Han minnet ikke mye om en klassisk maratonløper, den kubanske postmannen Andarin Carvajal. Ikke bare var han knapt 1,5 meter høy og så vidt over 40 kilo, antrekket hans var bedre egnet til gallamiddag enn til konkurranseidrett. Men her sto han altså, på olympiastadionen i St. Louis, kledd i hvit penskjorte, langbukser, tykke spaserstøvler og med en alpelue på hodet, klar til å løpe 40 kilometer maraton.
Det var 30. august 1904, og tredje gang maraton sto på et OL-program. Det var også tredje gang de moderne olympiske leker ble avholdt, så la oss bare hinte forsiktig om at ikke alle øvelser helt hadde funnet sin form ennå.
Opprinnelig hadde Chicago blitt tildelt lekene. Men fordi St. Louis skulle arrangere verdensutstilling samme år, ble det bestemt også å legge OL til den litt unnselige byen i Midtvesten.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenVerdensutstilling og OL er sjelden en god kombinasjon.
Det var altså en nokså brokete forsamling som sto ved startstreken for å løpe maraton den varme augustdagen i 1904. Blant de 32 utøverne var en håndfull amerikanere, ti grekere som aldri hadde løpt mer enn ti kilometer sammenhengende, to svarte og barbeinte sørafrikanere som hadde tatt en pause fra verdensutstillingen, og ikke minst: Andarin Carvajal fra Cuba.
Carvajal hadde klart å komme seg til St. Louis helt på egen hånd. For å finansiere sin olympiske deltagelse hadde han løpt Cuba på kryss og tvers mot betaling. Deretter tok han båt til New Orleans, hvor han dessverre spilte bort alt han eide og hadde - bortsett fra det han sto og gikk i.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHan hadde haiket, løpt og sneket på tog opp til St. Louis. Nå hadde han ikke spist eller drukket på tre dager.
Artikkelen fortsetter under annonsenForutsetningen for å imponere i maraton var altså ikke helt på den kubanske postmannens side.
Rett før startskuddet gikk, forbarmet en konkurrent seg over Carvajal og klippet penbuksa hans av ved knærne, slik at den lignet en shorts.
Så var løpet i gang.
Se video: Uvanlige scener under OL
De første fem rundene foregikk inne på stadion og var dominert av tidligere vinnere av Boston-maraton.
Frank Pierce, den første innfødte amerikaneren til å delta i OL, lå fremst i feltet.
På den tredje runden gikk Fred Lorz, en murer fra USA, opp i front. Etter et par runder ble han tatt igjen av Thomas Hicks, som ledet an da løperne sprang ut av stadion og inn på de tørre jordveiene. Hicks var klovn av yrke, men da han noen timer senere kjempet seg i mål, dehydrert og hallusinerende, som én av 14 deltagere som klarte å fullføre løpet, hadde han det alt annet enn morsomt.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen det er å foregripe begivenhetene.
La oss derfor først nøye oss med å si at arrangøren, James Sullivan, både var rasistisk og inkompetent. Flere av OL-øvelsene i St. Louis dreide seg om å latterliggjøre urfolk og vise fram hvit overlegenhet. Her kunne tilskuere først se «villmenn» i bur, og deretter se dem kaste ball eller løpe om kapp.
Dessuten ble det arrangert olympiske øvelser man aldri har sett igjen siden, som for eksempel fancy stuping og vektkasting.
Artikkelen fortsetter under annonsenMaratonøvelsen, i dag selve kongeøvelsen i et OL, mente Sullivan var en ypperlig anledning for å se hvor godt mennesker klarer seg uten inntak av vann.
«Purposeful dehydration» – formålstjenestelig dehydrering, ble det kalt.
Det handlet om å kjempe seg frem mot alle odds, nærmest uten vann.
Summen av utfordringer kunne umulig gå bra.
Det gjorde det da heller ikke.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Løypa som var valgt for maratonen har blitt kalt «den verste traseen som noen gang er tilbudt et levende menneske». Maratonløperne måtte dele løypa med både biler og lastebiler, hester og dyr. Funksjonærer og medhjelpere kjørte forrest for å bane vei. En konstant sky av støv lå over utøverne. Hver gang de trakk inn pusten, pustet de inn støvpartikler.
Det tok ikke lang tid før løperne begynte å falle fra, én etter én.
John Lordan, vinneren av Boston-maraton 1903, var den første til å bryte etter å ha begynt å kaste opp. Noen kilometer etter ga Boston-maratonvinneren i 1902, Sam Mellor, opp. Han ledet en stund i løypa, men varmen og alt støvet førte etter hvert til dehydrering og desorientering.
Enda verre gikk det for William Garcia, en amerikaner fra California. Han ble funnet i veikanten av en forbipasserende bil, mens han hostet opp blod. Støvet hadde satt seg fast i spiserøret hans og spredd seg ned til magen. Nå hadde han hull på magesekken og indre blødninger. Garcia havnet rett på sykehus.
Artikkelen fortsetter under annonsenDen 20 år gamle mureren Fred Lorz klarte om lag 14,5 kilometer av distansen før han kollapset av krampe og dehydrering. Han verken ville eller klarte mer i den uutholdelige varmen og ble plukket opp av en bil.
Én som ikke ga seg var Thomas Hicks, som lenge lå framme i tet sammen med amerikanerne Sam Mellor og Arthur Newton. Hicks visste ikke at en av motstanderne satt i bil, han var dessuten tørst og desorientert og hadde fått det for seg at målstreken brøt naturlovene og stadig havnet lengre unna.
Han tryglet om vann. Det fikk han ikke. I stedet brukte apparatet rundt ham en fuktet svamp som de vasket munnen hans med for å gi ham en følelse av tørsteslukning.
Bedre så det ut til å gå med kubanske Andarin Carvajal, som halvveis ut i løpet fortsatt var en del av tetsjiktet. Ifølge rapportene var han ved godt mot og med overskudd til å leve ut sin sosiale side. Stadig stoppet han opp for å småprate med publikum på dårlig engelsk.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan var imidlertid fortsatt sulten og forsøkte å tigge til seg en fersken fra en av tilskuerne. Da tilskueren nektet, nappet liksågodt Carvajal et par av fruktene og løp videre. Senere stjal han noen epler fra en frukthage, hvorpå han fikk voldsom mageknip og la seg ned i håp om å sove smertene av seg.
Fred Lorz, som hadde blitt plukket opp av en bil, haiket 17,7 kilometer før bilen brøt sammen. Ettersom han da bare var noen kilometer fra mål, og ikke minst følte seg nokså kvikk etter bilturen, tenkte han at han like gjerne kunne fullføre løpet til fots. Han brøt målstreken som førstemann, like opplagt som da han startet tre timer og 13 minutter tidligere.
Artikkelen fortsetter under annonsenPå fotografier kan man se Lorz bli hyllet og posere sammen med president Roosevelts datter. Hun var nær ved å overrekke ham gullmedaljen, før noen tilskuere ropte at de hadde sett ham vinke til dem fra bil.
Artikkelen fortsetter under annonsenLorz innrømmet straks at han hadde haiket, men påsto at det hele bare var ment som en spøk.
Ulempen ved å bli tatt, i tillegg til skammen, er at man mister prisen. Så også med Fred Lorz, som har skrevet seg inn i historiebøkene som en av de første store juksemakerne i en olympiade.
Han ble utestengt fra maraton på livstid, en straff som senere ble forkortet til ett år. I 1905 vant han Boston-maraton.
Tilbake i løypa kjempet en halvt bevisstløs Thomas Hicks seg framover. Teamet hans fortsatte å pushe og presse ham til ikke å gi seg. Vann kunne de ikke gi ham, men reglene sa ingenting om å lage en mikstur med strykningsulfat (rottegift) blandet med rå eggehvite og cognac.
Den oppkvikkende drinken, kombinert med nyheten om at konkurrenten som først hadde kommet i mål var disket på grunn av bilkjøring, må ha gitt Hicks en ekstra dytt i ryggen. I hvert fall fortsatte han mot mål, subbende og stavrende i grenseland mellom utmattelse og forgiftning, uvitende om at han også hadde skrevet seg inn i historiebøkene som den første dopede utøver i et OL.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Han skulle få ytterligere en dose farlig strykning-dop før han sjanglet inn på stadion. Det vil si, han sjanglet egentlig ikke, de siste meterne ble han båret over målstreken, mens han bevegde bena i luften.
Artikkelen fortsetter under annonsenLikevel ble Thomas Hicks utropt som vinner. Han kom inn på tiden tre timer og 28 minutter. Det er historiens dårligste vinnertid i et olympisk maraton med en margin på rundt tretti minutter.
Det tok fire leger ytterligere en time å få Hicks så mye til hektene at han var i stand til å forlate stadion.
– Aldri i mitt liv har jeg løpt en tyngre rute, var ordene han senere brukte.
Amerikanske Albert Corey tok sølvet med tre timer og 34 minutter, mens landsmannen Arthur Newton tikket inn på tredjeplass 13 minutter senere.
Sørafrikanske Len Tau kunne kanskje vært med og kjempet i toppen - hadde det ikke vært for en flokk villhunder som jaget ham én og en halv kilometer ut av kurs. Len Tau endte til slutt på niendeplass.
Artikkelen fortsetter under annonsenOg Andarin Carvajal, den kubanske postmannen?
Etter å ha sovet ut og fått tilbake energi, løp han inn på en imponerende fjerdeplass – fortsatt kledt i penklærne sine. Han blir av mange sett på som den store helten fra det famøse maratonrennet.
Ifølge arkivene fortsatte Carvajal karrieren som maratonløper etter 1904. Under OL i Athen i 1906 sendte Cubas regjering ham til Hellas for å delta. Der dukket han ikke opp, han gikk av skipet i Italia og var deretter som sunket i jorden. Nekrologer og minneord sto på trykk i kubanske aviser. Først etter OL dukket han plutselig opp på Cuba igjen, som om ingenting hadde hendt. Andarin Carvajal døde i 1949.
Artikkelen fortsetter under annonsenMaratonløpet under OL i St. Louis regnes i dag som en av de mest skandaløse olympiske øvelser som har vært gjennomført. Det er også de maratonet der færrest deltagere har fullført, kun 14 av 32. Ytterligere åtte nektet å delta og trakk seg før start.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er ikke bare med ettertidens briller at episoden fremkaller hoderystelser. Allerede i 1904 var det kritiske røster. Til og med James Sullivan, mannen som arrangerte det hele, uttalte at han ikke trodde maraton i OL hadde kommet for å bli.
– Det er rett og slett for mye forlangt av den menneskelige utholdenhet, sa han til lokale aviser.
Sullivan tok feil.
Når startskuddet går for maraton i Paris nå i helgen er det 30. gang den ikoniske disiplinen er en del av OL-programmet. Lørdag morgen løper mennene de 42.195 meterne gjennom gatene i den franske hovedstaden, mens kvinnene løper samme distanse søndag morgen.
Forhåpentligvis vil det skje uten rottegift, råtne epler og juks.
Kilder: smithsonianmag.com , abc.net.au , history.com , olympics.com , runnersworld.com , sport.tv2.dk, «De moderna olympiska spelen: IOK 100 år» (1994).
