Den tragiske historien om Tommy Morrison

På slutten av 80-tallet og første halvdel av 90-tallet var Tommy «The Duke» Morrison «det store hvite» håpet i amerikansk tungvektsboksing.

Den blonde, perfekt muskelsatte Oklahoma-gutten var ekstremt populær, og rollen som Tommy Gunn i Sylvester Stallones «Rocky V» fra 1990 gjorde ham ikke mindre attraktiv som idrettsmann og pengemaskin.

I 1993 vant han på poeng over George Foreman i en kamp om WBO-tittelen, og ble da, 24 år gammel, den første amerikanskfødte hvite verdensmesteren i tungvektsboksing siden Rocky Marciano la hanskene på hylla i 1955. Morrison er fremdeles den eneste etter Marciano.

Tommy Morrison slår George Foreman på poeng 7. juni 1993 og erobrer et VM-belte. Foto: John Gurzinski / AFP/NTB

I 1995 ble Morrison også tungvektsmester i det mindre betydningsfulle IBC-forbundet, etter å ha slått knockout på knallsterke Razor Ruddock med sin fryktede venstrehook, en av de hardeste og tyngste i tungvektsboksingens historie.

Håp og inspirasjon er nesten like viktig som luft og vann

LES SAKEN

HIV-sjokket

Men så, i 1996, innhenter skjebnen Morrison etter et årelangt, ellevilt og svært promiskuøst liv utenfor ringen.

Han får sjokkbeskjeden like etter å ha inngått en kontrakt på nesten 40 millioner dollar for tre kamper – som skulle kulminere med en tungvektsmester-kamp mot selveste Mike Tyson:

Han har testet positivt for HIV.

Karrieren er over.

Morrison går inn i en langvarig depresjon, utvikler et narkotika-misbruk, og ender til slutt i fengsel.

Fornektelse og comeback

I 2006 bestemmer han seg imidlertid for å gjøre comeback, 37 år gammel. Han hevder at HIV er en myte og at han aldri har hatt viruset, og legger frem tvilsom dokumentasjon på at han er frisk.

Tommy Morrison, med brystimplantater, strekker armene i været etter å ha beseiret Matt Weishaar i Mexico 9. februar 2008. Det ble Morrisons aller siste kamp. Foto: Mario Armas / AP/NTB

Han oppnår tillatelse til å bokse en kamp i 2007, og en kamp året etter. Han vinner begge på knockout, selv om han ser skranten ut til å stadig være i 30-årene. Armene er tynnere enn de var. Magen litt større. Han har implantater i brystene, der det tidligere var bare muskler.

I februar i 2011 satt han i garderoben, klar for sin tredje proffkamp etter comebacket, men kampen mot Eric Barrak kom aldri i gang, ettersom Morrison nektet å levere inn resultatet av en blodprøve.

Morrison hadde imidlertid fortsatt klokketro på at comebacket han startet seks år tidligere skulle bli vellykket.

– Det vil bli det største comebacket i boksehistorien, gjentok flere ganger.

Høsten 2011 fortalte Morrison amerikanske medier at han ønsker å møte den ukrainske verdensmesteren Vladimir Klitsjko i løpet av det påfølgende året.

I stedet ble 2012 kampløst for stakkars Morrison, og helsa ble stadig dårligere. Han nektet fortsatt å ta de foreskrevne medisinene for sin HIV-infeksjon.

Ettermælet

1. september i 2013 tok en avmagret Morrison sitt aller siste åndedrag på et sykehus i Omaha i Nebraska. Han ble 44 år.

Det ble aldri noen ny kamp om tungvektstittelen. Det ble aldri sant at han ikke var syk, selv om han så gjerne ville det. Tommy Morrison huskes for sin tragedie. Men han var også en fenomenal bokser, slik George Foreman fikk erfare i 1993.

«Vi ble virkelig nære i løpet av forberedelsene til kampen vår. Jeg likte fyren», har bokselegenden fortalt etter Morrisons bortgang.

«Han var en hyggelig gutt, og en virkelig god bokser, med slagkraft. Tommy tullet ikke rundt i de siste rundene mot meg, slik Michael Moorer (som Foreman tok verdensmestertittelen fra i 1994, red.anm) gjorde. Han var litt smarter der enn Michael Moorer. I kunne ikke stresse ham med tåpelig tilbakeholdenhet, for jeg visste at han kunne slå. Han var en legitimt god bokser. Fyren var en vidundelig type. Han døde for tidlig».

Tidligere versjoner av denne historien, forfattet av samme journalist, har blitt publisert på Seher.no (2011) og i bladet Mann (2012).

Han viste oss at alt er mulig

LES SAKEN