Stemmer:

Sekularismens sjel

Debatten om islam er like mye en debatt om den franske sekularismens sjel.

FOTO: James/Flickr cc

FOTO: James/Flickr cc

Debatt:

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere på e-post: stemmer@abcnyheter.no

Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg.

Maks 1000 ord.

Vår tids store kulturkamp – Vestens forhold til islam – har gjort den franske sekularismen verdensberømt. Men hva innebærer denne modellen? Hva er den historiske bakgrunnen? Franskmenn blir ikke enige. Debatten om islam er like mye en debatt om la laïcité – den franske sekularismen.

Sekularisme, tradisjonelt en venstresidesak, har tilsynelatende blitt kuppet av Front National. I motsetning til de andre kandidatene i den franske presidentvalgkampen, har Marine Le Pen løftet frem den franske sekularismen (på fransk la laïcité) som en kampsak. Forbudet mot «svært synlige» religiøse symboler, som ble innført i den offentlige skolen i 2004, må utvides til å gjelde hele det offentlige rom, mener partiet.

Den «kvinnefiendtlige hijaben» må forbys, også på gaten. For at forslaget ikke skal fremstå «islamofobisk», har Marine Le Pen understreket at alle religiøse symboler må omfattes, også den jødiske kalotten (kippa) og «store kors» (men, som hun har presisert, ingen kristne går rundt med store kors).

Hva blir det neste? Skal folk med grønt hår og miniskjørt arresteres?

Er Front National blitt det eneste partiet som tør å stå opp for sekularisme, der andre viker på grunn av politisk korrekthet og frykt for å støte muslimer? Ja, vil noen mene. Feil, ifølge kritikerne. Å forby alle svært synlige religiøse symboler i det offentlige rom har ingenting med la laïcité eller et liberalt samfunn å gjøre.

– Du kan ikke etablere et klespoliti, hamret den uavhengige venstresidekandidaten Jean-Luc Melenchon i den første TV-debatten mellom kandidatene.

– Hva blir det neste? Skal folk med grønt hår og miniskjørt arresteres?

Det råder langt fra noen enighet i Frankrike om hvordan la laïcité skal forstås, et paradoks kanskje, ettersom det oppfattes som en nasjonal kjerneverdi, en grunnpilar i det franske samfunnet. Den snart tretti år gamle hijab-debatten har i bunn og grunn handlet om betydningen og rekkevidden av la laïcité, mer enn islam og hijaben. Fremstillinger av hijaben som kvinneundertrykkende og arkaisk har knapt vært utfordret. Hva handler så forvirringen rundt den franske sekularismen om?

Kommentaren fortsetter under

sekulære2

Mangfold på Champs Elysees, Paris. Foto: Zoetnet.

La laïcité er både et juridisk prinsipp og en politisk idé. Eller mer presist – et knippe juridiske prinsipper og et sett av beslektede politiske ideer. Juridisk handler det om statlig nøytralitet og et skille mellom stat og religion. Politisk er det forbundet med arven fra opplysningstiden og den franske revolusjonen, som forkastet ideen om et kongedømme «av Guds nåde».

La laïcité står sentralt i mytologien om Republikken og fremstilles ofte som en forutsetning for demokrati, trosfrihet, likestilling og vitenskapelig rasjonalitet, et moderne frigjøringsprosjekt som forkaster religiøse dogmer og knugende tradisjoner. Beskrivelsene av la laïcité strekker seg altså fra statlig nøytralitet i tros- og verdispørsmål til et bestemt politisk verdisett. Ikke rart franskmennene krangler.

I 1886 ble det lovfestet at lærerne i den offentlige skolen skulle være sekulære.

En lov av 1905 beskrives ofte som realiseringen av skillet mellom stat og religion. Det er de to første artiklene som uttrykker det prinsipielt viktige: Lovens første artikkel garanterer trosfrihet og frihet til å utøve troen, kun begrenset av hensyn til den offentlige orden. Lovens andre artikkel slår fast at Republikken verken offisielt anerkjenner eller finansierer noe trossamfunn (det finnes en rekke unntak, den franske stat gir for eksempel støtte til religiøse privatskoler).

Artikkel 28 slår fast at det er forbudt å henge opp/montere religiøse symboler på offentlige monumenter eller på noe offentlig sted, med unntak av kultsteder, gravplasser, museer eller utstillinger. Dette har av noen vært tolket som at all synlig religiøsitet skal fortrenges fra det offentlige rom.

Rent juridisk har imidlertid nøytralitetspåbudet gjennom historien vært ansett som pålagt staten, statens bygninger og tjenestemenn, ikke privatpersoner i møte med staten eller i det offentlige rom. Forbud mot religiøse klær ble drøftet i forbindelse med utarbeidelse av loven, men ble nedstemt.

Å respektere barnas samvittighet og foreldrenes myndighet var av høyeste betydning.

Offentlige skoler omtales ikke i 1905-loven. De ble sekularisert ved lov i 1882. Religionsundervisning ble da erstattet av etikk/moral. En dag i uken skulle være fri til religionsundervisning utenfor skolen. I 1886 ble det lovfestet at lærerne i den offentlige skolen skulle være sekulære.

Det var sterke religions- og kirkekritiske krefter blant franske republikanere på 1800-tallet. Begrepet kampsekularisme, laïcité de combat, har vært brukt for å beskrive fransk sekularisme på denne tiden. Men det var også en mer kompromissorientert fløy. Den var denne fløyen som fikk avgjørende betydning for lovene. Målet var å dempe konfliktene knyttet til religion, som var noe av det som hadde skapt dype motsetninger i det franske samfunnet på 1800-tallet.

I et berømt skriv fra utdanningsminister Jules Ferry til lærerne i 1883, kommer den konfliktdempende tilnærmingen tydelig til uttrykk: Skolens moralundervisning skulle ikke formidles som et nytt evangelium. Å respektere barnas samvittighet og foreldrenes myndighet var av høyeste betydning.

Religion betydde mindre i folks daglige liv, og ble mindre synlig.

I den akademiske litteraturen om la laïcité, beskrives ofte 1905-loven som et liberalt unntak fra en mer autoritær, assimilerende statstradisjon. Loven anerkjenner ikke bare individets trosfrihet, men også det religiøses sosiale vesen. Religiøse organisasjoner gis både frihet og fordeler. Loven speiler ikke Rousseaus idé om «religion uten tempel», men mer John Lockes tanker om at trossamfunn kan leve og praktisere fredfullt side om side, så lenge det er klart definert hva som er statens ansvars- og myndighetsområde og hva som tilhører trossamfunnene.

Etter andre verdenskrig ble la laïcité nedfelt i konstitusjonen. Den franske Republikken beskrives som sekulær (laïque). Den katolske kirken aksepterte etterhvert sin posisjon og det franske samfunnet gjennomgikk, som andre vestlige land, omfattende sekularisering i etterkrigstiden. Religion betydde mindre i folks daglige liv, og ble mindre synlig. Spørsmålet om islam aktualiserte det igjen for fullt på slutten 1980-tallet.

Kommentaren fortsetter under

sekulære3

Det gode liv i Paris. Foto: Agenda Magasin.

En nasjonal debatt ble utløst etter at tre jenter ble utvist fra en skole høsten 1989, fordi de ikke ville fjerne hijaben. Jentene hevdet de bar plagget av egen fri vilje og overbevisning, men ifølge rektor ved skolen var det i strid med skolens nøytralitet. Utdanningsminister for Sosialistpartiet Lionel Jospin var blant dem som ytret seg kritisk:

– Den franske skolen er laget for å integrere, ikke ekskludere, var hans kommentar.

Skolen er ikke et nøytralt sted, det er opplysningsfilosofiens tempel.

Jospins svar på utvisningen utløste et ras av reaksjoner. Fem kjente intellektuelle tilknyttet venstresiden publiserte et åpent brev til utdanningsministeren, med tittelen «lærere, la oss ikke kapitulere!» Deres fremstilling av saken og hva som sto på spill, ble retningsgivende for den politiske debatten. Å motta hijab-kledde jenter i skolen er ikke å motta frie individer, men derimot å åpne døren for dem som vil knekke det frie individs ryggrad, skrev de. Gjennom naiv toleranse for fanatiske religiøse tradisjoner, risikerte man å undergrave Republikkens verdigrunnlag, formidlet gjennom skolen. Som av dem, Alain Finkielkraut, siden uttalte:

– Skolen er ikke et nøytralt sted, det er opplysningsfilosofiens tempel.

Jospin ba Conseil d’état, landets høyeste forvaltningsdomstol, vurdere spørsmålet. I motsetning til det som var blitt den dominerende politiske fortolkningen, slo domstolen fast at hijab ikke var i strid med skolens nøytralitet, ettersom denne omfattet lærerne og læreplanen, ikke elevene. Dersom hijaben var forbundet med påviselig press eller propaganda på skolens område, ville det forholde seg annerledes. Det måtte vurderes fra sak til sak (en nøytral stat kunne ikke tillegge hijaben én bestemt betydning eller effekt).

Utover på 1990-tallet dukket det opp nye saker med jevne mellomrom. Situasjonen fremstod utilfredsstillende for mange, som ønsket en endelig avklaring. I 2004 vedtok Parlamentet, med overveldende tverrpolitisk flertall, en lov som forbød elevene å bære symboler og klær som tydelig ga uttrykk for religiøs tilhørighet. Loven bygger på en annen fortolkning av nøytralitet i skolen enn den forvaltningsdomstolen la til grunn i 1989.

Det nye argumentet var at nøytraliteten også omfatter elevene fordi de ikke oppholder seg i skolen som rene privatpersoner, men som del av et utdanningsfellesskap, der selve hensikten er å påvirke dem.

Samtidig tydet ikke offisielle tall på at hijab var et presserende problem.

Et tilleggsmoment var å beskytte de andre elevenes trosfrihet, de som ikke bar hijab og som risikerte å bli utsatt for press. Det har vært ulike oppfatninger av hvor stort dette presset egentlig var. Noen beretninger gikk ut på økt trykk fra ekstreme islamske grupper. Samtidig tydet ikke offisielle tall på at hijab var et presserende problem: Ved skolestart i 2003 ble det rapportert om 1256 tilfeller, mot 1123 i 1994. I desember 2003 var kun 20 saker uløst.

Like mye som svar på en reell sosial endring, er det mulig at loven var et resultat av andre kontekstuelle forhold, som at Front National skapte sjokkbølger med brakvalget i 2002, som brakte Jean-Marie Le Pen til andre omgang i presidentvalget.

Kontroversene stoppet imidlertid ikke med 2004-loven. Enkelte skoler tolket loven som at den også omfattet foreldre som deltok på skoleutflukter. Dette har vært kjent rettslig ugyldig. Loven har videre vært tolket som at ikke bare statens institusjoner og representanter er pålagt nøytralitet, men også brukere av offentlige tjenester, til tross for at loven utelukkende er rettet mot den offentlige skolen.

Frankrike er også forpliktet av den europeiske menneskerettighetserklæringen.

Det skapte også debatt da en ansatt i en privat barnehage i 2008 ble oppsagt på grunn av hijab. Retten slo fast at forbudet ikke kunne begrunnes med la laïcité, ettersom det var en privat barnehage (men retten åpnet for at arbeidsgivere kunne forby religiøse plagg dersom spesielle funksjonelle forhold ved arbeidsplassen tilsa det).

I 2010 kom en ny lov, denne gangen rettet mot ansiktsdekkende niqab (et marginalt fenomen; anslått til rundt 1900 personer i 2010, av en muslimsk befolkning på rundt fem millioner). Offentligheten tolket forbudet som forankret i la laïcité, men kommisjonen som utredet grunnlaget for en lov forkastet dette, igjen med henvisning til at nøytralitet pålegges staten, ikke privatpersoner i det offentlige rom. Frankrike er også forpliktet av den europeiske menneskerettighetserklæringen, der det slås fast at trosfrihet omfatter retten til å uttrykke sin tro, så sant det ikke går ut over den offentlige orden eller skader andres frihet og rettigheter.

Niqab-forbudet (eller forbudet mot å tildekke ansiktet som det heter, for at ikke loven skal fremstå som eksklusivt rettet mot islam) ble begrunnet ut fra hensynet til den «offentlige orden» og behovet for en viss samfunnstilknytning. Foreløpig siste sak var forbudene mot burkini, innført i en rekke kommuner sommeren 2016. Disse ble opphevet av forvaltningsdomstolen.

Restriksjoner på bruk av hijab og niqab har gått omveien om hensynet til «offentlig orden».

Noen mener jussen har beveget seg i restriktiv retning siden 1989, med lovene av 2004 og 2010. Samtidig må bemerkes at med unntak av 2004-loven, som utvidet skolens nøytralitet til også å omfatte elever, så har den juridiske tilnærmingen holdt fast ved en snever forståelse av la laïcité: Nøytralitet pålegges staten, ikke borgerne og offentligheten mer generelt.

Restriksjoner på bruk av hijab og niqab har gått omveien om hensynet til «offentlig orden», eller behovet for en viss «samfunnsdisiplin» (i en liberal stat vil det være forhandlingsspørsmål hvor langt individuelle friheter strekker seg og hvor grensen for legitim disiplinering og hensynet til den offentlige orden går).

Den snevre juridiske fortolkningen står i kontrast til en bredere politisk fortolkning, som forventer at også privatpersoner skal utvise nøytralitet. Privatisering av religion forstås ikke bare som at religion ligger utenfor statens og politikkens domene, men at religion tilhører den enkeltes indre sjelsliv, uten ytre synlighet eller sosial betydning.

Ideen om et samfunn der religionen har mistet sin betydning, fantes også på 1800-tallet. Men det var en annen idé som formet 1905-loven, nemlig ideen om en politisk modell som kunne sikre sosial fred i kombinasjon med livssynsmangfold. Som republikanerne på 1800-tallet, har venstresiden i vår tid vært splittet mellom disse ideene. Å hevde at venstresiden har forlatt sine idealer i møte med islam, er ikke uten videre riktig.

Mange har også rykket ut til forsvar for den jødiske kippaen.

I tillegg til disse forestillingene, som har historiske paralleller, har en ny fortolkning gjort seg gjeldende i møtet med islam. Dette er verken en politisk modell for livssynsmangfold eller en prinsipielt religionskritisk verdensanskuelse, men en forståelse av la laïcité som del av fransk kultur, en identitet og egenart som må bevares i en omskiftelig tid.

Støtte til visse religiøse uttrykk utelukkes heller ikke, i kulturens navn (vekselvis omtalt som kristen og jødisk-kristen kulturarv). Denne forståelsen har vært mest utbredt på høyresiden.

Mange har også rykket ut til forsvar for den jødiske kippaen, som er omfattet av Marine Le Pens forbudslinje, blant dem Manuell Valls, statsminister for Sosialistpartiet inntil desember i fjor.

– Jøder i Frankrike skal kunne bære sin kippa med stolthet, uttalte han, som reaksjon på Len Pens forslag. Og la til:

– Trosfriheten omfatter retten til å ikle seg kippa, spise kosher og bli omskåret.

Støtten til det jødiske trossamfunnet har imidlertid ikke forhindret Valls fra samtidig å erklære kampen mot hijaben som av essensiell betydning for Republikken.

Det er ingen tvil om at den politiske debatten har hardnet til.

Bidrar fransk sekularisme til et polarisert samfunnsklima og indirekte til radikalisering i visse grupper? Et provoserende spørsmål i manges ører. Den rettslige behandlingen av islam i Frankrike gir ikke grunnlag for å hevde det. Rettsapparatet har bestrebet seg på likebehandling av islam, også i andre spørsmål enn hijab. La laïcité som politisk idé er imidlertid noe annet.

Det er ingen tvil om at den politiske debatten har hardnet til. La laïcité brukes som ammunisjon i mange angrep på muslimer og islam, samtidig som konservative katolikker og jøder går under radaren, eller til og med aktivt støttes. Et inntrykk av at det etableres ulike standarder for ulike grupper, attpåtil ikledd likhetens og frihetens språkdrakt, vil utvilsomt virke provoserende på enkelte.

Kommentaren er først publisert på Agendamagasin.no

Les også:

Ein latstokk som ikkje gidd vera i arbeid

Skolepenger skaper mer byråkrati - ikke bedre kvalitet


Margrete Søvik er dr.art fra Universitetet i Bergen med avhandlingen "The Social Benefit of Domesticated Religion: Islamic Instruction in German Public Schools, 1979-2001" (2006)

Hovedfagsoppgave i historie fra Universitetet i Bergen med oppgaven "Islam i fransk integrasjonsdiskurs: En analyse av den franske slørdebatten i 1989" (1998)

Debatt:

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere på e-post: stemmer@abcnyheter.no

Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg.

Maks 1000 ord.

Hva kan vi bli bedre på?

Dine synspunkter er viktige i vårt kontinuerlige arbeid med å forbedre Startsiden. Derfor ber vi deg bruke cirka 3 minutter på en kort spørreundersøkelse.

Ja, jeg kan delta
Nei takk

Hilsen oss i Startsiden