Varmere somre gjør vinteren farligere

– Vi må komme oss bort herfra, ellers risikerer vi en katastrofe, sier Okhinoo (57).

Hun lever sammen med nevøen Altandösh (39) og familien hans på steppene nord for Gobi-ørkenen. Vi møtte familien i august, da det var så varmt at myndighetene hadde sendt ut nødvarsel. Slik hete kommer stadig hyppigere i Mongolia, som er blant de landene som opplever størst temperaturøkning. Men selv om det blir stadig varmere, er det fremdeles vinterkulden som skaper nød i landet der det kan være 80 graders forskjell på sommer og vinter.

Det var vinteren Okhinoo snakket om å flykte fra. Hun er familiens eldste, og de andre stoler på henne når de planlegger hvordan de skal ta seg av dyrene de lever av. I fjor forberedte hun seg på det hun mente ville bli en av de tøffeste vintrene hun har opplevd.

– Fordi det er apens år vil vinteren bli den verste på mange tiår. Vintrene i apens år er alltid ille, forklarte hun.

De som tviler på månekalenderen, lytter gjerne heller til meteorologer eller naturens egne værtegn. I fjor var signalet det samme uansett hvilke eksperter man lyttet til: Det kunne bli en lang, ekstremt kald vinter med mye snø.

Flere hundre tusen dyr dør i løpet av en vinter. Mongolerne kaller dette: dzud. Foto: sunriseOdyssey / Flicr

Må feite opp dyrene

Det viktigste en mongolsk gjeternomade kan gjøre, er å feite opp dyrene. De siste årene har den globale oppvarmingen gjort dette vanskeligere. Varme, tørre somre fører til at dyrene ikke blir feite nok til vinteren, som fortsatt er kald og hard nok til å ta livet av svake dyr.

Okhinoo har vært gjeternomade hele livet, og hun har flere ganger sett dyr sulte eller fryse i hjel når varme, tørre somre følges av ekstra tøffe vintre. Hundretusener eller millioner av dyr kan dø i løpet av en vinter. Dette er så vanlig på de mongolske steppene at språket har et eget ord for det: dzud.

Før var det de tøffeste vintrene som skapte dzud, men nå er det vintrene etter de tørreste somrene som er farligst, ifølge en FN-støttet klimarapport. Aller verst er det hvis landet får flere slike år etter hverandre. Det er nettopp dét som skjer nå.

Landet hadde dzud sist vinter. 1,1 million dyr bukket under. I år opplever de en ny dzud. Store deler av landet er fortsatt dekket av snø, og myndighetene har varslet at omtrent 60 prosent av landet kan få en vanskelig vår. Myndighetene har delt ut gratis høy til nomader i de hardest rammede områdene, og internasjonale hjelpeorganisasjoner har bidratt med nødhjelp til de mest sårbare familiene.

Det er for tidlig å vite hvor mange dyr nomadene mister denne vinteren.

Les også: Google til Mongolia på hesteryggen

Som et bankkrakk

Du spør ikke en gjeternomade om hvor mange dyr han eier. Det er som å spørre hvor mye penger en nordmann har i banken. Hvor mange dyr vinteren tok er derimot et vanlig samtaleemne. En dzud-vinter er gjeternes bankkrakk, og det skjer igjen og igjen. De som har opplevd det før, vet hvor viktig det er å være godt forberedt. Det er derfor de eldste blir lyttet til.

Denne vinteren dro Okhinoo og familien 125 kilometer nordover, til nasjonalparken Kherlen Bayan Ulaan, for å flykte fra dzud-en. Der er det reservebeiter for de vanskeligste årene. Familien reiste til samme sted i 1981, som også var apens år. Ellers flytter familien vanligvis bare noen få kilometer tre-fire ganger i året. De flytter med årstidene og beitet, på dyrenes premisser.

Ifølge mongolske myndigheter måtte gjetere med totalt syv millioner dyr flytte til nye områder denne vinteren, skriver den mongolske avisen UB Post. Klimamodeller viser at det i framtiden vil bli vanskeligere å flykte fra dzud på denne måten, fordi stadig større områder vil rammes av dzud.

Saken fortsetter under bildet

GIR VERDIFULL KASHMIR: Familien har 400 geiter og 100 sauer. I tillegg tar de seg av noen geiter som tilhører en vennefamilie i byen. Geitenes verdifulle kashmir har gjort de til et stadig viktigere husdyr i Mongolia.

Les også: Med bistandsblikket mot sårbare stater

Et landskap i endring

De siste 70 årene har gjennomsnittstemperaturen i Mongolia steget med over to grader. Det er spesielt somrene som blir varmere, med flere hetebølger og mer tørke. Temperaturen vil fortsette å stige, ifølge FNs klimarapport fra 2007 og en FN-støttet klimarapport om Mongolia fra 2009. Vannreservene vil bli mindre, og landet vil bli stadig mindre fruktbart. Overbeite og gruvedrift kan også bidra til erosjon, tørke og forurensning av grunnvann.

Okhinoo minnes en tid da det regnet mer.

– Det var mer gress til dyrene før. Plantene er ikke like gode lenger, og dyrene blir ikke like feite som før, forteller hun.

Nomader over store deler av Mongolia rapporterer om liknende endringer.

– De forteller om vegetasjon som forsvinner. De siste årene har de også sett nye planter komme til, men dette er løkplanter som ikke er bra for dyrene, sier Andrei Marin.

Saken fortsetter under bildet

De globale oppvarmingene skaper problemer for Mongolias gjeternomader. Foto: COLOURBOX

Marin er samfunnsgeograf ved Universitetet for miljø- og biovitenskap og har forsket på mongolske nomader i ti år. Han drar til Mongolia hvert år for å snakke med nomader. Etter de første, faste frasene om hvordan livet tar seg, er klimaendringene noe av det første nomadene begynner å snakke om.

– De ser flere og flere endringer. De rapporterer at det er mye mer ekstremt vær nå enn da de var barn – og dette er folk som har sett mye ekstremt vær i sitt liv, sier han.

Nomadene opplever sterkere vind og sjeldnere regn. Det regnet som kommer, omtaler de som hardere. Det styrtregner, ofte så kraftig at vannet skaper mer ødeleggelse enn glede. Og regnbygene er mer lokale enn før. Dermed blir de gode beitene spredt på flere, mindre områder.

– Nomadene må reise mer enn før for å finne gode beiter. Et dårlig år må de reise to-tre ganger lenger enn vanlig, forteller Marin om nomadene han har intervjuet på de tørre steppene nord for Gobi-ørkenen. Der er det vanlig å flytte fire ganger i året. Et dårlig år kan de måtte flytte 12 ganger.

Les også: Kina-ekspert: Større risiko for storkrig i Asia enn i Europa

Fra kommunisme til kapitalisme

Klimaforskere bruker Mongolia som eksempel på hvordan klimaendringene kan føre til hyppigere og alvorligere naturkatastrofer. De mener at dzud-vintrene vil komme oftere. Kanskje har det allerede begynt å skje. De siste årene har det vært kortere pauser mellom de drepende vintrene.

Da Okhinoo var ung var ikke konsekvensene av en dzud like alvorlige for nomadene. Hun vokste opp under kommunismen. Den gang var det myndighetene som eide dyrene. Nomadene var organisert i arbeidskollektiver og fikk lønn fra staten for å ta seg av dyrene.

– Det var helt annerledes da, sier Okhinoo.

De som husker det stalinistiske kommunistregimets brutale styre på 1930-tallet ønsker seg neppe tilbake dit. Men det de fleste eldre husker, er en tid da staten passet nøye på innbyggerne. Folk hadde lite makt over egen skjebne, men forutsigbarheten kunne være en fordel for nomadene.

Sovjetunionen var en viktig støttespiller og subsidierte det mongolske velferdssystemet med store pengebeløp. Etter den demokratiske revolusjonen i 1990 forsvant subsidiene fra Sovjetunionen. Da tok det bare noen måneder før Mongolia gikk konkurs og velferdssystemet kollapset.

Det ble satt i gang en storstilt redningsaksjon. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet ble pådrivere for massiv privatisering. Nå skulle markedskreftene styre, og nomadene skulle eie sine egne dyr.

Saken fortsetter under bildet

DEN VIKTIGE HESTEN: Altandösh samler geiteflokken fra hesteryggen. Hesten er det viktigste redskapet mongolske nomader har. Barna settes på hesteryggen fra de er små, og når de er fem-seks år gamle kan de hjelpe til med å gjete dyrene.

Flytter til hovedstaden

Før kommunisttiden hadde Mongolia knapt en eneste bygning. Så godt som hele landets befolkning var nomader. Selv hovedstaden var mobil fram til 1778.

De siste årene har det skjedd en endring. Landet som har tre millioner innbyggere fordelt på et areal fire ganger så stort som Norge, har fått en millionby. Verdens kaldeste hovedstad, Ulaanbaatar, vokser så fort at verken husbyggingen eller folketellingen holder følge. Ifølge anslagene bor det 1,5 millioner mennesker i byen, og rundt en million av disse bor i provisoriske boliger i utkanten av bykjernen.

Hver gang Mongolia har dzud, er det mange nomadefamilier som mister så mange dyr at de ikke klarer å bygge opp igjen flokken sin. Vinteren 2009-2010 døde nærmere ti millioner dyr – 22 prosent av alle husdyrene i Mongolia. 44.000 familier mistet alle dyrene sine, og 164.000 familier mistet over halve flokken sin. Disse familiene velger ofte å flytte til hovedstaden på jakt etter jobb. Men i et trangt arbeidsmarked er det vanskelig for nomadene å finne arbeid.

– De drives inn i fattigdom, forklarer Davaajargal Batdorj i Mongolias Røde Kors.

Nomadene er vant til å klare seg uten strøm og innlagt vann. Dette er uproblematisk på de åpne slettene der nærmeste nabo er flere kilometer unna, men i de tettpakkede områdene i hovedstaden blir det slumlignende forhold der sykdom sprer seg raskt. Familiene fyrer med bildekk, søppel og kull for å holde varmen, noe som fører til at deler av Ulaanbaatar er verdens mest forurensede områder om vinteren.

Forbyr tilflytting til byen

Unicef har varslet en humanitær krise om ikke Ulaanbaatar klarer å redusere luftforurensningen, og myndighetene frykter at investorer vil trekke seg ut av landet. I januar kom ordføreren med ett års forbud mot tilflytting fra landsbygden, som et ledd i arbeidet med å begrense forurensningen.

– Ulaanbaatar er nesten ikke til å kjenne igjen fra da jeg kom dit for første gang i 1995. Jeg ser en by som holder på å kollapse. Det er så trist, sier sosialantropolog Benedikte Lindskog.

Hun har hatt en rekke feltarbeid blant nomader i Mongolia. De første årene møtte hun mennesker fulle av framtidshåp. De siste årene har hun sett optimismen forvitre.

Lindskog forsker på nomadenes helse. Gjennom forskningen sin har hun kartlagt hvordan svak distriktspolitikk, svekket helsevesen og storstilt privatisering har gjort nomadene mer sårbare for naturkatastrofer som dzud.

– Regjeringen kan unnskylde seg med at det er klimaendringene som ødelegger for nomadene. Men har du et klimaproblem, må du gjøre noe med det. Det handler om vilje til å styre penger inn mot distriktene og yte hjelp til nomadene. Mongolia har hatt gode muligheter til dette, men de har gjort svært ukloke prioriteringer, sier Lindskog.

Kull, gull og ull

Mongolia har store mengder ubrukte kobber-, kull-, gull- og andre mineralressurser, og for noen år siden opplevde de fornyet optimisme. De hadde ønsket utenlandske investorer velkommen, og raskt blitt en yndling. Landet fikk kjælenavnet Minegolia, og utenlandske investorer samt store statlige lån finansierte en storstilt gruvebygging.

En stund gikk det riktig bra med økonomien, og for fem år siden hadde landet verdens raskest voksende økonomi.

Nesten all eksport går til nabolandet Kina. I fjor begynte råvareprisene å synke samtidig som Kina reduserte importen, og i august i år erklærte finansministeren at sviktende markeder og svært høy utenlandsgjeld har ført Mongolia inn i en dyp økonomisk krise. Landet har nå fått krisehjelp fra Det internasjonale pengefondet.

Men Mongolia er ikke bare rikt på mineraler. Landet har også enorme beitemarker, noe nomadene kan omsette i verdifull kashmir og kjøtt. Nå trekker blant andre Den asiatiske utviklingsbanken fram kashmir- og kjøttproduksjon som den næringen med størst potensial til å dempe dagens avhengighet av gruvedriften. Foreløpig er kjøtteksporten lav, og i fjor var prisene på kashmir og kjøtt lavere enn på mange år.

– Et sunnere liv

Det er få gjetere som blir rike. Så er det heller ikke drømmen om pengerikdom som gjør at gjeternomadene fortsetter med den tradisjonsrike livsstilen, om enn i en noe modernisert utgave med solstrøm, mobiltelefon og motorsykkel eller bil.

– Jeg tror dette er et bedre liv enn bylivet. Her har vi en sunnere livsstil i frisk luft, sier Altandösh.

Han gjør det han kan for at familien skal kunne fortsette som gjeternomader. Samtidig sender han barna på skolen, i likhet med de fleste nomader. Han vil at de skal ha flest mulig valgmuligheter.

Datteren Shinetsetseg (16) har allerede bestemt seg. Hun vil bli lege.

– Jeg tror det er en fordel å ha en utdannelse for framtiden, sier hun. Hun drømmer om å jobbe på sykehuset i provinshovedstaden. Det er ikke en drøm som vil gjøre henne rik, i Mongolia har ikke legene høy inntekt. Men hun ønsker å hjelpe andre, ikke minst foreldrene når de blir eldre.

Sønnen Amarjargal (8) vil gjerne bli gjeternomade – eller politi. Altandösh ler litt av sønnen, som ennå er ung nok til å ha nye drømmer hver dag. Innerst inne håper han nok at sønnen skal følge den gamle tradisjonen som gjeternomade.

Okhinoo tror det blir vanskelig for Amarjargal å leve akkurat som foreldrene sine.

– Hvis det ikke begynner å regne mer, kommer vi til å gå tom for vann. Jeg tror vi vil måtte flytte permanent, til et område med bedre beitemarker. Det vil bli forferdelig å måtte flytte herfra. Det er her vi har røttene våre, sier hun.