Meny

Arkitektur som politisk virkemiddel

Det nye kulturhuset King Abdulaziz Center for World Culture inneholder kino, bibliotek, auditorium og museum. Ifølge oppdragsgiveren skal huset være «en katalysator for kreativitet og oase for kunnskap». Foto: Snøhetta/Mir

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Snøhetta er blitt kritisert for å ha tegnet et kultursenter i autoritære Saudi-Arabia. Arkitektene selv mener arbeidet deres faktisk kan bidra til økt folkehelse og reelle samfunnsendringer.

King Abdulaziz Center for World Culture

Kultursenter bygget av verdens største oljeselskap, Saudi Aramco.

Arkitekt: Snøhetta

Areal: 100.000 m²

Pris: Ikke offentliggjort. Bygget ble budsjettert til rundt 6 milliarder kroner, men har trolig kostet rundt 13 milliarder kroner.

Åpner: Huset er innviet av kong Salman bin Abdulaziz al Saud i november i fjor, men åpner først for publikum i løpet av høsten.

– Vi er opptatt av at arkitekturen skal ha en sosial dimensjon, sier arkitekt Kjetil Trædal Thorsen, grunnlegger av arkitektkontoret Snøhetta.

Han loser oss gjennom den store åpne bygningen på Vippetangen, som tidligere var et havneskur, men som Snøhetta har omgjort til moderne kontorlokaler. Thorsen snakker engasjert om viktigheten av flerbruk og sosial bærekraft i arkitekturen, etter at vi omsider satt oss ned i et møterom med nykvernet kaffe fra eget kjøkken.

– Et prosjekt med ambisjoner

Snøhetta har tidligere tegnet prestisjebygg som Biblioteket i Alexandria, Operaen i Bjørvika, SFMOMA i San Francisco og September 11 Memorial Museum-paviljongen på Ground Zero i New York.

– Grunnen til at vi valgte å si ja til dette oppdraget var fordi det var et prosjekt med ambisjoner om å øke tilgjengeligheten av kultur for grupper som tidligere ikke hadde noe tilbud overhodet, sier Thorsen.
Prosjektet han snakker om er King Abdulaziz Center for World Culture, et kulturhus beliggende i oljehovedstaden Dhahran i Saudi-Arabia. Huset ble offisielt innviet av kongen selv i november, og åpner for publikum i løpet av høsten.

Det har vært et komplisert prosjekt på flere måter, og har tatt nesten ni år å ferdigstille. To år over tida. Kostnadsoverskridelser, rettssaker og tilbakeslag har preget prosessen. Totalt har over 60 personer fra Snøhetta vært involvert i prosjektet, som ennå ikke har en offisiell prislapp.

– Det har kostet noe sånt som tre ganger Operaen i Bjørvika, sier Thorsen.

Han smiler.

– Det er omtrent det samme som tre jagerfly koster.

Les også: Historien om Cannes-festivalen - og nordmennene som har vært med på å prege den

Lukket regime

Thorsen bedyrer likevel at det ikke er de økonomiske motivene som gjorde dette oppdraget interessant, men de sosiale. Ambisjonen er at hele befolkningen i det lukkede regimet skal få muligheten til å delta i sosiale aktiviteter og oppleve kunst og kultur som tidligere har vært forbeholdt et fåtall utvalgte.

Kulturhuset i Dhahran er på over 100.000 kvadratmeter og huser både kino, teater, bibliotek med over 200.000 bøker, auditorium, læringssenter, flere restauranter og museum. Ikke noe spesielt ved det, kanskje, men i Saudi-Arabia er ikke det hverdagskost.

Det betyr at landet får sin første offentlige kino, felles inngangsparti og de store utearealene er offentlige og åpne for alle. Summen av dette håper Snøhetta skal bevise at arkitektur kan benyttes som et verktøy for å få til reelle samfunnsendringer.

– En felles inngang for menn og kvinner er et viktig symbolsk grep. Et annet eksempel er biblioteket som er åpent for alle og som gjør at menn og kvinner for første gang får anledning til å kysse bak bokhyllene, sier Thorsen.

Les også: – Hvordan skal jeg kunne leve her?

– De sa ikke «kjør på!»

Han erkjenner at de måtte gå noen runder før de bestemte seg for å gå for prosjektet og gjorde et grundig analysearbeid i forkant. Blant annet hadde de møter med flere menneskerettighetsorganisasjoner hjemme i Norge. De var ikke udelt positive.

– De sa ikke «kjør på!». Men de oppfordret oss til å være standhaftige når det gjaldt å få på plass de verdiene vi syntes var viktige. Og det har vi vært. Vi har vært sta i kravet om å satse på en slags sekulær kultur, sier Thorsen.

Det er Saudi-Arabias statlige oljeselskap, Saudi Aramco, som også er verdens største, som er oppdragsgiver og som har fullfinansiert hele prosjektet.

– Har dere fått noen føringer fra oppdragsgiveren?

– Nei. Det har heller vært andre veien. Saudi Aramco representerer på sett og vis verden inn i Saudi-Arabia. De er nærmest en stat i staten og innenfor deres avsperrede får til og med kvinner lov til å kjøre bil, sier Thorsen.

Snøhetta har tidligere sagt nei til å jobbe i Saudi-Arabia på grunn av den autoritære politiske situasjonen og den manglende friheten som praktiseres for blant annet kvinner. Saudi-Arabia styres av en eneveldig konge og hans betrodde kjerne, og har ingen nasjonalforsamling. Politiske partier er forbudt og staten styres etter islamsk lovgivning.

Les også: – Rådgivere kommer sjelden fram i lyset, men veldig ofte er det de som har veldig mye makt

Alle skal få bevege seg fritt

Ifølge sharia-lovgivningen er det ikke tillatt for kvinner å kjøre bil eller bevege seg i det offentlige rom uten slør. Saudi-Arabia har de siste årene riktignok løsnet litt på grepet og i 2009 fikk kvinner stemmerett. Ved lokalvalget i 2015 ble en kvinne for første gang stemt inn som folkevalgt.

Kjetil Trædal Thorsen understreker at det fortsatt er mange prosjekter i Saudi-Arabia han ikke ville gått inn i, men så lenge han ser det som en mulighet for å utfordre det bestående ønsker han å ta sjansen.

Han peker på at Saudi-Arabia er et pluralistisk samfunn med mange motkrefter i befolkningen, som har en snittalder på under 20 år. Det var denne gryende liberaliseringsoptimismen – som han kaller det – han mente å spore i folket som gjorde at han takket ja til prosjektet i 2008.

– Det handlet om vi skulle gjøre det på tross av den politiske situasjon eller på grunn av det. Vi landet på at vi som arkitekter faktisk har muligheten til å påvirke og utvide forståelsen av hvordan et slikt hus kan brukes. Da ble det brukergruppene som bli avgjørende, sier Snøhetta-sjefen.

Snøhetta tar ikke æren for at samfunnet nå er mer åpent for kultur, men ser at arkitekter kan være et viktig forsterkende ledd ved å gi større grupper anledning til å oppleve kultur ved hjelp av arkitektur.

Les også: Hvem skal bygge fremtidens Norge - faglærte fra norske skoler eller billige løsarbeidere?

Har et ansvar

Da Thorsen besøkte arkitekturbiennalen i Venezia i fjor, oppfordret han arkitekter til å ta oppdrag i ikke-demokratiske stater.

– Jeg vil gå så langt som å si at vi som arkitekter har innflytelse, som igjen gir oss et ansvar, til å jobbe for å påvirke autoritære regimer i demokratisk retning.

Thorsen snakker gjerne i store bokstaver når han skal beskrive innflytelsen hans firma har hatt i internasjonale prosjekter. Han mener således at deres første, store jobb i utlandet – Biblioteket i Alexandria i Egypt, som sto ferdig i 2003 – bidro til en økt holdning til kunnskapsformidling og til byen som sosial arena, at bygget kan sies å ha hatt en rolle i detroniseringen av Mubarak under den arabiske våren i 2011.

Gaute Brochmann, arkitekt og skribent i Morgenbladet, tok opp tematikken rundt hva norsk arkitektureksport burde handle om i en kronikk på NRKs Ytring for en tid tilbake.

Kritikeren mener norsk arkitektureksport bør handle minst mulig om å tjene penger på vakre bygg. Brochmann skriver:

– Du kan ikke uten videre demokratisere en diktator ved å tegne ham et humant hus. Men som arkitekt er dette muligheten du har til å gjøre et forsøk.

Brochmann berømmer Snøhetta for intensjonen, men poengterer at han ikke har noen forutsetninger for å si noe om hvorvidt Saudi-Arabia kan endres som samfunn gjennom dette storstilte kulturhus-prosjektet.

– Man kan sikkert kalle Snøhettas prosjekt for naivt eller PR-orientert, men hvis alternativet er arkitekter som ikke har troen på at arkitektur kan bidra til samfunnsendring, fortrekker jeg den første kategorien, sier Brochmann til Dagsavisen.

Saken fortsetter under bildet

Det nye bygget inneholder også en stor hall som skal fungere både som utstillingsplass og sosiale eventer som banketter og konferanser. Foto: Snøhetta/Mir

Sosialt prosjekt

Brochmann definerer sosial arkitektur som noe som bidrar til å skape gratiskvaliteter utover det programmet det egentlig skal betjene. Han mener i så måte at det nye Nasjonalmuseet ser ut til å bli det stikk motsatte.

– Det ligger an til å bli ekstremt usosialt, med én eneste inngang, ingen passasjer, betaling i døra og tette steinvegger som ikke engang henvender seg til byen rundt.

Han trekker fram Operaen i Bjørvika som et sosialt prosjekt, hvor man har klart å gjøre et i utgangspunktet elitært konsept som opera om til et hus hvor alle kan oppholde seg på, vandre gjennom eller ta en kaffe.

Snøhetta hadde også inne et forslag i konkurransen om å tegne Nasjonalmuseet, og Kjetil Trædal Thorsen blir taus når vi spør om hvordan han synes vinnerutkastet er løst.

Etter en liten tenkepause sier han:

– Vi ville aldri ha tegnet et slikt hus. Vi er opptatt av hybridtenkning i byarkitekturen, at det samme bygget kan brukes til flere ting. Flerbruk åpner både for bredere bruk og bredere publikum, sier Thorsen.

Begrepet sosial arkitektur er ikke nytt, men har tradisjonelt sett vært knyttet tett opp til boligbygging. Begrepet springer ut fra Gro Harlem Brundtlands kjente, politiske motto ´bærekraftig utvikling´, som ble formulert i FN-rapporten fra 1987.

Les også: Brevet fra Anne Franks pappa

Saken fortsetter under bildet

Alle skal få bevege seg fritt i det storstilte kulturhuset i Dhahran. Her er ingen rom, bortsett fra bønnerommene, separert mellom kvinner og menn. Foto: Snøhetta/Mir

– Mulighet for inkludering

Mens Brundtland-kommisjonen mest tok utgangspunkt i de miljømessige aspektene ved bærekraft-begrepet, handler sosial bærekraft i arkitekturen mer konkret om den verdien som gjelder for mer enn det fysiske uttrykket og funksjonen på selve bygningen og området.

Fagsjef i Norske arkitekters landsforbund, Camilla Moneta, mener sosialt bærekraftige løsninger betyr tilgjengelighet, handlingsrom og mulighet for godt liv for alle, uansett funksjonsdyktighet og lommebok.

– Måten vi planlegger og løser bygg og byrom, kan skape muligheten for inkludering og deltakelse for ulike mennesker, forklarer hun.

– På hvilken måte kan det ha innvirkning på samfunnsutviklingen?

– Våre bygde omgivelser har stor innvirkning på både trivsel og folkehelse, kriminalitetsutvikling og muligheten for sosiale fellesskap. Måten vi formgir våre omgivelser på kan i stor grad medvirke til å skape et samfunn der likeverd står høyt, sier fagsjefen, som representerer den norske arkitektstanden.

Hun peker på Regjeringskvartalet som et veldig aktuelt eksempel, hvor sju ulike team denne uka presenterte sine forslag. Som ventet er det mye fokus på sikkerhet og trygghet.

– Det er også lagt vekt på tilgjengelighet for alle og en fysisk integrering med resten av byen. Alle forslagene gir mulighet for et aktivt byrom. Slik kan arkitektur bidra til sosial interaksjon og inkludering, verdier som jo understøtter vårt demokratiske samfunn, sier Moneta.

Les også: Der fangene drømmer om Norge

Vil gjøre det lettere for mennesker å møtes

Siv Helene Stangeland, partner i det Stavanger/Oslo-baserte arkitektfirmaet Helen & Hard, har alltid med seg det sosiale aspektet i bakhodet når hun planlegger nye prosjekter.

– Vi tenker for eksempel alltid på hvordan vi best kan organisere rommene og de ulike funksjonene for at det skal bli lettere for mennesker å møtes, sier Stangeland.

Hvordan skal man for eksempel lage inngangspartiet til en boligblokk? Alle steder der mennesker skal inn og ut kan være et møtepunkt for å skape en tilhørighet til et sosialt fellesskap, påstår arkitekten.

I prosjektet Tre Tårn i Sandnes, et boligkompleks med 114 leiligheter, valgte arkitektene å konsentrere bebyggelsen mest mulig og heller fokusere på et stort og grønt uteareal.

– Vi valgte å legge lekeapparater, trimapparater, sykkelparkering, bord, benker og inngangspartier sammen. Målet var å skape en intensivert sone hvor folk møtes, sier Stangeland.

Saken fortsetter under bildet

I boligprosjektet Tre Tårn i Sandnes valgte arkitektene i Helen & Hard å konsentrere bebyggelsen og heller fokusere på et stort, felles uteareal. Foto: Helen & Hard

Arkitektene i Helen & Hard er i øyeblikket opptatt med flere prosjekter med fokus på bofellesskap. Et av dem kalles Vindmøllebakken, som er et bokollektiv i Stavanger. I den sammenheng har de sammen med investor Sissel Leire og industridesigner Kristi Støren Wigum utviklet en modell de kaller «gaining by sharing», som innebærer at ved å dele oppnår man ikke bare miljøgevinster, men også sosiale gevinster.

– Det handler om hvordan arkitektur kan ivareta sosiale behov. Det kan være med på å motvirke at folk blir ensomme. Den romlige strukturen legger opp til at man kan hjelpe hverandre­ i hverdagen, som for eksempel hvis du er aleneforelder, sier Stangeland­.

– En spydspiss

Tilbake på Snøhettas lagerskur på Vippetangen mener Kjetil Trædal Thorsen det er en økende tendens blant arkitekter å ha en sosial agenda.

Han trekker fram fjorårets vinner av Pritzker-prisen, som blir regnet som verdens viktigste arkitektpris, chileneren Alejandro Aravena, som en foregangsfigur for den sosiale arkitekturen. Aravena har gjennom sitt prosjekt ELEMENTAL fått bygget over 2500 leiligheter til familier med mindre økonomiske muskler.

Arkitekturen kan og bør være et godt verktøy for demokratiseringsprosessen, mener Snøhetta-sjef Kjetil Trædal Thorsen. Foto: Mimsy Møller

– Vi mener at arkitekturen kan og bør være et godt verktøy – en spydspiss – for demokratiseringsprosessen. Et politisk verktøy som kan brukes til en endring til noe bedre, sier Thorsen

Han får støtte av arkitekt Siv Helene Stangeland i Stavanger, men er hun er ikke like skråsikker som Thorsen når det gjelder arkitektenes innflytelse i autoritære stater som Saudi-Arabia.

– Vi tenker ofte at det bare er det ferdige bygget som har en påvirkning, men det er like mye prosessen med å få det realisert. Ikonbygg som King Abdulaziz Center for World Culture får jo mye oppmerksomhet, som igjen kan få en stor symbolverdi for ønsket om endring, sier Stangeland.

– Mer enn det den felles inngangen for menn og kvinner har.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Populært