Ny bokGjør energipolitikken kriminell

Opphetet strid om vindkraft er bare toppen av isfjellet. Det er så mange konfliktlinjer.

Norsk energipolitikk er et av de viktigste temaene ved høstens stortingsvalg. Eller rettere sagt, burde være det. Energipolitikken griper inn i innmari mye av samfunnet – offentlig økonomi, klimapolitikken, naturen, EØS, EUs energimarkedspakker som blir norsk lov, utenlandskabler – og næringslivet i sin alminnelighet.

Og det er ikke grønt, alt som glimrer.

Blant annet avgjør energipolitikken også hvor store summer bruken av norsk natur til vindkraftanlegg skal kunne kaste av seg til utenlandske finansfond, kanskje i skatteparadis. For i motsetning til vannkraft, er det fritt fram for utenlandsk kapital å eie vindkraftverk.

Dette er tema for spenningsromanen Klimaprofitøren som Hobi forlag gir ut tirsdag.

Forfatter er en av de mest mislikte personene i norsk kraftbransje, energidebattanten Hogne Hongset.

I vindkrafthistorien er alle de viktige ingrediensene i stort drama på plass. Store penger, kyniske aktører, både dyktige og udyktige politikere, løgn og bedrag, penger under og over bordet, manipulering av konsekvensutredninger, suksesser og personlige tragedier. Dessverre ser vi også det vi ville kalle korrupsjon hvis det foregikk i land vi ikke liker å sammenligne oss med, skriver forfatteren selv om temaet.

Kan ubønnhørlig ødelegge konkurranseevnen

«Hogne Hongset har gjort det til sin livsoppgave å rakke ned på fornybarnæringen», skrev administrerende direktør Knut Kroepelien og styreleder Eimund Nygaard i Stavanger Aftenblad i april 2020.

Det er ikke langt unna sannheten. Men Hongset begrunner det grundig. Enig eller uenig, er problemstillingene han drar opp, spørsmål partiene bør måles på før valget.

Jeg dropper litterære vurderinger av spenningsromanen, og ser heller på Hongsets 21 sider lange etterord med problemstillinger, påstander og fakta. Han argumenterer blant annet med følgende:

• Den voldsomme vindkraftutbyggingen som har skjedd i Norge de senere årene er drevet fram av rene kommersielle motiver hos utbyggerne, basert på klimaargumenter det ikke er dekning for.

• Hvis en kommersiell bransje kan påvirke prisnivået på egne produkter, så gjør den det. Dette er det isolert sett heller ikke noe galt ved. Men det blir feil å bruke folks redsel for klimaendringer som argument for å fremme kraftbransjens egne kommersielle interesser.

• De såkalt «grønne» sertifikatene gjør at norske husholdninger blir pålagt å subsidiere rasering av urørt natur med flere titalls milliarder kroner i perioden 2012 til 2035.

• 

  KONTROVERSIELL: Forfatter, pensjonist og energi-debattant Hogne Hongset. Foto: Thomas Vermes

  Integreringen av kraftmarkedet mot utlandet fjerner mye av konkurransefordelen lave strømpriser historisk ga landet vårt.

• Får vi en fortsatt stadig tettere integrering inn i EUs felles energimarked, vil dette over tid ubønnhørlig fjerne resten. Målsettingen for EUs energimarked er like strømpriser i hele markedet. Veien fram mot dette går skrittvis gjennom EUs forskjellige «energipakker». EUs energibyrå Acer som stortingsflertallet sluttet Norge til, er del av energipakke 3. Energipakke 4 er på vei.

• Det var nettopp EØS-avtalen som satte stopp for at Norge kunne fortsette å styre egen energipolitikk

Da Senterpartiet liberaliserte

Den store feilen ifølge Hogne Hongset, er at energipolitikken har ført kraftproduksjonen over fra å være en nasjonal infrastruktur der strøm skulle selges til selvkost, til en markedsvare som selges til høyest mulig pris, utelukkende styrt av kraftprodusentenes egeninteresse.

Han oppsummerer at Gro Harlem Brundtlands andre regjering (1986-1989) forberedte en energilov der kraftbransjen skulle organiseres i 20 fylkeskommunale kraftselskaper. De skulle eies og drives av det offentlige, og strøm skulle prises etter selvkostprinsippet.

Det ville gi industrien konkurransefortrinn mot utlandet, og husholdningene rimelig strøm innen rimelige grenser. Jeg husker selv hvordan strømmåleren på kjøkkenet hadde en rød strek. Passerte forbruket streken, skvatt strømprisen opp. En enkel variant av det som i dag er times-variasjonene i strømpris ut fra hvor stort det samlede forbruket er.

Men så tapte Arbeiderpartiet valget i 1989, og inn kom Syse-regjeringen (1989-1990) med Høyre, Senterpartiet og KrF. Senterpartiets energiminister Eivind Reiten skrotet Arbeiderpartiets planer og gjennomførte i stedet liberalisering av kraftmarkedet. Heretter skulle strømmen selges til høyest mulig pris.

Det var starten på dagens situasjon med motsetningen mellom kraftbransjen og den kraftforedlende industriens behov for billigst mulig strøm.

Da Brundtlands tredje regjering så overtok igjen, endret de ikke loven tilbake til sitt eget forslag. Hongset antar det er et uttrykk for at også Arbeiderpartiet var betydelig påvirket av nyliberalistiske strømninger.

Selvkost-prinsippet for strøm som Ap opprinnelig gikk inn for, ville for øvrig vært ulovlig etter EØS-avtalen med EU som ble innført fra 1994.

For mange kabler til utlandet

Mens bransjens oppgave fram til 1990 var å skaffe fram strøm til folk og industri så billig som mulig, ble kraftselskapenes mål å tjene mest mulig penger. Det førte til at ingeniørene relativt raskt ble vippet ut av direktørstolene og erstattet av lønnsledende økonomer, bemerker Hongset.

Han savner at kraftproduksjonen styres etter nasjonale hensyn. I stedet er alle eierne, også de offentlige, mest opptatt av å melke utbytte, som jo blir større desto høyere strømprisene går. Men det reduserer jo næringslivets konkurransefortrinn i den internasjonale handelen.

Nå er det ikke lenger bare det nasjonale strømmarkedet som styrer hvor mye kraftselskapene kan innkassere. Koblingen av kraftsystemet mot andre land startet allerede 30 år før energiloven ble vedtatt.

Siden har det ballet på seg med utenlandskabel etter utenlandskabel, til det foreløpig buttet på grunn av protester mot den mye omtalte NorthConnect-kabelen til Skottland.

Med tanke på best mulig norsk konkurransekraft, er optimal kapasitet mot utlandet den kapasiteten som gir oss full forsyningssikkerhet, men heller ikke mer. For da importerer vi mer prisstigning enn høyst nødvendig, skriver forfatteren.

Det er et synspunkt mange vil bestride, ikke minst partier som argumenterer med at integrering i EUs kraftsystem er bra ut fra klimahensyn.

Sitter i EØS-garnet

Hongset gjør som andre kritikere og går langt i å hevde at EØS-avtalen setter en stopper for at Norge kan fortsette å styre egen energipolitikk.

Blant annet hevder kritikerne at Norge etter at stortingsflertallet innførte EUs omfattende energilovgivning kalt Energimarkedspakke 3, ga EUs energibyrå Acer avgjørende makt i Norge.

Ja, Hogne Hongset er kontroversiell.

Så vidt jeg skjønner overdriver Hongset og andre Acers makt noe, selv om byråets pålegg via omveier blir pålagt Norge og aktørene her.

Men – som all erfaring med EU viser gjennom EØS-avtalen, er det der hele tida en ustoppelig prosess for økt integrasjon, det vil si økt overnasjonal makt til EU.

Det gjelder også på energifeltet, der EU for lengst har vedtatt sin Energimarkedspakke 4, som er på vei til et Storting nær deg. De kan ikke gjøre annet enn å ta inn også det lovverket.

Eneste alternativ er å si opp hele EØS, noe Sp, SV og Rødt ivrer for, men som er urealistisk i overskuelig framtid.

Og økt EU-styring med energipolitikken stopper nok ikke med energipakke 4, heller.

Virkningen av EØS-avtalen har for lengst slått inn. Allerede før Energimarkedspakke 3 måtte Norge avvikle et organ som styrket landets posisjon som selger av gass, Gassforhandlingsutvalget (GFU). Slutt ble det også på å gi norsk industri «myndighetsbestemte kraftkontrakter».

De bygger - vi betaler

Innenfor EØS-avtalens rammer gjenstår mer enn nok spillerom for et hav av interessekonflikter der det må til politiske avgjørelser blant partier med høyst ulikt syn.

Flere av dilemmaene blir gjennomgått i etterordet, som for eksempel:

Skal man bygge ut vindkraft som klimatiltak, når den skader naturen og vi fra før har overskudd av kraft?

Noe av det mest kontroversielle Hongset hevder, er at vindkraft ikke medfører reduserte klimautslipp. Heller ikke i EU hvis vi eksporterer den, noe en omfattende «faktasjekk» gjennomført av Teknisk Ukeblad går imot.

Og: Skal vi rasere nye arealer urørt natur til vindkraftanlegg som skal skaffe alle oljeinstallasjonene kraft fra land, til en kostnad på mange titalls milliarder kroner, som staten skal ta mesteparten av?

Visste du i tillegg at vindkraftubygging også påfører oss andre kostnader til utbygging av nødvendig, nytt kraftnett?

Hongset trekker fram utbyggingen av seks vindkraftverk på Fosen. De var ifølge ham med på å utløse nye kraftlinjer og oppgradering av eksisterende linjer i Trøndelag.

Hele investeringen på 5,5 milliarder kroner er lagt på nettleien, og dermed på forbrukerne. Fosen Vind har ikke bidratt med noe i denne investeringen, skriver han. Dette kommer i tillegg til de grønne sertifikatene du må betale.

Ikke grønt, alt som glimrer

Enten det gjelder elektrifisering av sokkelen, som vil kreve like mye strøm som den kraftkrevende industrien, produksjon av hydrogen, bygging av flere utenlandskabler, mener Hongset at kraftbransjens motivasjon ligger i én ting:

Å drive prisene høyere opp.

Når strømprisene går opp, kaller kraftdirektørene det «økt verdiskaping». Og det gir selvsagt økte inntekter for kraftselskapene, og for eierne. Men «butikken Norge» samlet sett blir ikke noe rikere av at penger flyttes fra de som bruker strøm til de som produserer den.

Her vil jeg innvende at resonnementet ikke holder når det gjelder salg av kraft til utlandet. Da blir ikke resultatet et nasjonalt nullsumspill, men en gevinst.

Men – jo mer kraft vi har kapasitet til å eksportere, jo sterkere tendens blir det til at vi importerer kontinentets prisnivå på kraft. Og det er jo, som Hongset påpeker, bransjens drøm.

Da kan den indirekte virkningen bli at industri i Norge som videreforedler strøm, legges ned.

Risikoen for utjevning av de til nå lavere norske strømprisene til nivået på markedet i EU, er mange fler enn Hogne Hongset opptatt av.

Det er ikke tilfeldig at et stort nettverk av fagforeningsfolk i industrien, Industriaksjonen, i disse dager går ut med et opprop mot NorthConnect og flere kabler til utlandet.

Og, som Hongset påpeker, advarer også de mot å elektrifisere sokkelen med kraft fra land. Det vil øke norsk strømforbruk med 15-25 TWh (av en total produksjon på 150TWh). Da kan det slå ut i høyere kraftpriser.

Det kan føre til tapt konkurransekraft og utflagging av viktig industri. Resultatet kan bli arbeidsløshet som truer selve eksistensen av ensidige industristeder, og økte globale utslipp ved at produksjonen flyttes til land med fossil kraftproduksjon.

Kraftbransjen bedyrer at de fortsatt vil gi industrien gunstige, langsiktige kraftkontrakter.

Ja, Hogne Hongset er kontroversiell. Men boka gir en god inngang til selv å kunne vurdere partienes politikk i spennet mellom klimatiltak, næringsliv og norske interesser.

Der er det ikke grønt, alt som glimrer.

Thomas Vermes kommenterer på søndagene i ABC Nyheter. Les flere av hans kommentarer her.