Bakgrunnen var folkemordet under andre verdenskrig, avslutningen av det britiske mandatområdet og den sionistisk organiserte innvandringen fra 1880-årene.

– Israel har vært en kjempesuksess for Israel, men har hatt store negative konsekvenser for andre, særlig palestinerne, sier førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet, Jørgen Jensehaugen, til ABC Nyheter. Han har spesialisert seg på Israel-Palestina-spørsmål.

En tjenestemann viser frem dokumentet som erklærte opprettelsen av staten Israel. I forgrunnen landets første statsminister David Ben-Gurion. Scanpix/AP.
En tjenestemann viser frem dokumentet som erklærte opprettelsen av staten Israel. I forgrunnen landets første statsminister David Ben-Gurion. Scanpix/AP.

FN vedtok i november 1947 en deling av Palestinamandatet i et jødisk og et arabisk område. Samtidig brøt Palestina-krigen ut, med arabiske angrep mot jødiske mål.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

14. mai 1948 erklærte sionistlederen David Ben-Gurion staten Israel for grunnlagt. Da brøt helvete løs.

Mindre enn 24 timer etter Ben-Gurions erklæring gikk Egypt, Jordan, Syria, Libanon og Irak til angrep.

De arabiske landenes samlede styrker var mye større enn den israelske hær, men israelerne var bedre organisert og gikk seirende ut av krigen. I Israel kalles den Frigjøringskrigen, blant palestinerne al-Nakba, «katastrofen». Den nye statens territorium ble større enn forutsatt i FNs delingsplan. Mange palestinske arabere flyktet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Israelske fallskjermsoldater ved siden av Klagemuren, jødedommens helligste sted, i Gamlebyen i Jerusalem etter at den ble erobret 7. juni 1967. Scanpix/AP.
Israelske fallskjermsoldater ved siden av Klagemuren, jødedommens helligste sted, i Gamlebyen i Jerusalem etter at den ble erobret 7. juni 1967. Scanpix/AP.

– Konfliktene fra opprettelsen av staten er fremdeles kjernespørsmål for en politisk løsning: grensene, flyktninger og Jerusalem, sier førsteamanuensis Jensehaugen.

– Vi lever i et farlig nabolag

Kriger og kriser fulgte på rekke og rad de første tiårene etter statsdannelsen; Suezkrisen i 1956, Seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973. Arabiske palestinere flyktet fra Israel, jøder flyktet og ble fordrevet fra arabiske naboland til det nye hjemlandet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel store områder fra Egypt (Gaza og Sinai) og Jordan (Vestbredden og Øst-Jerusalem), samt et mindre område fra Syria (Golan). Jødiske bosetninger i disse områdene har vært kilde til konflikt siden.

– Jeg var 10 år under seksdagerskrigen i 1967, sønn av foreldre som hadde flyktet fra Tyskland. Jeg har levende minner om frykten for landets fortsatte eksistens, sier ambassadør Schutz.

Israels ambassadør til Norge Raphael Schutz. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
Israels ambassadør til Norge Raphael Schutz. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

I 1978 invaderte Israel Libanon for å fordrive palestinsk gerilja fra grensen, deretter i 1982.

Les også: Norge i Libanon: – Kulene sang gjennom lufta

Sinai ble gitt tilbake til Egypt i 1981, etter at de to landene i 1979 inngikk en fredsavtale.

– Landets eksistensielle situasjon i regionen er sikrere i dag enn tidligere, og bestemt bedre enn i 1948. Vi har fred med Egypt og Jordan, og forståelser med andre arabiske land. Men vi lever fremdeles i et farlig nabolag, og må være årvåkne uten å få panikk, sier Schutz.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– I andre deler av verden kan det være vanskelig å forstå at i Midt-Østen må en nasjon være fysisk sterk for å overleve, sier ambassadøren, og minner om situasjonen i nabolandet Syria.

SS Parita ankommer stranden i Tel Aviv med 700 europeiske jødiske flyktninger om bord, 22. auagust 1939. Scanpix/AP.
SS Parita ankommer stranden i Tel Aviv med 700 europeiske jødiske flyktninger om bord, 22. auagust 1939. Scanpix/AP.

– Men Israels fremtid kan ikke baseres på makt alene. Militær sikkerhet må kombineres med en positiv visjon om et pluralistisk samfunn med kulturell, teknologisk og økonomisk utvikling, sier Schutz.

Israel har betydelige sikkerhetsmessige utfordringer, men også regionens sterkeste hær og USA i ryggen. Landet er også - uoffisielt - den eneste atomvåpenmakten i regionen.

– På den syriske delen av Golan-høyden er det grupper som kan finne på å skyte raketter mot Israel, Gaza er ustabilt, og det forekommer enkeltangrep i Jerusalem og på Vestbredden. Men Israel føler seg nå trygge nok til at de ikke ser noe umiddelbart behov for en fredsavtale med palestinerne, sier førsteamanuensis Jensehaugen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Israelske fly under den flernasjonale øvelsen «Blått flagg» ved Ovda flybase nord for byen Eilat. Foto fra november 2017. Scanpix/AFP.
Israelske fly under den flernasjonale øvelsen «Blått flagg» ved Ovda flybase nord for byen Eilat. Foto fra november 2017. Scanpix/AFP.

– Har vist vilje til tilbaketrekking

Førsteamanuensis Jørgen Jensehaugen ved Høgskolen i Innlandet. Foto: Høgskolen i Innlandet.
Førsteamanuensis Jørgen Jensehaugen ved Høgskolen i Innlandet. Foto: Høgskolen i Innlandet.

– Ideelt sett bør Palestina-spørsmålet løses ved at palestinerne får en selvstendig stat, side om side med Israel. Hvordan dette kan oppnås er et stort spørsmål, som avhenger av begge parter, sier Israel Norges-ambassadør.

Israel fremholder at Gaza og Vestbredden er områder med «omstridt status», men i henhold til internasjonal lov er de okkupert.

Bosettingspolitikken er videreført til våre dager, med nye jødiske bosettinger på palestinsk land i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Det bor mer enn en halv million jødiske bosettere på okkupert eller annektert jord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– De israelske bosetningene på Vestbredden bør være del av fremtidige forhandlinger. Israel trakk bosetninger fra Sinai-halvøya i 1981, etter fredsavtalen med Egypt, og fra Gaza i 2005. Landet har vist at vi er villige til å trekke bosetninger tilbake når man når fredsavtaler. Men jeg kan også tenke meg løsninger der det ikke blir nødvendig å fordrive bosetterne fra sine hjem, sier Schutz.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En seksjon av den israelske muren mot de palestinske områdene ved flyktningeleiren Shoafat på Vestbredden i 2007. Scanpix/AP.
En seksjon av den israelske muren mot de palestinske områdene ved flyktningeleiren Shoafat på Vestbredden i 2007. Scanpix/AP.

Sikkerhet eller historie?

Ortodokse jøder leser i bibelen ved en flyktningeleir i den britiske kolonien Aden i Jemen, 3. mars 1949. Scanpix/AP.
Ortodokse jøder leser i bibelen ved en flyktningeleir i den britiske kolonien Aden i Jemen, 3. mars 1949. Scanpix/AP.

– Uthulingen av palestinsk territorium med bosetninger har vært ganske systematisk siden 1967. To parallelle ideologier har drevet frem kartet. Det ene er arbeiderpartiet og det militæres holdning, som fokuserer på praktiske hensyn: å bygge strategisk slik at militærbaser kan beskytte bosetningene, sier førsteamanuensis Jensehaugen.

Den andre ideologien er religiøs nasjonalisme, som partiet Likud forbindes med.

– Et av de mest ekstreme eksemplene er de jødiske bosetningene i byen Hebron på Vestbredden, som fra et militært ståsted er meningsløst. Men fra religiøst bosetter-perspektiv er byen historisk viktig, blant annet siden Abraham-synagogen /moskeen ligger der, sier Jensehaugen.

En ortodoks jødisk mann betrakter flyvåpenets oppvisning i forkant av feiringen av uavhengighetsdagen i 2018. Scanpix/EPA.
En ortodoks jødisk mann betrakter flyvåpenets oppvisning i forkant av feiringen av uavhengighetsdagen i 2018. Scanpix/EPA.

Jerusalems status er en sentral del av konflikten. Den er jødedommens og kristendommens helligste by, og en av islams tre helligste byer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter FNs plan skulle Jerusalem og et område rundt være en separat enhet under internasjonal kontroll. Denne planen ble aldri gjennomført.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jerusalem er Israels hovedstad, men ikke internasjonalt anerkjent. USAs president Donald Trump anerkjente 6. desember i fjor Jerusalem som hovedstad, til internasjonale protester. De fleste ambassadene ligger fortsatt i Tel Aviv.

Les også: Abbas: – Trumps Jerusalem-anerkjennelse er århundrets slag i ansiktet

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En israelsk soldat holder vakt utenfor et palestinsk hus som ble okkupert av jødiske bosettere natten i forveien, nær Abraham-moskeen i Hebron på Vestbredden, 27. mars 2018. Scanpix/AFP.
En israelsk soldat holder vakt utenfor et palestinsk hus som ble okkupert av jødiske bosettere natten i forveien, nær Abraham-moskeen i Hebron på Vestbredden, 27. mars 2018. Scanpix/AFP.

USA i ryggen

USA har helt siden starten vært Israels viktigste støttespiller, og bidrar med enorme bistandsmidler, lån og militær støtte. Fra 60-tallet og fremover ble det en sterk allianse, og over tid ble landet betraktet som en strategisk samarbeidspartner i regionen.

– Skulle man vært kynisk realpolitiker i USA kunne man si alliansen med Israel er uproduktiv, skaper problemer i forholdet til arabiske land, og øker terrorfaren, sier Jensehaugen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men Israel-støtten er populær blant et flertall av amerikanere.

– Kjernen er Israel-lobbyen og evangelisk-kristne, men også mange andre støtter landet tilstrekkelig til at det koster politisk å kritisere Israel, sier Jensehaugen.

Støtten er pengeoverføringer, lån og ikke minst eksklusiv tilgang til den nyeste amerikanske våpenteknologien. Rakettskjoldet rundt Gaza, Iron Dome, er et godt eksempel på det siste.

Les også: USA stanser FN-uttalelse om drap på sivile

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En rakett skytes opp fra det israelske anti-missilsystemet «Iron Dome», for å avskjære en rakett avfyrt av militante på Gazastripen. Arkivfoto 2011. Scanpix/AP.
En rakett skytes opp fra det israelske anti-missilsystemet «Iron Dome», for å avskjære en rakett avfyrt av militante på Gazastripen. Arkivfoto 2011. Scanpix/AP.

Forfulgt i århundrer

Adolf Eichmann var en av de mest sentrale nazi-byråkratene i gjennomføringen av folkemordet mot jødene. Han flyktet til Argentina etter krigen, men ble i 1960 innhentet og bortført av israelsk etterretning. Bildet viser Eichmann i retten i Jerusalem. Han ble dømt til døden og hengt for sin rolle i gjennomføringen av Holocaust. Scanpix/AP.
Adolf Eichmann var en av de mest sentrale nazi-byråkratene i gjennomføringen av folkemordet mot jødene. Han flyktet til Argentina etter krigen, men ble i 1960 innhentet og bortført av israelsk etterretning. Bildet viser Eichmann i retten i Jerusalem. Han ble dømt til døden og hengt for sin rolle i gjennomføringen av Holocaust. Scanpix/AP.

Jødene har vært en forfulgt minoritet gjennom lange perioder i Europas historie. Nazistenes folkemord før og under andre verdenskrig ble den ekstreme kulminasjonen. I perioden 1938-1945 ble 6 millioner europeiske jøder drept.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Denne tragedien hadde innflytelse ved grunnleggelsen av Israel i 1948, men det hadde også Balfour-erklæringen av 1917, arbeidet til internasjonale komiteer i mellomkrigstiden, og FNs delingsplan fra 1947, sier Schutz.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1917 skrev den britiske utenriksminister Arthur Balfour til sionistlederen Walter Rothschild. Den britiske regjeringen lovet å støtte opprettelsen av «et nasjonalt hjem for jødene» i Palestina.

Drømmen om et jødisk hjemland har 2000 år gamle røtter, men den politiske sionismen fra 1800-tallet var i utgangspunktet sekulær, og vokste frem parallelt med de nasjonale bevegelsene i Europa.

Kombinasjonsfoto offentliggjort av den israelske hæren i mars 2018 viser ifølge hæren bombingen av en syrisk antatt atomreaktor i 2007. Israel innrømmet i år for første gang ansvar for flyangrepet. Scanpix/AFP.
Kombinasjonsfoto offentliggjort av den israelske hæren i mars 2018 viser ifølge hæren bombingen av en syrisk antatt atomreaktor i 2007. Israel innrømmet i år for første gang ansvar for flyangrepet. Scanpix/AFP.

Den første sionistkongressen i Basel i 1897 vedtok «å skape et legalt og sikkert hjemsted for det jødiske folk i Eretz Israel». Det ble opprettet fond med formål å kjøpe land og opprette landbrukskooperativer i området. Ved utgangen av første verdenskrig bodde det omkring 60.000 jøder i Palestina, skriver SNL.

– Noen ganger blir vi presentert for fortellingen om at sionismen var en kolonialistisk bevegelse av innvandrere, som tok over territoriet fra lokalbefolkningen. Men gjennom 2000 år har det vært et jødisk nærvær i denne delen av verden. I byen Jerusalem var det i lange perioder jødisk flertall, sier ambassadøren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En klassisk lesning av Midtøstens konflikter er at de har sine røtter i grensene som ble trukket opp etter første og andre verdenskrig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Israel er spesielt på grunn av kombinasjonen av nyopprettelsen av en stat, og at denne hovedsakelig er basert på innvandrere, sier førsteamanuensis Jensehaugen.

Les også: Israel bekrefter angrep i Syria i 2007

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En israelsk soldat trener brevduer, 1. desember 1949. Scanpix/Reuters.
En israelsk soldat trener brevduer, 1. desember 1949. Scanpix/Reuters.

– Pragmatisk sionisme

FNs delingsplan for Palestina 1947. Via Wikimedia.
FNs delingsplan for Palestina 1947. Via Wikimedia.

Etter at britene fikk mandatet til å styre Palestina av Folkeforbundet i 1920 fortsatte innvandringen av europeiske jøder til Palestina. Kort tid før Israel erklærte uavhengighet i 1948 bodde det 600.000 jøder i det britiske mandatområdet.

– Sionismens største bragd var en pragmatisk holdning. De tok imot løsningsforslaget som ble fremlagt. I dag blomstrer Israel, men palestinerne - som avviste FNs delingsforslag - har fremdeles ikke sitt eget land, sier Schutz.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel var det betydelig lettere å si ja til FNs delingsplan for sionistene enn palestinerne i 1948, mener førsteamanuensis Jensehaugen.

– Da delingsplanen ble lagt frem hadde jøder i Palestina kontroll med cirka 10 prosent av territoriet, mens arabere fremdeles hadde tilgang til 90 prosent. FN foreslo en deling på 56 prosent til det fremtidige Israel, 43 prosent til araberne og én prosent til den internasjonale sonen i og omkring Jerusalem, sier Jensehaugen.

– Ingen befolkning eller nasjon ville sagt ja til planen araberne ble forelagt. Israel tjente på sin pragmatisme, men det er for lettvint å klandre araberne for å ha sagt nei. Denne historien har gjentatt seg med de fleste fredsforslagene i tiden etter, sier forskeren.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Israel per 2004. Kart: FN.
Israel per 2004. Kart: FN.

Gjennom disse 70 årene har Israel beveget seg til høyre politisk, og fått et sterkere religiøst element, mener Jensehaugen:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Sionismen var for mange jøder en svært progressiv kraft. Den bar i seg idealer om nasjonal frigjøring, sekularisme, og demokrati. Uansett hadde sionismen en etno-nasjonalistisk kjerne; den var for jøder, ikke for arabere. Dagens sionisme har drevet mot høyre.

Les også: «Min tolkning avsionisme er Struma»

– Palestinsk stat kan sikre Israel

I 1950 vedtok Israel tilbakevendingsloven, som skulle sikre alle jøder et nytt hjem i Israel. Immigrantene har kommet fra alle verdensdeler, og fra nesten alle land.

En palestinsk kvinne med det tradisjonelle keffiyah-skjerfet under en demonstrasjon i Gaza by 17. april 2018. Scanpix/AFP.
En palestinsk kvinne med det tradisjonelle keffiyah-skjerfet under en demonstrasjon i Gaza by 17. april 2018. Scanpix/AFP.

Likevel er omkring 20 prosent av Israels borgere arabiske palestinere. Disse har i motsetning til andre israelere ikke verneplikt, og utenfor beduinsamfunnet er det få som melder seg frivillig.

– De har fulle borgerrettigheter, er representert i nasjonalforsamlingen med det tredje største partiet, og er fullstendig integrert i det sivile samfunn, sier ambassadøren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En bekymring for mange israelere er at den arabiske minoriteten vil vokse seg relativt større. Schutz deler ikke denne bekymringen, men er motstander av ideen om én stat, som omfatter både Israel og de palestinske områdene.

En israelsk soldat foran et monument i Jerusalem som hedrer falne israelske soldater. 17. april 2018. Scanpix/Reuters.
En israelsk soldat foran et monument i Jerusalem som hedrer falne israelske soldater. 17. april 2018. Scanpix/Reuters.

– Én stat for hele området, inkludert Vestbredden og Gaza, tror jeg vil bety slutten for Israel som en både jødisk og demokratisk nasjon. Også i dette perspektivet er det å foretrekke om palestinerne får sin egen stat, sier ambassadøren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Førsteamanuensis Jensehaugen er mer pessimistisk:

– Ved meningsmålinger ønsker flertallet en tostatsløsning, men det er uvilje mot militær tilbaketrekking fra Vestbredden, tilbaketrekking av 600.000 bosettere, deling av Jerusalem, returrett for palestinske flyktninger, dialog med Hamas, og anerkjennelsen av en palestinsk stat i FN. Dermed virker tostatsløsningen som en fjern drøm i dag, sier forskeren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Over 520 palestinere såret i protester mot Israel på Gazastripen (13. april)

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En palestiner returnerer en tåregassbeholder mot israelske styrker under sammenstøt i Hebron på Vestbredden, 31. mars 2018. Scanpix/AP.
En palestiner returnerer en tåregassbeholder mot israelske styrker under sammenstøt i Hebron på Vestbredden, 31. mars 2018. Scanpix/AP.

Trusselen fra Iran

Israels sittende statsminister Benjamin Netanyahu illustrerer landets bekymring for Irans atomprogram i FN i september 2012. Scanpix/AP.
Israels sittende statsminister Benjamin Netanyahu illustrerer landets bekymring for Irans atomprogram i FN i september 2012. Scanpix/AP.

Israel har fremdeles nok av ytre fiender. Motstanden mot den jødiske staten har vært et varig fundament for den revolusjonære presteideologien i Iran.

Iran-støttede Hizbollah i Libanon og palestinske Hamas er reelle trusler mot israelsk sikkerhet, også fordi de støttes av Iran. Hizbollah har et stort arsenal av raketter, og gruppas væpnede gren har de siste årene høstet kamperfaring i Syria.

– Hverken Iran, Hizbollah eller Hamas utgjør en umiddelbar, eksistensiell trussel mot Israel. Men vi kan ikke hvile på laurbærene, sier ambassadør Schutz.

Uavhengighetsdagen Yom Ha’atzmaut ble i år markert torsdag 19. april (dato varierer noe fra år til år, bl.a. avhengig av den hebraiske kalenderen).

Artikkelen fortsetter under annonsen
Unge israelere danser i sentrum av Jerusalem 18. april, i forbindelse med feiringen av 70-årdagen for landets uavhengighet. Scanpix/AFP.
Unge israelere danser i sentrum av Jerusalem 18. april, i forbindelse med feiringen av 70-årdagen for landets uavhengighet. Scanpix/AFP.

– Siden det er vår trekker mange utendørs og feirer i parker. Vi har tradisjon for utdeling av Israel-prisen denne dagen, til dem som har utmerket seg i ulike profesjoner, sier Schutz.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dagen før nasjonaldagen markeres minnedagen Yom Hazikaron, for falne israelske soldater og ofre for terror.

– På sørgedagen minnes dem som har falt i kampen for et selvstendig Israel siden midten av 1800-tallet, en kamp som fremdeles pågår, sier ambassadør Schutz.

– Jeg håper verdenssamfunnet vil se fremskrittene Israel har gjort disse 70 årene, og bidragene vi gir gjennom teknologisk og kulturell utvikling.

Les også: «Et av de mest foruroligende palestinske barna jeg møtte»

Øvrige kilder: SNL.

Fyrverkeri over gamlebyen i Jerusalem i forbindelse med markeringen av Israels 70-årsjubileum. Klippedomen, den muslimske helligdommen i forgrunnen, er oppført på Tempelhøyden, muslimenes helligste sted etter Mekka og Medina. Støttemuren til det opprinnelige jødiske tempelet på denne høyden (rasert av romerne i år 70) er jødenes viktigste helligdom. Scanpix/AFP.
Fyrverkeri over gamlebyen i Jerusalem i forbindelse med markeringen av Israels 70-årsjubileum. Klippedomen, den muslimske helligdommen i forgrunnen, er oppført på Tempelhøyden, muslimenes helligste sted etter Mekka og Medina. Støttemuren til det opprinnelige jødiske tempelet på denne høyden (rasert av romerne i år 70) er jødenes viktigste helligdom. Scanpix/AFP.

Les også:

Israels ambassadør: – ALLE nordmenn er ikke etterkommere av Quisling

Israel slipper inn LO trass kongressvedtak om boikott