Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Menneskehetens historie er full av konflikter der det har blitt kriget om hvem som har førsteretten til områder og territorier. Men det finnes et landområde i verden i dag som har utløst en motsatt situasjon:
I grenseområdet mellom Egypt og Sudan ligger et 2.060 km² stort område ingen av landene vil gjøre krav på. Egypt mener det er Sudans. Mens Sudan mener det er Egypts.
Dette er Bir Tawil, «terra nullius», ingenmannsland.
Bir Tawil regnes som det siste stykke land ingen nasjoner har gjort krav på eller annektert. Det karrige ørkenområdet i det nordøstlige Afrika er i praksis ubebodd, det har få naturressurser, ingen former for infrastruktur og er ikke styrt av noen lover. Vi snakker altså ikke om det mest attraktive landområdet i verden. Skjønt, kriger har blitt startet for mindre.
For å forstå hvordan Bir Tawil endte opp som et gigantisk ingenmannsland etter at alle land i verden hadde tatt sitt, må vi tilbake i tid og se på grensehistorien mellom de to nasjonene Egypt og Sudan.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Gatelangs i et land som ikke finnes
På slutten av 1800-tallet startet Europas stormakter kappløpet om Afrikas rikdommer og naturressurser. Da stormaktene tegnet opp grensene for sine kolonier, skulle grensene ideelt sett følge naturlige hindringer som elver og fjell. Men ofte visste ikke europeiske herrer hvor disse lå i det store kontinentet. Afrika ble delt fra Europa - uten at en eneste afrikaner var funnet verdig å være til stede.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenKonsekvensen var at man ofte bare trakk grenser langs lengde- og breddegradene, som om noen la en linjal ned på kartet og satte en strek. Grensene ble dermed trukket opp uten hensyn til den afrikanske virkeligheten - noe som har ført til problemer helt fram til vår tid.
(Saken fortsetter under bildet)
Så også med Bir Tawil. Det startet med at britene tegnet opp en politisk grense som fulgte 22. breddegrad mellom Sudan og Egypt i 1899, fordi Sudan skulle bli styrt som et britisk-egyptisk kondominium - et fellesstyre. I 1902 bestemte imidlertid Storbritannia seg for å opprette en ny, administrativ grense, i håp om at den skulle være bedre tilpasset lokale stammers bruk av området.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det som tidligere hadde vært en rett strek langs 22. breddegrad, fikk nå to viktige endringer:
Fordi Bir Tawil hadde blitt brukt som beitemark av Ababda-folket som hadde base nært Aswan i Egypt, så britene det som fordelaktig at området fortsatt skulle være underlagt egyptisk kontroll.
Samtidig ble det mye rikere og større Hala’ib-triangelet ved Rødehavskysten lagt under kontroll av den britiske guvernøren i Sudan. Britene mente innbyggerne i Hala’ib-triangelet var kulturelt nærmere beslektet med folket i Khartoum, hovedstaden i Sudan.
Sagt helt enkelt: Den nye grensen ble en rett linje som først gjør en liten dump, for deretter å ende i en større hump.
Les også: Her radbrekker de nasjonalsangene
Artikkelen fortsetter under annonsen
Grensene fra 1899 og 1902 var i realiteten usynlige grenser - før Sudan endelig løsrev seg fra britisk styre og fikk selvstendighet i 1956. Da erklærte det nye landet at nasjonens grenser skulle følge de administrative grensene fra 1902, det med lang strek, dump og hump. Det innebar at det verdifulle Hala'ib-triangelet offisielt skulle være en del av Sudan, mens Egypt skulle få det karrige og uinteressante området Bir Tawil.
Artikkelen fortsetter under annonsenEgypt, på sin side, hevdet at 1902-grensene bare var ment som midlertidige administrative grenser, og at de politiske grensene fra 1899 var de offisielle, altså grensen som bare er en rett strek langs 22. breddegrad.
Det ville gi Egypt Hala'ib-triangelet og Sudan Bir Tawil.
Les også: Landet rundt på tre timer
Uenigheten om hvor grensen skal gå fortsetter i dag. Og situasjonen er at begge land ønsker Hala'ib, mens ingen av nasjonene gjør krav på Bir Tawil. Gjør man krav på sistnevnte, gir man nemlig samtidig fra seg førstnevnte, noe som for begge parter fremstår som fullstendig idioti.
Bir Tawil er uinteressant fordi den bare består av sand og karrige fjell. Visstnok eksisterte det en gang en brønn i Bir Tawil (Bir Tawil betyr vannbrønn på arabisk), men ingen vet i dag sikkert hvor den befinner seg eller hvor den ble av, skriver nettstedet Atlas Obscura.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Men selv om ingen nasjoner gjør krav på Bir Tawil, mangler det ikke på eventyrere der ute som opp gjennom tiden har prøvd, og fortsatt prøver, å erklære seg som hersker av det 2.060 km² store området. Det finnes for eksempel utallige «tastaturkeisere» som har opprettet en såkalt mikrostat i Bir Tawils navn.
Artikkelen fortsetter under annonsenUnited Lunar Emirate of Bir Tawil, The Emirate of Bir Tawil, Grand Dukedom of Bir Tawil , Empire of Bir Tawil , United Arab Republic of Bir Tawil, Kingdom of Bir Tawal og The Kingdom of the State of Bir Tawil er alle online-prosjekter som gjør mer eller mindre seriøse krav på landområdet.
Noen tar det et steg lenger og har selv oppsøkt Bir Tawil for å kunne kalle seg hersker. I 2011 besøkte engelske Jack Shenker regionen og plantet et flagg for å erklære landområdet som sitt eget. Historien om hendelsen delte han senere med avisen The Guardians lesere.
Artikkelen fortsetter under annonsenI juni 2014 besøkte amerikaneren Jeremiah Heaton det tørre ørkenområdet og plantet et blått flagg med fire stjerner og en krone på toppen av en høyde. Landområdet døpte han om til «Kingdom of North Sudan». I et innlegg på sin egen facebookside, fortalte Heaton at han gjorde det for å sørge for at datteren Emily kunne kalle seg ekte prinsesse.
– Jeg ville vise barna mine at jeg bokstavelig talt ville reist til verdens ende for å få deres drømmer til å gå i oppfyllelse, skriver Heaton i innlegget. Historien ble blant annet gjengitt i Dagbladet og NRK her hjemme.
5. november i fjor kom det foreløpig siste kapittelet om Bir Tawil.
Da dro den indiske «oppdagelsesreisende» turisten Suyash Dixit (25) til det ubebodde landområdet etter en seks timer lang kjøretur fra Abu Simbel i Aswan, Egypt. Vel framme i Bir Tawil plantet han et flagg og la noen frø i jorda og proklamerte seg som enehersker av «Kongeriket Dixit».
Artikkelen fortsetter under annonsen– Basert på tidligere sivilisasjoners etikk og regler, så er det slik at du må dyrke jorda for å kunne kreve landområdet. Derfor har jeg plantet et frø og helt vann over det i dag. Landet er mitt, skrev Dixit på Facebook den 6. november i fjor.
Les også: Naturen tok byen tilbake
Regelen Dixit viser til kalles «terra nullius-doktrinen», og ble blant annet brukt som argument av britene om at det koloniserte Australia ikke tilhørte noen fordi aboriginerne ikke dyrket marken, noe som legitimerte de hvites okkupasjon.
Norge brukte også terra nullius-doktrinen på 1930-tallet, da norske fangstmenn okkuperte deler av øst-Grønland og erklærte det for å være norsk.
For å bli anerkjent som stat av det internasjonale samfunnet i dag, kreves det imidlertid mer enn flaggplanting og dyrking av frø. Du kan altså ikke bare dra til Bir Tawil og påstå at landet er ditt. Bir Tawil kan kanskje defineres som et «terra nullius», men området benyttes jevnlig av omstreifende stammer i området, som beitemark og for å sette opp skydd.
Artikkelen fortsetter under annonsenSå hvordan lager man da et nytt land?
I et intervju med Washington Post i 2014 uttalte jusekspert Anthony Arend at det er nødvendig å kunne vise til en permanent bosetting for å kunne danne et nytt land. Et dagsbesøk er altså ikke nok. I tillegg må territoriet være definert og området må ha en form for legitimt styre.
– Ifølge internasjonal lov er det kun en stat som kan gjøre krav på et landområde, sier Arend.
Les også: Vinlandet knapt en nordmann besøker
