Ny bok

Gjør energipolitikken kriminell

Vindmøller langs Norskekysten i Bjugn i Trøndelag.
Vindmøller langs Norskekysten i Bjugn i Trøndelag. Foto: Jelena Safronova / Shutterstock / NTB

Mistenkelig dødsfall. Dramatikk. Et spill om penger, liv og død. Hogne Hongset har viklet virkelighetens drama – norsk energipolitikk – inn i kriminalromanens ramme.

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Opphetet strid om vindkraft er bare toppen av isfjellet. Det er så mange konfliktlinjer.

Norsk energipolitikk er et av de viktigste temaene ved høstens stortingsvalg. Eller rettere sagt, burde være det. Energipolitikken griper inn i innmari mye av samfunnet – offentlig økonomi, klimapolitikken, naturen, EØS, EUs energimarkedspakker som blir norsk lov, utenlandskabler – og næringslivet i sin alminnelighet.

Og det er ikke grønt, alt som glimrer.

Blant annet avgjør energipolitikken også hvor store summer bruken av norsk natur til vindkraftanlegg skal kunne kaste av seg til utenlandske finansfond, kanskje i skatteparadis. For i motsetning til vannkraft, er det fritt fram for utenlandsk kapital å eie vindkraftverk.

Dette er tema for spenningsromanen Klimaprofitøren som Hobi forlag gir ut tirsdag.

Forfatter er en av de mest mislikte personene i norsk kraftbransje, energidebattanten Hogne Hongset.

I vindkrafthistorien er alle de viktige ingrediensene i stort drama på plass. Store penger, kyniske aktører, både dyktige og udyktige politikere, løgn og bedrag, penger under og over bordet, manipulering av konsekvensutredninger, suksesser og personlige tragedier. Dessverre ser vi også det vi ville kalle korrupsjon hvis det foregikk i land vi ikke liker å sammenligne oss med, skriver forfatteren selv om temaet.

Kan ubønnhørlig ødelegge konkurranseevnen

«Hogne Hongset har gjort det til sin livsoppgave å rakke ned på fornybarnæringen», skrev administrerende direktør Knut Kroepelien og styreleder Eimund Nygaard i Stavanger Aftenblad i april 2020.

Det er ikke langt unna sannheten. Men Hongset begrunner det grundig. Enig eller uenig, er problemstillingene han drar opp, spørsmål partiene bør måles på før valget.

Jeg dropper litterære vurderinger av spenningsromanen, og ser heller på Hongsets 21 sider lange etterord med problemstillinger, påstander og fakta. Han argumenterer blant annet med følgende:

  • Den voldsomme vindkraftutbyggingen som har skjedd i Norge de senere årene er drevet fram av rene kommersielle motiver hos utbyggerne, basert på klimaargumenter det ikke er dekning for.

  • Hvis en kommersiell bransje kan påvirke prisnivået på egne produkter, så gjør den det. Dette er det isolert sett heller ikke noe galt ved. Men det blir feil å bruke folks redsel for klimaendringer som argument for å fremme kraftbransjens egne kommersielle interesser.

  • De såkalt «grønne» sertifikatene gjør at norske husholdninger blir pålagt å subsidiere rasering av urørt natur med flere titalls milliarder kroner i perioden 2012 til 2035.

  • KONTROVERSIELL: Forfatter, pensjonist og energi-debattant Hogne Hongset. Foto: Thomas Vermes
    KONTROVERSIELL: Forfatter, pensjonist og energi-debattant Hogne Hongset. Foto: Thomas Vermes

    Integreringen av kraftmarkedet mot utlandet fjerner mye av konkurransefordelen lave strømpriser historisk ga landet vårt.

  • Får vi en fortsatt stadig tettere integrering inn i EUs felles energimarked, vil dette over tid ubønnhørlig fjerne resten. Målsettingen for EUs energimarked er like strømpriser i hele markedet. Veien fram mot dette går skrittvis gjennom EUs forskjellige «energipakker». EUs energibyrå Acer som stortingsflertallet sluttet Norge til, er del av energipakke 3. Energipakke 4 er på vei.

  • Det var nettopp EØS-avtalen som satte stopp for at Norge kunne fortsette å styre egen energipolitikk

Da Senterpartiet liberaliserte

Den store feilen ifølge Hogne Hongset, er at energipolitikken har ført kraftproduksjonen over fra å være en nasjonal infrastruktur der strøm skulle selges til selvkost, til en markedsvare som selges til høyest mulig pris, utelukkende styrt av kraftprodusentenes egeninteresse.

Han oppsummerer at Gro Harlem Brundtlands andre regjering (1986-1989) forberedte en energilov der kraftbransjen skulle organiseres i 20 fylkeskommunale kraftselskaper. De skulle eies og drives av det offentlige, og strøm skulle prises etter selvkostprinsippet.

Det ville gi industrien konkurransefortrinn mot utlandet, og husholdningene rimelig strøm innen rimelige grenser. Jeg husker selv hvordan strømmåleren på kjøkkenet hadde en rød strek. Passerte forbruket streken, skvatt strømprisen opp. En enkel variant av det som i dag er times-variasjonene i strømpris ut fra hvor stort det samlede forbruket er.

Men så tapte Arbeiderpartiet valget i 1989, og inn kom Syse-regjeringen (1989-1990) med Høyre, Senterpartiet og KrF. Senterpartiets energiminister Eivind Reiten skrotet Arbeiderpartiets planer og gjennomførte i stedet liberalisering av kraftmarkedet. Heretter skulle strømmen selges til høyest mulig pris.

Det var starten på dagens situasjon med motsetningen mellom kraftbransjen og den kraftforedlende industriens behov for billigst mulig strøm.

Da Brundtlands tredje regjering så overtok igjen, endret de ikke loven tilbake til sitt eget forslag. Hongset antar det er et uttrykk for at også Arbeiderpartiet var betydelig påvirket av nyliberalistiske strømninger.

Selvkost-prinsippet for strøm som Ap opprinnelig gikk inn for, ville for øvrig vært ulovlig etter EØS-avtalen med EU som ble innført fra 1994.

For mange kabler til utlandet

Mens bransjens oppgave fram til 1990 var å skaffe fram strøm til folk og industri så billig som mulig, ble kraftselskapenes mål å tjene mest mulig penger. Det førte til at ingeniørene relativt raskt ble vippet ut av direktørstolene og erstattet av lønnsledende økonomer, bemerker Hongset.

Han savner at kraftproduksjonen styres etter nasjonale hensyn. I stedet er alle eierne, også de offentlige, mest opptatt av å melke utbytte, som jo blir større desto høyere strømprisene går. Men det reduserer jo næringslivets konkurransefortrinn i den internasjonale handelen.

Nå er det ikke lenger bare det nasjonale strømmarkedet som styrer hvor mye kraftselskapene kan innkassere. Koblingen av kraftsystemet mot andre land startet allerede 30 år før energiloven ble vedtatt.

Siden har det ballet på seg med utenlandskabel etter utenlandskabel, til det foreløpig buttet på grunn av protester mot den mye omtalte NorthConnect-kabelen til Skottland.

Med tanke på best mulig norsk konkurransekraft, er optimal kapasitet mot utlandet den kapasiteten som gir oss full forsyningssikkerhet, men heller ikke mer. For da importerer vi mer prisstigning enn høyst nødvendig, skriver forfatteren.

Det er et synspunkt mange vil bestride, ikke minst partier som argumenterer med at integrering i EUs kraftsystem er bra ut fra klimahensyn.

Sitter i EØS-garnet

Hongset gjør som andre kritikere og går langt i å hevde at EØS-avtalen setter en stopper for at Norge kan fortsette å styre egen energipolitikk.

Blant annet hevder kritikerne at Norge etter at stortingsflertallet innførte EUs omfattende energilovgivning kalt Energimarkedspakke 3, ga EUs energibyrå Acer avgjørende makt i Norge.

Ja, Hogne Hongset er kontroversiell.

Så vidt jeg skjønner overdriver Hongset og andre Acers makt noe, selv om byråets pålegg via omveier blir pålagt Norge og aktørene her.

Men – som all erfaring med EU viser gjennom EØS-avtalen, er det der hele tida en ustoppelig prosess for økt integrasjon, det vil si økt overnasjonal makt til EU.

Det gjelder også på energifeltet, der EU for lengst har vedtatt sin Energimarkedspakke 4, som er på vei til et Storting nær deg. De kan ikke gjøre annet enn å ta inn også det lovverket.

Eneste alternativ er å si opp hele EØS, noe Sp, SV og Rødt ivrer for, men som er urealistisk i overskuelig framtid.

Og økt EU-styring med energipolitikken stopper nok ikke med energipakke 4, heller.

Virkningen av E