Castro: – Historien vil frikjenne meg

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Dere kan dømme meg, men historien vil frikjenne meg. Slik avsluttet den da 26 år gamle Fidel Castro sin forsvarstale etter en mislykket oppstand i 1953. Juryen vil fortsatt trenge tid før historiens dom kan felles.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Cubas innbyggere har hatt tid til å forberede seg på patriarkens og revolusjonslederens bortgang. Han har sjelden vist seg offentlig de siste årene. De få gangene han har gjort det, har folk fått se en gammel, krokrygget mann med hvitt skjegg, som må ha hjelp til å gå.

Hans yngre bror Raúl overtok styringen da Fidel Castro ble syk i 2006 og ble formelt valgt til president i 2008. Kanskje fortsatte storebror Fidel en stund som en slags sjuende far i huset, men utad støttet han opp om lillebrorens reformkurs.

Les også: Fidel Castro er død

To ansikter

Historiens dommere har en lang merittliste å ta av. Cubas leder gjennom to generasjoner har både vært en karismatisk og nytenkende revolusjonsleder, og en forstokket motstander av reformer.

På den internasjonale arena markerte han seg som beinhard motstander av nykolonialisme og rå markedsliberalisme. Samtidig var han lojal støttespiller for betongsosialistene i Moskva fram til Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1990.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Fidel Castro har hatt enorm status i brede lag i Latin-Amerika, som en av de få som våget å utfordre storebror i nord, USA. Han har vært en stein i skoen for elleve amerikanske presidenter og har overlevd både invasjons- og attentatforsøk. CIA har gjort over 600 forsøk på å ta den cubanske lederen av dage, ifølge cubanske kilder.

Samtidig har han vært vitne til at titusenvis cubanere har rømt til erkefienden USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Erkefienden USA

Castro la seg tidlig ut med USA, da han nasjonaliserte USA-eide forretninger og eiendommer. Men USAs langvarige blokade og jevnlige sabelrasling overfor Cuba, snarere styrket enn svekket Castros regime, mener mange eksperter. Blokaden fikk skylda for det meste som gikk galt i økonomien, og truslene fra USA ble også brukt som begrunnelse for knebling av opposisjonelle og andre brudd på menneskerettighetene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For fattigfolk på Cuba hadde revolusjonen udiskutable positive følger. Landet fikk et sosialt sikkerhetsnett, og et helse- og skolevesen som var enestående i regionen. Fattigdommen ble smurt relativt jevnt utover. Åpenbart underernærte barn er et vanlig syn i andre land i regionen, men ikke på Cuba.

Sliten revolusjon

Revolusjonen på Cuba hadde entusiastisk tilslutning fra det store flertall cubanere, og var en inspirasjonskilde for venstreradikale i resten av Latin-Amerika, i Europa og i andre deler av verden.

Men revolusjonen gikk i stå. Økonomien stagnerte, entusiasmen kjølnet og befolkningen gikk trøtt.

Først da president Barack Obama og Raul Castro i all stillhet ble enige om å normalisere forholdet, så cubanerne at det lysnet i horisonten. Selv om de fortsatt sverger til sosialisme, gravlegger de nå langt på vei revolusjonen sammen med Fidel Castro.