Stemmer:– Skadelig fiskebistand til Afrika

Gjennom det nye programmet « Fisk for utvikling» i regi av Utenriksdepartementet og Norad drives det aktiv markedsføring av Norges kunnskap og rolle som bidragsyter for å utvikle akvakultur i utviklingsland. Norsk ekspertise på etablering og utvikling av akvakultur i ferskvann promoteres fra både offentlige og private aktører.

Tor F. Næsje er forskningssjef ved akvatisk avdeling i Norsk institutt for naturforskning. Han har bodd og jobbet i flere land i det sørlige Afrika, og har over 20 års erfaring med forskning, utredninger og rådgiving vedrørende afrikanske fiskeressurser.

Som forskere og rådgivere med lang erfaring fra ferskvannsfisket i Afrika, ser vi at aktørene avslører en alvorlig mangel på kunnskap om konsekvenser av fiskeoppdrett for de artsrike afrikanske ferskvannssystemene, og deres betydning som proteinrik matkilde for de fattige. Det er stor risiko for at de sårbare økosystemene og opprinnelige fiskerier i Afrika blir skadet eller ødelagt av norskfinansiert fiskeoppdrett og fremmede og genmanipulerte fiskearter som rømmer fra oppdrett. Dette fører til utryddelse av naturlige fiskebestander som lokalbefolkningen lever av. Samtidig er fisken fra akvakultur for dyr å kjøpe for fattige.

Ikke lønnsomt for de fattige

Erfaringene viser at uansett hvilken teknologi og kompetanse oppdretterne har så vil fisken før eller siden rømme og spres ut i elver og innsjøer. Enkelte sider av fiskeoppdrett i regi av norsk bistand og næringsutvikling i Afrika ville ikke være lovlig etter norsk lovgivning. Afrika

Jeppe Kolding er professor i fiskeribiologi ved Universitetet i Bergen med spesiale i småskala fiskerier i utviklingsland. Han har bodd og jobbet i flere afrikanske land, og har over 30 års forskningserfaring fra 25 forskjellige utviklingsland.

har store innsjøer og elver med hundrevis av uerstattelige lokale fiskearter. Sjøene produserer millioner av tonn med fisk hvert år, og det er disse innsjøene som nå frister norske investeringer og norsk kunnskapseksport. Under overskrifter som « Med fisk kan Norge bidra i kampen mot sult » og « Norsk kunnskap til Afrika» fortelles det om hvordan Norge ved å overføre teknologi, kompetanse, og ikke minst investeringer, kan bidra til å fø en voksende fattig befolkning.

Dette stemmer ikke, fiskeoppdrett i Afrika er ikke lønnsomt for den fattige delen av befolkningen og har aldri vært det. De naturlige fiskeriene fungerer godt og er en uerstattelig proteinkilde. Oppfisket kvantum øker jevnt med 3-4 prosent i året og de produserer fisk langt billigere og med mindre risiko enn det fiskeoppdrett kan gjøre. Store internasjonale organisasjoner har investert mye i oppdrett i Afrika i 40-50 år uten å lykkes. Selv de største og mest profesjonelle aktørene som for eksempel African Century Food i Karibasjøen, som Norge nylig har investert i, taper på fisken de produserer. Vi undres over at norske bistandsmyndigheter og investeringsinstitusjoner kan forsvare dette som hjelp til fattige.

Negative konsekvenser

Det største tapet som følge av akvakultursatsing i Afrika vil uansett være de uopprettelige negative konsekvensene dette har på de naturlige økosystemene. I forsøkene på å få lønnsomhet har de fleste oppdrettsselskapene gått over til å produsere den endrete GIFT-varianten av niltilapia (Genetic Improved Farmed Tilapia). GIFT-tilapia fra det delvis norskeide selskapet i Karibasjøen har invadert store deler av Zambezi-vassdraget fra Victoria Falls til det Indiske hav og fortrengt de lokale beslektede fiskeartene. Også de viktige fiskeriene i Zambezi ovenfor Victoria Falls er truet. Verdens naturvernunion (IUCN) har klassifisert tilapia fra oppdrett som en av verdens mest invaderende arter. Den er nå på vei inn i Zambia og Malawi via Zambezis sideelver, og kan spre seg til noen av verdens mest artsrike innsjøer og vassdrag. Dette nevnes ikke i den norske debatten. Den nåværende aktiviteten og den planlagte satsingen fører også til at de afrikanske landene bryter sine forpliktelsene til internasjonale konvensjoner, for eksempel Konvensjonen om biologisk mangfold.

Vi er forundret over mangelen på uttalt kunnskap, og over hvor ukritisk norske myndigheter aktivt støtter næringsutvikling som tross utallige tidligere forsøk aldri er blitt bærekraftig, men til skade. For at norsk bistand skal være til beste for de fattige må det bygges på biologisk og samfunnsfaglig kompetanse i tillegg til inngående kunnskap om lokale forhold. Med dagens oppdrettsplaner er risikoen stor og ettervirkningene kan vise seg å være uopprettelige. Fiskeoppdrett med innførte og genmanipulerte fremmede arter i sårbare økosystemer er skadelig for naturlige fiskeressurser og biodiversiteten, det er ikke lønnsomt for de fattige, og det er dermed dårlig bistandsarbeid.