Meny

Dette er (også) Syria nå

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mindre enn ti mil fra et sønderskutt Homs inviterer syriske turistmyndigheter til palmesus, azur-blått hav og deilige sandstrender. Vi har snakket med ILPI-forsker Cecilie Hellestveit om Assad-propaganda, stormaktenes dilemmaer og spillet i FN.

Besøk vakre Syria, er budskapet i syriske turistmyndigheters nye reklamefilm fra Assad-kontrollerte områder. I «Syria always beautiful» vaier palmene i den lette brisen mens solhungrige badegjester nyter langgrunne sandstrender og et krystallklart Middelhav.

Bildene står i grell kontrast til de fra andre deler av landet. Aleppo ligger tre timers biltur unna badebyen Tartus, og til sønderskutte Homs er det under ti mil.

Etter snart fem år med borgerkrig er minst 470 000 mennesker drept, 11 millioner er drevet på flukt. Et land fylt med kaos og lidelser verden ikke har sett maken til siden andre verdenskrig.

Så hva er det Assad-regimet vil med en slik video nå?

– Dette handler om Assads behov for å vise normalitet. For seg selv. For den syriske befolkningen, flyktninger som har forlatt landet, og alle oss andre.

Det sier Cecilie Hellestveit, forsker ved International Law and Policy Institute (ILPI) til Bistandsaktuelt.

– Han ønsker å si at Syria ikke er så ødelagt som alle tror. Her er det fortsatt noe å bygge på, og «det er oss». Det er mange beskjeder som ligger i en slik video, men det viktigste er at «Assad har kontroll». Det er for Assad et viktig signal å sende ut nå før alt skal skje i FN denne høsten.

Krigen i Syria kan ha kostet så mye som 470 000 menneskeliv, ifølge en rapport fra Syrian Centre for Policy Research (SCPR). I tillegg til de enorme menneskelige lidelsene har krigen ødelagt Syrias infrastruktur, som her i byen Homs.

Les også: FN: – Bombing av nødhjelpskolonne kan være krigsforbrytelse

Syriske eller russiske krigsfly bombarderte mandag rundt 20 vogntog med nødhjelp nær storbyen Aleppo. Tolv mennesker ble drept, ifølge eksilgruppen Syrian Observatory for Human Rights (SOHR). Foto: Omar Haj Kadour / AFP

Sikkerhetsrådets handlekraft

Hellestveit mener det nå er større muligheter for en reell fredsprosess enn noen gang siden 2012. Hun retter blikket spesielt mot FNs generalforsamling, og sier Sikkerhetsrådet har vist seg som en viktig arena for å bevege situasjonen i og rundt Syria.

– Mulighetene nå skyldes flere forhold: Strukturer blant opposisjonen og i regimet, konstellasjoner mellom regionale kamphaner og globale samarbeidsforhold.

– De tre siste årene har FN-toppmøtene i New York blitt den viktigste arenaen for å bevege situasjonen i Syria et skritt frem. En må gjerne kalle det museskritt, men det går tross alt fremover, sier Hellestveit: Hun trekker fram:

I 2013 ble det enighet om prosessen rundt kjemiskevåpen der amerikanerne og russerne bestemte seg for å gå inn i borgerkrigen og «evakuere» kjemiske våpen.

I 2014 fikk man for alvor fremmedkrigerfenomenet høyt på agendaen, med en resolusjon som forplikter medlemslandene til å straffeforfølge blant annet de som rekrutterer fremmedkrigere. Samtidig fikk USA en stilltiende aksept for bombing i Syria, som startet kun timer før møtet i Sikkerhetsrådet.

I 2015 gjentok Putin øvelsen, og bombet i Syria bare timer før møtet i Sikkerhetsrådet.

– Så disse dagene, under høynivåuken i FN, har vist seg å være viktige for Syria, sier Hellestveit.

Les også: Våpenhvilen i Syria i ferd med å kollapse

Barbarer i Damaskus

Da Russland intensiverte innsatsen i Syria i fjor var Assad i ferd med å falle. Regimet hadde da bare kontroll over rundt 16 prosent av landet. Hellestveit mener Putin fikk en forståelse fra de andre i Sikkerhetsrådet om at noen måtte inn og sørge for at staten Syria ikke kollapset.

– Alle syntes det var greit på dét tidspunktet. Det er mange årsaker til at slike operasjoner settes i gang, men IS brukes selvfølgelig for alt det er verdt. Man sier «tenk om de barbarene der skulle innta Damaskus».

Hellestveit peker også at man sent høsten 2015 fikk resolusjonen om at andre land kan få gå inn i Syria for å bekjempe IS, med argument om at det terrororganisasjonen står for er folkerettsstridig. Siden da har britene, franskmennene og kineserne fått klarere militære roller i Syria, sammen med USA og Russland som var der fra før.

– Det betyr at alle de fem stormaktene som har vetorett i sikkerhetsrådet nå er inne militært. Russerne er den klart største aktøren, men de er ikke lenger så knyttet til Assad som mange tror. Engasjementet deres er i utgangspunktet geopolitisk og de har nå baser som de disponerer både nord i Syria og i Iran. Det at de har mye bedre forhandlingskort, og kan si til Assad at «vi trekker oss ut, så får dere se hva andre land i regionen gjør». Spørsmålet nå er om den press-mekanismen russerne sitter på fungerer, og om de er villig til å presse Assad til forhandlingsbordet.

Les også: Kostnad Syria: 12 000 000 000 000 kroner

ILPI-forskeren mener det man kan håpe på denne høsten er en ny resolusjon der Syrias suverenitet som stat oppheves midlertidig. At Sikkerhetsrådet tar kontrollen.

– Dersom FN-paktens kapittel syv brukes, kan andre land gå inn å ta kontroll med myndighet fra Sikkerhetsrådet. Tiden er moden for en slik mer direkte kontroll over forhandlingene og den militære situasjonen på bakken. Det ville nok minne noe om Balkan på 90-tallet, men med mer robuste mandater. I det øyeblikket man ser tegn til en enhet som kan bære den den syriske staten og en politisk løsning mellom partene – da kan Syria få suvereniteten tilbake.

Les også: Norge gir 50 millioner til helseinnsats i Syria

Demonstranter brenner bildekk i Aleppo i protest mot den syriske regjeringen.

FNs tillitsproblem

Hellestveit mener likevel mange syrere vil være negative til en slik prosess.

– Et slikt vedtak kan føre til en motstand mot FN lokalt, fordi verdensorganisasjonen representerer noe som kan oppleves som begynnelsen på en oppløsning. Dette er noe av det som er så forferdelig med denne konflikten. Det syriske folket er fanget i noe som er helt avhengig av verdenssamfunnet, men står i stor grad uten makt til å kunne påvirke prosessen.

Samtidig har en gryende mistillit til omverdenen bredt om seg. Det skyldes blant annet enorme humanitære utfordringer FN systemet ikke har maktet å håndtere. Det ble spesielt tydelig da 73 syriske organisasjoner innstilte samarbeidet med FN i forrige uke.

– FN har et tillitsproblem. Vi har sett beleiringer, med utsultninger av store grupper mennesker over lang, lang tid. Humanitær hjelp har ikke kommet frem, fordi FN ikke har vært i stand til å presse Assad-regimet nok. Og på dét feltet har jo FN sviktet.

Les også: – Bombing av nødhjelpskolonne kan være krigsforbrytelse

Hellestveit peker også på at store deler av opposisjonen krever at deler av regimet må bort umiddelbart, mens det internasjonale samfunnet må overbevise dem om at ledelsen i regimet må være med i en forhandlingsprosess innledningsvis.

– Spørsmålet blir om det internasjonale samfunnet har troverdighet nok til å selge et budskap om at de største krigsforbryterne vil bli stilt for retten – i løpet av fem til ti år vil.

Hellestveit mener det blir utfordrende.

– Dilemmaet er at dette ikke kan skje over natta, slik opposisjonen ønsker. For om man fjerner Assad, vil hele statsstrukturen rakne. Da er det ingen som vet hva som vil skje. I den situasjonen vi har nå – må alle gi noe – for at vi skal nærme oss en løsning.

Les også: FN-rapport fastslår at regimet og IS brukte giftgass i Syria

Kan USA akseptere al-Qaida?

Og med «alle», mener Hellestveit faktisk alle. Det betyr ikke bare ulike opprørsgrupper, opposisjonen eller Bashar al-Assad og hans regime. For Syrias borgerkrig er ikke lenger lokal. Den er regional, og etterhvert også global. Så hva betyr dette sammen-suriumet av land og aktører for en løsning på konfliktene?

– Dette er krevende, fordi det er ulike lag av konflikter, og alliansene skifter avhengig av konfliktlinje, sier Hellestveit.

Hun peker på at alle de store aktørene gjerne har én sak som er viktigst for dem.

– Ta Nusrafronten. De var linket til al-Qaida, men er nå en integrert del av den syriske opposisjonen. Selv om de angivelig har kuttet bånd til al-Qaida og har endret navn, har de jo ikke endret ideologi. Så hvordan skal amerikanerne og russerne forholde seg til det? Russerne sier de vil slåss mot Nusra når som helst og USA kan selvfølgelig ikke samarbeide med al-Qaida. Men om man ikke aksepterer Nusra nå – ja da riskerer man at hele greia ryker.

Det siste halvannet året har gruppen som trolig er helt uspiselig for vestens stormakter blitt faset inn i koalisjonen Jaish al Fatah, eller Erobringshæren. Hellestveit mener Nusrafronten (nå Jabhat Fatah el Sham) er en gruppering det ikke går an å se forbi. Men at dette er i ferd med å bli en Catch 22, fordi de har vært al-Qaida-allierte.

– Europa og USA er blitt blinde på sin egen sikkerhet her. Det gjør dette veldig vanskelig. Skal man løse Syria-konflikten, er alle nødt til å fire på kravene.

Les også: Flere barn drep i nye luftangrep i Aleppo

Borgerkrigen i Syria krever stadig flere ofre, men USA er i liten grad villig til å erkjenne at sivile blir drept i flyangrepene de gjennomfører mot antatte IS-mål, mener Amnesty International og eksperter. Foto: Bassam Khabieh / Reuters

IS og FN-styrke

Hvor viktig er Islamsk Stat i dette bildet?

De er først og fremst et symptom. Om man fjerner IS, fjerner man ikke borgerkrigen – IS er et symptom på den regionale proxy-krigen og kom til Syria på grunn av krigen.

Om man driver Islamsk Stat vekk fra de områdene de har kontrollert, reiser det seg et meget viktig og helt konkret spørsmål, mener Hellestveit: Hvem skal ta over i områdene IS drives ut fra? ILPI-forskeren forsøker seg på et svar.

Skal det være Assad-regimet? Nei sier opposisjonen. Skal det være opposisjonen? Nei, sier Assad. Skal det være Hizbollah? Nei sier Saudi Arabia. Skal det være kurderne? Nei, sier Tyrkia. Og slik fortsetter det.

Hellestveit mener en av de største utfordringene med Syria-konflikten er at den «nøytrale hæren» som kan komme inn og være der en liten stund, holde områder til forhandlinger kan gjennomføres, rett og slett ikke finnes. Men hva med en FN-styrke?

Nei. Syria er et veldig godt eksempel på et land der en egen stående offensiv FN-styrke kunne vært en fordel, men det er en prosess som fortsatt er et stykke unna – og jeg tror ikke det vil skje. I hvert fall ikke nå.

Hvorfor ikke?

Risikoen for en enda større krig i Midtøsten. Dette handler til syvende og sist om Israel og araberlandene, Iran, Tyrkia, Saudi Arabia og Egypt. Syria-krigen har etter hvert blitt åsted for mange av regionens uløste spenninger. Her er det ulike konfliktlinjer som nå har blitt til åpne kriger på syrisk territorium. Dette inkluderer ikke Israel nå, men konfliktene der ligger selvfølgelig som et geopolitisk bakteppe for det hele. På toppen av dette har du et USA som har trukket seg mer tilbake fra Midtøsten og et Russland og et Kina som kommer mer på banen militært. Det gjør at det hele får en global dimensjon, og blir til maktkamp på ulike plan samtidig.

Les også: Det lille landet som bærer den tunge byrden

Shia-milits fra Senegal

En lokal konflikt, som ble regional og så global. Hellestveit peker i tillegg på et utall militser som deltar på alle sider.

For det er jo ikke bare fremmedkrigere på opposisjonens side. Også Assad har det: Iranske militser, irakiske, afghanske – til og med fra Senegal har det kommet shia-muslimske soldater for å krige for Assad. I tillegg er Syria en mosaikk av ulike religiøse minoriteter. Man risikerer at det samme skjer i Syria som i Irak; at disse ulike gamle og nye sektene forsvinner. Dette er selvfølgelig et poeng som brukes av vestlige land i sin argumentasjon om beskyttelse av minoriteter i den stadig mer uttalte shia-sunni-motsetningen som nå rir Midtøsten.

Og argumentasjonen om beskyttelse av minoriteter er velkjent. For det snakket veslige land mye om på slutten av 1920-tallet etter at de hadde delt Midtøsten mellom, påpeker forskeren.

Det man nå ser er et Vesten som gjentar gamle koloni-argumenter. Så har du en situasjon der det pågår et kurdisk statsbyggingsprosjekt oppe i dette kaoset, og for å toppe det hele IS, som representerer en sunni-arabisk statsdannelsesforsøk som lokalt særlig er en reaksjon på undergravende og diskriminerende politikk fra Bagdad og Damaskus i lang tid. Her har noe av mantraet vært at nå vil vi samles og viske ut koloniherrenes grenser, og vi vil lage vårt eget rike «et Islamsk kalifat».

Hellestveit peker på at den politiske dimensjonen ved IS har fått mye støtte lokalt i Syria. Hun mener den største utfordringen når man skal bekjempe IS, er hva man skal tilby miljøene som egentlig ikke støtter IS radikale jihadistiske ideologi, men som har forståelse om det politiske prosjektet om en sunni-arabisk statsdannelse.

Hva skal man tilby dem når IS faller? spør hun, og svarer selv at det er to muligheter:

Enten får man nye statsdannelser, hvilket vil føre til langvarige krigstilstander og potensielt mange år med krig: Et drømmescenario for IS. Eller man holder seg til de statene som finnes allerede, der verdenssamfunnet gjør en innsats for å bygge stater i Irak og Syria.

Hellestveit har ikke stor tro på den siste av de to løsningen hun lanserer. For:

Det er virkelig ikke statsbygging i den sunniarabiske verden som står høyest på ønskelisten til statsledere i den vestlige verden nå. Dét er helt åpenbart, etter Irak og Libya. Ta vårt eget hjemland. Hvorfor skulle Norge prioritere å sende tusenvis av soldater til Syria med mål om «bygge stat» de neste førti årene...

Les også: «En diktator med skjegg, eller en diktator med slips? Ingen av dem er løsningen for Syria»

Finnes det et Syria?

Puh. Dette høres virkelig ikke oppløftende ut. Hvorfor skal vi ikke miste troen, på politikere, FN...

Det er to elementer som er viktige å holde fast ved. Statsbygging skal en stats egne innbyggere primært forestå. Noe annet vil sjelden fungere over tid. For det andre er FNs sikkerhetsråd altså viktigere enn noen sinne. Det er farlig med kontrafaktiske spekulasjoner, men det er stor sannsynlighet for at uten FNs sikkerhetsråd hadde Syria-krigen vært annerledes, og kanskje verre enn i dag. Syria er ikke et bevis på at FNs sikkerhetsråd ikke fungerer, det er et bevis på at verden noen ganger er mer komplisert enn det vi har gode institusjoner til.

Hellestveit påpeker at Sikkerhetsrådet aldri tidligere har vært involvert i flere overgangsprosesser i flere land enn nå. Hun mener FN er en avgjørende stabiliserende faktor på flere plan.

Det skaper ikke alltid fred, men det hindrer mer omfattende kriger. I Syria har Sikkerhetsrådet særlig prioritert å hindre ukontrollert regional spredning. Det er åpenbart ingen trøst for syrerne, men for Midtøsten og for verden er det faktisk en verdifull funksjon. Så kan man naturligvis spørre seg om syrerne har fått betale prisen for det.

En av grunnene til at jeg likevel er optimistisk nå, er at vi har sett endring det siste året: «Verden» har sagt at det må tas ansvar for Syria – for å unngå at krigen blir et monster ingen kan kontrollere. Det gjelder IS, det gjelder flyktninger, det gjelder spredning til andre skjøre land i regionen. Kort sagt, mange konstellasjoner ligger nå bedre til rette for en reell prosess enn på lenge. Men det betyr jo ikke at det vil gå for det. Og om det ikke løser seg denne høsten, er det vanskelig å spå hva som skjer. At staten Syria finnes om fem år er ikke gitt.

Les også: «90-tallet var folkemordenes tiår, dette er flyktningekatastrofenes»

Hva tror du Bashar al-Assad tenker om situasjonen nå?

Assad ser på seg selv og sitt regime som Syrias eneste mulighet nå. Den eneste som kan redde landet. Og det er veldig forståelig at han gjør det slik situasjonen har utviklet seg.

Fra opposisjonens side ser det hele ganske annerledes ut, sier Hellestveit.

Les også: Pokémons kaster lys over Syria-krigens virkelighet

Assads trygghetsnarrativ

For mange vil krigen i Syria aldri forsvinne. Krig kan legge hele byer i grus, men krigen ødelegger enda mer som ikke kan ses med det blotte øye. Mange i Assad-kontrollerte områder støtter ham fordi de ser at the abyss ligger der ute. De er redde for det som er utenfor. Samtidig er det slik at veldig mange syrere egentlig mener at det regimet man har hatt, hadde veldig mange feil. Som maktbruk, tortur og med en liten korrupt elite på toppen. Assad-regimet sitter fortsatt på grunn av krigen, men om det blir fred vil det komme en endring. Noe annet er umulig.

Men finnes det en sannhet i en slik propagandavideo som «Syria always beautiful»?

Ja, ja – helt klart.

Folk kan ikke slutte å leve selv om det er krig. Tartus, der filmen er fra, har tatt i mot mange mennesker fra andre områder av Syria. Assads tønnebomber har rammet ganske vilkårlig og har ført til at de som har midler til det har søkt tilflukt i regime-kontollerte områder. Her forsøker de å leve et så normalt liv som mulig.

Hellestveit mener videoen selger Assads narrativ om at «alle rømmer fra de opprørskontrollerte områdene, og kommer hit for trygghet», og peker samtidig på at bildet som formidles i internasjonale medier bare viser halvparten av sannheten.

Det finnes selvfølgelig enorme områder som er helt ødelagt av krigen, med ufattelige menneskelige lidelser. Vi ser bilder fra Aleppo hele tiden – en by som ser ut som Dresden etter andre verdenskrig. Men Aleppo er ikke hele Syria. Bildet Assad-regimet serverer oss gjennom filmen, er også en del av dagens Syria. Det er et veldig effektivt grep nå før FN samles. Det alle er redd for der er jo IS-trusselen. Videoen viser unektelig at noe annet enn IS er mulig, sier Hellestveit.

Assad mener han kan bidra med akkurat det. Filmen er et smart trekk.

Her kan du lese flere av Bistandsaktuelts saker om krigen i Syria

Det er ikke statsbygging i den sunniarabiske verden som står høyest på ønskelisten til statsledere i vesten nå Cecilie Hellestveit, forsker ved International Law and Policy Institute (ILPI). Foto: NTB Scanpix

Syria

Den arabiske republikken Syria

Hovedstad: Damaskus

Borgerkrigen begynte med et folkelig opprør mot Baath-regimet og president Bashar al-Assad.

Da opptøyene brøt ut vinteren 2011 bodde om lag 22 millioner mennesker i Syria.

Opprøret var en del av Den arabiske våren, og da regimet møtte demokratikravene med voldsmakt endte konflikten i borgerkrig. Begge parter – regimet og opposisjonen – fikk tidlige politisk, økonomisk og militær støtte fra stater i og utenfor regionen. Derved ble borgerkrigen tidlig internasjonalisert.

Senere er Syria også blitt baseområde for jihadister både al-Qaida og Islamsk Stat (IS). Med det har konflikten fått en ekstra dimensjon, som også har bidratt til en internasjonal militær inngripen.

Flere land i regionen har nå en militær rolle. Framfor alt gjelder dette Baath-regimets nærmeste allierte, Iran og nabolandet Tyrkia, Jordan, og indirekte Libanon – gjennom Hizbollah. I tillegg er nå blant annet Kina, Russland, Storbrittania, Frankrike og USA involvert i konflikten på ulike måter

6,6 millioner mennesker er internt fordrevet, og rundt 5 millioner har flyktet fra landet, hovedsakelig til nabolandene Tyrkia, Libanon g Jordan.

Anslag tilsier at 13,5 millioner mennesker nå har behov for nødhjelp inne i Syria.

Kilder: FN og Store Norske Leksikon

Populært