Stemmer:Mektigere enn mektigst

Første påskedag – hovedsakelig ifølge en kristen kalender – gikk tyrkerne til urnene for å stemme ja eller nei til et forslag som vil gi president Recep Tayyip Erdogan utvidet makt. Presidentembetet i Tyrkia har hovedsakelig vært seremonielt, makten har ligget hos statsministeren, regjeringen og parlamentet.

Tyrkerne stemte ja. Det gir Erdogan makt til å utnevne ministere, statssekretærer og høyesterettsdommere, og å utstede lovdekreter – blant annet. Men er den reelle forskjellen egentlig så stor?

Knapt en måke har krysset Bosporos siden 2003 uten å spørre Erdogan om tillatelse først.

Suksessen til partiet AKP, som Erdogan var medstifter til i 2001, skyldes i all hovedsak Erdogans strategiske kløkt, jernvilje og karisma. Etter 15 år med uavbrutt makt, er partiet like populært som tidligere, om ikke mer – og det skyldes én mann. Ved sist valg, i november 2015, fikk partiet 49, 5 prosent oppslutning. Det var valg i november 2015 fordi Erdogan var misfornøyd med resultatet i juni 2015 («kun» 40, 9).

Ikke bare måkene er redd for Erdogan i Tyrkia. Enhver opposisjonell av noe kaliber – enten det er akademikere, journalister eller politikere – er fengslet eller fanget i selvsensur. Demonstrasjoner blir møtt med vannkanoner og køller. Medier som har ytret seg kritisk, er lagt ned. Sosiale medier stenges når det er opportunt. Militæret, som har hatt uforholdsmessig stor makt i Tyrkia, er vingeklippet. Medlemmer av den vel så mektige Gülen-bevegelsen, som en gang støttet Erdogan, men som skilte vei etter det såkalte Gezi-park-opprøret i 2013, blir trakassert og forfulgt.

Det finnes heller ingen effektiv og samlet motstand blant den andre femtiprosenten.

Selv innflytelsesrike skikkelser i eget parti som kunne holde Erdogan i ørene – som tidligere president og statsminister Abdullah Gül og tidligere statsminister og utenriksminister Ahmet Davutoğlu – er ryddet av veien.

Og folket? De belønner ham med begeistring og underdanighet.

Ikke alle, naturligvis, men tilstrekkelig mange til at han med troverdighet kan si at folket er på hans side. Det finnes heller ingen effektiv og samlet motstand blant den andre femtiprosenten.

Erdogan mestrer splitt og hersk-kunsten. Vil han distrahere de unge og sekulære i Istanbul eller i Izmir, sier han bare at heretter skal alkohol eller kyssing på offentlige steder bli forbudt. Så går de bananas på twitter og ingen får med seg at økonomien går til helvete.

Som med beskyldningene om at nederlendere er nazietterlevninger. Få tror vel seriøst at Erdogan mener det eller at konflikten rent faktisk handler om forholdet mellom Tyrkia og Nederland/EU. Erdogan var på stemmesanking og hva funker vel bedre enn å anklage omverden for å være fiendtlig innstilt, ja, reint islamofobe?

Det funket, i hvert fall. De fleste analytikere spådde på forhånd at det gikk mot seier for Erdogan. Men han var ikke i overkant selvsikker. Derfor truet partimedlemmer med at det kom til å bli borgerkrig om nei-siden vant og hevdet nei-folk står i ledtog med terrorister og fiender av Tyrkia. En nei-stemme var altså landssvik. Eller terrorisme. Den harde retorikken fikk EU-avstemningen i Norge i 1994 til å framstå som en idyllisk putretur i snekka en solskinnsdag på Hvaler.

Erdogan ville ikke at avstemningen skulle handle om hans maktbegjær, men om et valg mellom å bekjempe onde ytre fiender – eller å la dem valse over tyrkerne. Folk i Istanbul, Izmir og Ankara skulle altså stemme ja eller nei til stråmenn. Eller små, grønne menn fra Mars, om man vil.

Kritikerne fryktet «at det politiske systemet vil miste balansen mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makten, og at Erdogan vil få nærmest eneveldig makt», skrev DN om valget i forkant. Det stemmer. Men har han ikke hatt eneveldig makt i lang stund? Kritikere har karikert Erdogan som Hitler i årevis, og det vil de nok fortsette med i all overskuelig framtid.

Etter at han selv framholdt Hitlers styresett som forbilledlig i fjor, er det imidlertid ikke sikkert han tar det som en fornærmelse.

På den andre siden kan det innvendes at grunnlovsendringene har noe å si: Når man over lengre tid har hatt stø kurs inn en blindvei, hjelper det neppe å øke farten. Utviklingen må snus 180 grader. Et nei til Erdogan ville kanskje gitt den alt mer marginaliserte opposisjonen noe den sårt trenger: Selvtillit. Og en god latter. Det fikk de ikke. Erdogan var eneveldig før valget – og han er eneveldig nå.

Denne kommentaren er basert på en tekst som tidligere er publisert i Agenda Magasin.

Les også:

Erdogans drøm om storhet

Reis til Tyrkia nå!

Høyrepopulister vender seg mot Putin