OL sprenger alltid budsjettet

Økonomien har vært på dypt vann stort sett i hvert eneste OL som har vært arrangert. Økonomien har vært på dypt vann stort sett i hvert eneste OL som har vært arrangert.
Økonomien har vært på dypt vann stort sett i hvert eneste OL som har vært arrangert. Økonomien har vært på dypt vann stort sett i hvert eneste OL som har vært arrangert. Foto: Aleksandra Szmigiel / NTB/Reuters

Hver eneste gang det er OL, sprenges budsjettet. Gjennomsnittlig budsjettsprekk er 172 prosent. Heretter blir det bedre, tror Gerhard Heiberg.

Verre megaprosjekter finnes ikke. I hvert fall ikke så lenge vi snakker om å gå langt over budsjett.

Hvert eneste OL siden 1960 har sprengt budsjettet. – Er det på tide å skrote OL? spør Bent Flyvbjerg.

Verdens dyreste megaarrangement

Den danske professoren står bak forskning om hvorfor OL-utgiftene eksploderer. Flyvbjerg gjorde OL-forskningen sammen med kolleger på University of Oxford, men er nå på vei tilbake til Danmark og IT-Universitetet i København.

OL-arrangørene plages av et evig nybegynnersyndrom: Dette har de aldri gjort før, forklarer Bent Flyvbjerg. Foto: Oxford University
OL-arrangørene plages av et evig nybegynnersyndrom: Dette har de aldri gjort før, forklarer Bent Flyvbjerg. Foto: Oxford University

– Olympiske leker er det største, det mest profilerte og det dyreste megaarrangementet som finnes, skriver han.

De fem siste lekene som han har tall for – fra Beijing i 2008 til Rio de Janeiro i 2016 – kostet i snitt tolv milliarder dollar. Det er opp mot 110 milliarder kroner etter dagens kurs.

Veier, jernbaner, flyplasser, hoteller og annen infrastruktur kommer i tillegg. Det er ofte mange ganger dyrere, men er ikke med i disse tallene.

TV-Guiden: Dette skjer i OL i dag

Gresk krise

Det er arrangørlandene som sitter igjen med risikoen.

Ifølge Flyvbjerg og kollegene Alexander Budzier og Daniel Lunn bidro budsjettsprekk og gjeld etter Athen-OL i 2004 til den økonomiske krisen i Hellas som begynte noen år senere.

I 2016 erklærte guvernøren i Rio de Janeiro unntakstilstand for å få mer poenger.

Varmest og kaldest i Norge: Finn din kommune på vær-topplisten

– Feilinformerer

Oxford-forskerne hevder at OL-vertene ofte feilinformerer om kostnadene og

Tallene

I gjennomsnitt koster sommer-OL 6,0 og vinterleker 3,1 milliarder dollar.

Historiens dyreste OL gikk i Sotsji i 2014. Det kostet mer enn alle tidligere vinter-OL sammenlagt, med 21,9 milliarder dollar.

Utgiften per utøver er 1,3 millioner dollar for vinter-OL og 670 000 dollar for sommer-OL.

I snitt endte utgiftene i sommer-OL 213 prosent over budsjettet. I vinter-OL var sprekken 142 prosent i snitt.

budsjettsprekkene. De viser til London i 2012. Der var det opprinnelige budsjettet helt urealistisk. To år etter tildelingen ble utgiftsbudsjettet doblet.

– Da det endelige resultatet var litt under det reviderte budsjettet, påsto organisatorene – veldig offentlig, men usant – at London-lekene hadde gått under budsjettet. Mediene, inkludert BBC, rapporterte helt ukritisk om det, skriver Flyvbjerg og kollegene.

Stor sprekk på Lillehammer

Verst var det i Montréal i 1976. Der var de virkelige utgiftene mer enn åtte ganger høyere enn budsjettet. Lillehammer i 1994 hadde den femte største sprekken av de 19 lekene som forskerne har fått tak i tall for: 277 prosent.

– Jeg tror det er veldig mange som er altfor forsiktige, i håp om at de skal få tildelt OL. Da er det lett å underbudsjettere, sier daværende OL-president Gerhard Heiberg.

– Det skjedde jo også i Lillehammer den gangen, og det skjer altfor ofte, innrømmer Heiberg overfor Forskning.no.

Heiberg: – Bedre disiplin

Han regner likevel med at det vil bli bedre. – Nå er det blitt bedre disiplin, sier han.

Det begrunner Heiberg med at Den internasjonale olympiske komité, IOC, nå følger langt bedre med på at arrangørene holder de tallene som er satt i budsjettet.

– Så må du heller ikke glemme at mange tall ikke bare viser hva OL koster, men også tar med en del av infrastrukturen som blir bygget samtidig. Det har ikke noe med OL å gjøre, men er en bonus for landet etterpå, sier han.

Står igjen med mye

Ikke minst er det derfor tallene for Sotsji ser så stygge ut, ifølge Heiberg: OL etterlater seg noe som er veldig positivt for arrangørlandet.

De største sprekkene

Så store er sprekkene i olympiske leker, i prosent, målt i lokal valuta:

Montréal 1976: 720

Rio 2016: 352.

Lake Placid 1980: 324.

Sotsji 2014: 289.

Lillehammer 1994: 277.

Barcelona 1992: 266

Grenoble 1968: 181.

Atlanta 1996: 151.

Albertville 1992: 137.

Sarajevo 1984: 118.

Sydney 2000: 90.

Torino 2006: 80.

London 2012: 76.

Calgary 1988: 65.

Nagano 1998: 56.

Athen 2004: 49.

Salt Lake City 2002: 24.

Vancouver 2010: 13.

Beijing 2008: 2

Minst overskridelser har det vært i OL i Beijing. Bent Flyvbjerg tror ikke at det er Kinas manglende åpenhet og upålitelige økonomiske rapportering som er grunnen. Gerhard Heiberg er likevel med på at det kan lettere å komme med et realistisk budsjett helt fra starten i et diktatur der de ansvarlige ikke risikerer at velgerne sier nei til arrangementet eller kaster de ansvarlige etterpå.

– Når overskridelser skjer i et demokrati, blir folkevalgte ofte stilt til ansvar. I en del andre nasjoner er ikke det tilfelle, sier han til forskning.no.

Evige nybegynnere

Bent Flyvbjerg peker på seks grunner til at OL-utgiftene vokser:

• Det er vanskelig å snu en avgjørelse om å arrangere OL. Vertslandet kan ikke bestemme seg for å droppe hele greia, slik som de kan med andre investeringer.

• Timeplanen er umulig å gjøre noe med – den er allerede klar før arrangøren blir valgt ut sju år før lekene.

• Verten forplikter seg til å dekke hele eller nesten hele sprekken. IOC, på sin side, fokuserer på inntektene, ikke på overskuddet.

• Arrangørene har ikke noe spillerom i måten hver enkelt gren arrangeres på eller i kvaliteten på arrangementet.

• Jo tidligere det planlegges, jo større er farene for tilfeldige hendelser som kan øke kostnadene, og OL planlegges sju til elleve år på forhånd.

• Og til slutt: Alle disse problemene blir enda større fordi OL arrangeres under et evig nybegynnersyndrom. Ingen har gjort akkurat det samme på samme sted før.

Referanse: Bent Flyvbjerg, Alexander Budzier og Daniel Lunn: Regression to the tail: Why the Olympics blow up. Environment and Planning A: Economy and Space, september 2020, doi: 10.1177/0308518X20958724

(Denne artikkelen ble først publisert på Forskning.no).

Personvernpolicy