Eirik Horneland: – Jeg har en voldsom vilje

Merk: Dette portrettet er skrevet før 16. mai-kampen mot FK Haugesund (0-2-tap).

TRONDHEIM (Dagsavisen): De mørke skyene kommer vestfra. I nesten skremmende høy fart farger skyene de lave åsene vest for byen grå, og noen minutter senere pisker regnet over treningsbanen utenfor Lerkendal stadion. Iskaldt regn og hagl fra den trønderske mai-himmelen.

Det lille pressekorpset og håndfullen av skuelystne forsvinner. Spillerne ute på banen krummer nakken og spiller videre.

Der ute i det iskalde regnet står en stram kar fra vestlandet rolig og rakrygget og ser på at spillerne hans prøver å spille fotball på den måten han ønsker. Han rører seg knapt, og gir ikke mange beskjeder, bare en «bra, Søder!» eller en «fint, Mike» med ujevne mellomrom.

For Eirik Horneland er regnskyllet over Lerkendal og de iskalde vindkastene ingenting sammenlignet med det han har stått i hver dag, hele tida, de siste månedene. Han overtok Rosenborg Ballklub, norsk fotballs lokomotiv, på nyåret. Siden har det gått dårligere enn noen kunne forestille seg.

Men Horneland bøyer ikke av. Han er en «sta jævel».

– Det løsner nå. Jeg merker det på treningene, småprater Horneland til Adresseavisens journalist når økta er ferdig og spillere, trenere og vi andre endelig kan komme oss inn i varmen.

Les også: Ingen trenerjakt i Rosenborg

Han kom alene til byen, riktignok sammen med sin assistenttrener Karl Oskar Emberland. Han bor alene i en leilighet på østsida av sentrum. To soverom, «jeg trenger jo ikke mer». Stue, kjøkken, bad. Leiligheten er strigla, innredet av kona under et tidlig besøk, og den brukes lite. Kona kommer innimellom og sørger for at det er ting i fryseboksen og kjøleskapet, men det trengs egentlig ikke. Eirik Horneland spiser for det meste på brakka.

Kona og de to ungene, begge gutter i slutten av ungdommen, begge gode fotballspillere, bor fortsatt i Haugesund. Han skulle gjerne hatt dem alle her, men alle har de «sine ting som de skal i livet». Begge sønnene er fortsatt under utdanning, og trenger mora si. Far kan ikke bryte opp en hel familie bare fordi han har fått en ny jobb.

De snakker sammen daglig. På telefon, men bare med lyd, ikke bilde. Han har installert Snapchat på konas ordre.

– Har du ringt hjem og grått etter den tunge starten?

– Nei, nei.

– Men du har kanskje bedt om litt trøst?

– Nei. Jeg synes ikke det er vanskelig å være meg i det hele tatt.

– Nei, jeg er ikke utålmodig, sier Eirik Horneland.

Selv om det sitrer i hele kroppen som sitter ved et lavt bort i et nakent kjellerkontor på brakka på Lerkendal, og selv om han gjerne skulle være hjemme og forberedt neste kamp nå. Det tar den tida det tar når pressen krever svar.

Han avslutter arbeidsdagen en gang mellom klokka fem og ti på kvelden. Han sørger alltid for en treningsøkt på slutten av dagen, for å rense hodet. Da går han, helt alene, på Ladestien, langs og høyt over Trondheimsfjorden. Han «frigjør litt tankekjør», glemmer verden og nyter turen. Stillheten, det å få være helt alene.

Det er restitusjonen hans. Han bruker mye tid på bevisst pusting for å få kroppen til å slappe av. Før brukte han en app på telefonen, nå puster han mens han går. Så drar han hjem til den tomme leiligheten sin og hører på musikk fra ungdommen, gjerne U2 eller R.E.M. eller Waterboys, og leser en bok, eller ser på TV. Han legger seg tidlig.

Dagen etter er han på plass klokka åtte. Når treningen begynner har han allerede vært i gang i to timer. Eirik Horneland står helt stille med hendene i lomma og ser på at laget varmer opp. Det er assistent Emberland som leder treningen, det er han som har mest tid til fotball. Horneland legger hendene i kryss, klør seg litt i panna.

Det er to dager til neste kamp. Da kommer gamleklubben FK Haugesund på besøk. Dagen etter skal Eirik Horneland, som helst går alene i utkanten av byen, gå i 17. mai-tog gjennom Trondheim sentrum sammen med kona, den yngste sønnen og alle spillerne sine. Det blir en bedre opplevelse om Rosenborg har vunnet dagen før.

Les også: RBK-spillerne refser hverandre i intern evaluering

«Rystet i grunnvollene»

Han har stått like rakrygget i intervju etter intervju, på TV, radio og i alle landets aviser, og prøvd å forklare hvorfor spillerne ikke klarer å spille fotball på den måten han ønsker, og hvorfor de går på smell etter smell. Etter tapet i Bodø i serieåpningen og på Bekkestua noen runder senere, og de to skuffende uavgjortresultatene i de to første hjemmekampene. «Katastrofalt dårlig av oss», «vi ser daue ut», «det er trøblete». Horneland var «rystet i grunnvollene».

Etter tapet i Molde, der Rosenborg ble utspilt og latterliggjort og havnet under 0-3 før halvtimen var spilt, sa Horneland på direkte TV at han var usikker på om han hadde en jobb å gå til neste dag.

Det hadde han. Rosenborg haltet seg videre i norgesmesterskapet etter en knapp seier mot fjerdedivisjonslaget Rørvik, og vant sin første seriekamp helgen etter. En ikke veldig overbevisende 1-0-seier, som ble fulgt opp av 1-1 på Lillestrøm helgen etter.

Rosenborg Ballklub står dermed med seks poeng etter sju kamper, og ligger nest sist i Eliteserien. Den samme Eliteserien laget har vunnet fire år på rad før årets sesong.

Nei, det er ikke det kalde regnet som er Eirik Hornelands største problem denne mandagen i midten av mai 2019. Mannen må overbevise et kresent publikum, en hel by, for ikke å si landsdel, om at han har det som kreves, og utgangspunktet kunne knapt vært vanskeligere.

– Det er akkurat som Haugesund, dette, sier Horneland på vei inn i garderoben, litt ut i lufta, litt mot det lille pressekorpset som ligger en liten meter bak ham.

Han rister på hodet så vannet spruter av det kortklipte, mørke håret, og setter litt fart i beina de siste meterne før han får tak over hodet og kan spasere inn til spillergarderoben, under skiltet «Dette er Lerkendal».

Han snakker om været, for ellers det er ikke mye som ligner på FK Haugesund, klubben han ble hentet fra. Der hadde 44-åringen oppnådd gode resultater, kronet med en fjorårssesong som endte med poengrekord og fjerdeplass. Han fikk FKH-jobben etter å ha vært trener for Norges beste unge spillere på Gutter 18 og 19-landslaget. De drøye to årene som landslagstrener er hans eneste erfaring utenfor Haugesund, der han også har vært assistenttrener og en solid midtstopper for FKH og naboklubben Vard.

I Haugesund er fjerdeplass veldig bra, noe som får de 4.316 tilskuerne som i snitt så lagets kamper i fjor til å hylle laget. I Trondheim ville de 16.423 som så Rosenborgs kamper i fjor pipe laget av banen i hver eneste kamp etter en slik prestasjon. Eller de ville holde seg hjemme, slik tendensen har vært i år. Det er mye tilbakemelding i 10.000 tomme seter.

Les også: RBK-spillerne slaktet seg selv

«Hold kjæft, det e vi som e Trondhjæm»

Horneland får ekstremt mye skryt fra miljøet i Haugesund, der han sies å være en av landets beste fotballhoder og en vinnertype. «Dette kommer han til å få til», er den klare meldingen derfra. Før de legger til:

«Det er omstendighetene som kan felle ham. Pressen og publikum».

«Omstendighetene», det er oss. Meg, og i denne sammenhengen ikke først og fremst som pressemann. Jeg er en av disse heldige som er født i Trondheim på akkurat rett tidspunkt. Jeg fikk oppleve Nils Arne Eggens Rosenborg, det laget som ble født da vi vant både serie og cup i 1988. Jeg var ni år, Rosenborg 71. Siden så vi oss ikke tilbake.

Rosenborg vant serien 13 ganger på 15 sesonger før Nils Arne Eggen trakk seg tilbake etter 2002-sesongen. Vi vant de to påfølgende mesterskapene også. Rosenborg var i Champions League, der de store stjernene på de beste lagene regjerer, åtte år på rad fra 1995. Vi slo de tyske mesterne, og de spanske, italienske, engelske og portugisiske.

Vi trøndere ble godt vant. Vi vinner, sånn er det bare. Og Rosenborg ble noe ingen andre norske fotballag er i nærheten av: Et ekte storlag. Det laget alle har en mening om, enten de ser alle kampene, eller bare sporadisk følger med. Rosenborg var viktig i Trondheim og Trøndelag også før de eventyrlige årene under Eggen og hans disipler, men denne perioden gjorde at klubben ble selve kjernen i det trønderske.

Det finnes en sang om eventyret Rosenborg Ballklub som ramser opp de trønderske severdighetene Munkholmen, Kristiansten festning og Domkirka, og konkluderer at ingen av dem kommer i nærheten av ballkluben min.

Vi er best på banen, flest på tribunen og det er laget vårt det står om i avisene. Og det endret seg ikke selv om vi i perioden 2005 til 2014 bare vant serien tre ganger. «Hold kjæft, det e vi som e Trondhjæm», står det på et av bannerne til supportgruppen Kjernen. Det er så presist som det kan bli.

Les også: «Han bygger Norges mest spennende offensive lag» (DA+)

«Trenerjobben i Rosenborg er den tøffeste i Norge»

Vi sparket trenere over en lav fotballsko i denne perioden: Klubblegenden Ola By Rise mistet jobben, det samme gjorde framtidige landslagstrenere, og tidligere seriemestere med andre klubber. Gull var ikke nok, det skulle vinnes med stil. Eller mer presist: I en viss stil. 4-3-3, heter den. Samtidige bevegelser, spill i bakrom og gjennombruddshissighet. For sånn lyder kong Nils Arnes ord.

Vi hentet og sparket trenere, og de vi ikke sparket bukket under for presset og ble sykmeldt.

En gang sa Ivar Koteng, styreleder og klubbens sterke mann, til meg: «Trenerjobben i Rosenborg er den tøffeste i Norge. Det er større press her enn på statsministeren».

Det er få journalister til stede denne mandagen, vi er en liten gjeng som har hutret seg gjennom treningen og fulgt Eirik Horneland til døra. Det er ikke så mye å skrive som ikke allerede er skrevet, og fire poeng på de to siste kampene gir et lite pusterom.

Det er første gang det ikke har vært minst ett, ofte gjerne fire-fem, TV-kameraer på en mandagstrening på Lerkendal siden seriestart, forteller klubben selv. Klubbens presseansvarlige har forsøkt å få Eirik Horneland til å være litt selektiv, til å avvise noen av henvendelsene. Det vil han ikke.

Eirik Horneland vil ikke være den som stikker hodet i sanden i dårlige tider. Men han gleder seg til det blir litt mindre mas. Om den dagen kommer, da.

Enn så lenge står han der, mutters alene foran kameraene, og må forklare seg, enda en gang. Mens det koker på internett og i avisspaltene.

Det var Kåre som tok Rosenborg ut av ørkenen. Kåre Ingebrigtsen, en av Nils Arnes disipler. Han ble trener høsten 2014, og siden vant vi alt. Seriemesterskap i 2015, 2016, 2017 og 2018, og tre cupmesterskap og tre deltakelser i gruppespill i Europa i samme periode.

RBK-trener Eirik Horneland. Foto: Thomas Karlsen / Dagsavisen

Kåre Ingebrigtsens Rosenborg fikk en brå slutt da Ingebrigtsen fikk sparken i fjor sommer. Sparkingen utløste ramaskrik, et åpent brev fra spillerne til styret der de slo ring om treneren sin, og støttekonsert foran Lerkendal. Ingebrigtsen tok med seg assistent Erik Hoftun, en annen av de store spillerne under gullalderen, ut døra. To trøndere ut, og en påfølgende rettssak med offentlig skittentøyvask.

Vi ble lovet en trener som kunne utvikle laget videre på alle områder. Mellom linjene ble vi lovet et internasjonalt navn, en merittert trener fra en av de store fotballnasjonene.

Vi fikk treneren til FK Haugesund, til litt sure miner fra de 4.316 tilskuerne deres.

Les også : Rollespilleren Anette Hoff

– Tåler trøkket godt om vi gjør det bra

Eirik Horneland tar imot på «brakka», den gamle tyskerbrakka like ved Lerkendal stadion som utgjør det mytiske, og stadig mer ombygde og moderne, hjertet i klubben. Klokka viser endt arbeidsdag for de fleste, men Horneland skal sitte i noen timer til.

Alarmen piper som bare det når han holder opp døra for journalistsupporteren. Vi går ned i kjelleren, der han har kontoret sitt. Det er lite på veggene og ingenting på pulten. Datamaskinen ligger igjen hjemme i dag.

Horneland er notorisk kjent for å være dårlig til å bruke den moderne datateknologiens muligheter. Han slet med å finne kalenderen på sin gamle iPhone-modell da vi skulle avtale et passende tidspunkt for en prat tidligere på dagen.

Det er en ærlig mann som snakker med enda en journalist. Helst, sier han, skulle han brukt tida på fotball nå. På å finne veien ut av gjørma. Supporteren i meg får dårlig samvittighet. Det finnes ting som er viktigere enn en avistekst, og det å få Rosenborg ut av gjørma må stå høyt på lista over disse tingene.

Men på den andre siden: Hornelands RBK har køddet med selve den trønderske folkesjelen. Det vet han, og det står han i, selv om det kan bli for mye mas fra slike som meg.

– Da jeg kom til klubben syntes jeg det var tøysete og kleint at alle henvendelsene fra journalister skulle gå via klubben, og ikke direkte til meg. Jeg skjønner hvorfor nå, sier han.

«Energikrevende», kaller han oss.

– Jeg er glad hver gang det ikke er journalister her, jeg. Det er deilig med arbeidsro, men det ser ikke ut som vi får så mange slike dager i Trondheim.

Les også : – Det er helt jævlig. Jeg prøver å ikke velte meg i sorg

Så smiler han litt trøtt, og slipper det nærmeste man kommer en erkjennelse fra Eirik Horneland, om at det er tøft å stå som ensomt ansvarlig for det han kaller «en krise» uten å mukke:

– Jeg tåler trøkket godt om vi gjør det veldig bra.

Eirik Horneland drømmer om en framtid der mediene ikke har tilgang til ham hver eneste dag, men først må han prestere bedre selv.

– Det er viktig å være synlig når det går så dårlig som det går nå, sier han.

Det er ikke bare trykket fra mediene som har overrasket Eirik Horneland. Presset utenfra plager ham ikke, sier han, for han legger uansett større press på seg selv enn det noen hundre negative medieoppslag kan klare. Men vi bruker opp for mye av tida han egentlig skal bruke til å skape et godt fotballag. Og det, har han skjønt, er viktigere for Trondheim og trønderne enn han kunne ane på forhånd.

– Det har slått meg flere ganger hvor voldsomt det er. Det er mye, mye større enn jeg hadde trodd på forhånd.

Han forteller at det sto folks langs veien og vinket til bussen til laget da de kjørte de 280 kilometerne til Rørvik helt ute i det trønderske havgapet for å spille cupkamp. Og om da hundre supportere møtte opp på trening før forrige hjemmekamp, og ved hjelp av bannere, sang og bengalske lys viste sin støtte.

– Det var rørende og stort, og ga energi til å vinne kampen. Alle har godt av litt kjærlighet, sier Eirik Horneland.

Han rister på hodet, og smiler. Øynene blir smale, nesten mysende.

– Det er helt sykt, egentlig, hvor sterkt Rosenborg står.

Les også : Sofies nye verden

– Må spille på den kulturen som ligger her

Det er tradisjoner og legender hvor enn han snur seg, og mange av dem er til stede på flere treninger i uka, og snakker gjerne halvhøyt om at det var neimen ikke slik de trente under Nils Arne.

Det er på grunn av klubbens sterke stilling han gikk tilbake til det som er Rosenborgs tradisjonelle utgangsformasjon etter noen kamper. Rosenborg er 4-3-3, det står skrevet i evangeliet etter Eggen. Det som egentlig bare er en tallkombinasjon, er blitt en del av den trønderske essensen.

– Vi må spille på den kulturen som ligger her, sier Eirik Horneland.

Selv kom han til byen med andre tall i hodet. Men det var før han så lysglimtet da vårsola så vidt klarte å trenge gjennom det trønderske skydekket.

– Jeg begynte å kjenne på det tidlig. Det er den formasjonen trønderne er oppdratt til, og det står så sterkt. Jeg undervurderte dette i begynnelsen. Dere bruker Nils Arnes begreper når dere snakker fotball, hans terminologi.

Selv er Horneland mindre opptatt av tallene. Hans fotball kan spilles også i 4-3-3, sier han. Det handler om intensitet, innsats og å flytte laget høyt på banen straks muligheten byr seg.

Ikke ulikt Nils Arne Eggen, en av hans store forbilder. Men også avgjørelsen om å gå tilbake til det kjente og kjære har Horneland fått kjeft for. Der mange tidligere skrev rasende på internett om at han, en «nobody» fra Haugesund, fikk lov til å leke med klubbens identitet, viser han seg nå som en svak leder som driver «lip service» for å komme seg gjennom en tøff åpning. Han vil dessuten gå tilbake til sin egen fotball når han bare får kjøpt noen spillere, tror mange – om han sitter så lenge.

Les også: Drar «hjem» til Trondheim for å vinne (DA+)

«Feil mann»

Selv avviser han begge deler. Endringen viser Hornelands pragmatiske side, og var et utslag av at han ble bedre kjent med klubben og dens omgivelser, sier han. Den ligger fast så lenge Eirik Horneland blir sittende på Lerkendal.

Hvor lenge blir det? Samtidig som Eirik Horneland forteller om hvorfor han benker de største stjernene (det handler om å bygge kultur, et sterkt kollektivt. «Kultur slår alle spillemønster»), om hvorfra han henter selvtilliten til å ta denne jobben («kan ikke si nei til en slik utfordring», og han er trygg på at de som ansatte ham har sett noe de liker i ham), og om at hans samfunnssyn er preget av verdien av samhold og å løfte de svakeste (han ligger politisk «mot sentrum»), kommer det stadig nye innlegg på supporterforumet på rbkweb.com om hvor dødfødt prosjekt Horneland er. «Håper han trekker seg før sommerpausen», «feil mann», «mistet troen».

Stemningen innad i klubben er tilsynelatende en annen. Styret har uttrykt full støtte offentlig, og sportslig leder i klubben avviser at jobben til Horneland er i fare. Slikt betyr ofte ikke så mye i en fotballklubb, der avgjørelser kan fattes brått. Det har Rosenborg selv bevist det siste året. Det er likevel en påfallende ro i klubben. Det er ikke vanskelig å finne kritiske stemmer på enkelte områder, som i behandlingen av den danske superstjernen Nicklas Bendtner, som er utelatt av troppen til de siste kampene. Men ingen virker å ha mistet troen på Eirik Horneland. Han omtales sågar som «den beste lederen vi har hatt her på ti år, om ikke mer».

Les også : Da Unni gikk i fjerdeklasse gjennomførte hun sitt første massedrap

– Jeg har en voldsom vilje

Eirik Horneland sier han opplever støtte internt, og preges ikke av at mange mener han må gå.

– Jeg lykkes hvis vi snart begynner å vinne kamper. Da får vi til dette prosjektet. Om vi ikke vinner, og omgivelsene blir utålmodige … vel, da får vi det ikke til. Da pakker du sekken og drar hjem igjen.

Det skal ikke skje, sier han. Han påstår at han tenker lite på hvordan han selv har det om dagen. Han skal løse oppgaven han er satt til, og han skal stå i det med integritet og karakter. Det handler om å ha noen holdninger i bunnen som man tror på. Eirik Horneland er opptatt av prosessen som skal ta Rosenborg dit klubben skal.

– Du er en sta jævel?

– Ja. Jeg har en voldsom vilje.

Og selvtillit, kunne man legge til. Det krever sin mann å komme til det laget, og de spillerne, som har vunnet alt de fire siste årene og kreve at de skal endre alt som har fungert. Det har vært motstand og feilskjær, sier han, men det var han forberedt på.

– Det er normalt i en «stormingfase» at de som har vært med en stund tenker «hva faen er dette?». Men det har tatt lengre tid her enn jeg så for meg. Jeg trodde ikke det skulle bli så kavete.

– Hva skyldes det?

– Usikker. Det var ikke bare fryd og gammen her i fjor, det var mye energilekkasje. Så er det den enorme interessen, alle meningene og presset. Det handler om å få samlet tankene og energien slik at det trekker i en retning.

Det tar et halvt år å sette et lag, har Horneland sagt. Han har hatt fire måneder på seg. Men han har også sagt at han har så gode spillere i Rosenborg at det bør gå fortere. Det må gå fortere, har han sagt.

Hvis ikke havner laget så langt bakpå at seriegullet glipper allerede etter sju kamper, si. (Eirik Horneland selv har tro på gull fortsatt. Han kaller seg da også «optimist».)

RBK-treneren stiller seg fremst i rekken av kritikere av måten laget framstår på, og sier uten å blinke: Det er bare hans ansvar at det har tatt for lang tid. Men det er ting på gang nå. Det løsner snart, tror han. Spillerne er med på prosjektet, og det er det viktigste.

– Du ser om du har garderoben med deg på om spillerne jobber i kampene. De to siste kampene har de virkelig ønsket det. Det går ikke an å ta dem på innsatsen, sier han.

I det spillsekvensen på treninga starter står Eirik Horneland alene på den ene langsida, så langt unna journalistene og tilskuerne, som han kan komme. Han lener seg mot reklameskiltene, med armene til sidene. Var man pompøst anlagt kunne man si at han henger på korset. Bare av og til roper han: «Bra Pål!», «well done Samuel», «du må passa!».

Det kan se ut, på den lange avstanden, som om håret er blitt gråere over natta. Eller kanskje er det sola som plutselig skinner ned på Lerkendal som spiller oss et puss.

Les også : – Det er blitt begått mye fryktelig i religionens navn

5 favoritter:

Musikk: Det må bli U2. Skal velge plate, blir det «The Joshua Tree» (1987). Det blir mye musikk fra ungdommen.

Film: Der er jeg ikke god, altså. Jeg får si «E.T.», som jeg så som barn. «E.T. phone home».

Bok: «Relasjonsledelse» av Jan Spurkeland. Jeg har plukket mye av tankegodset mitt derfra.

Mat: Pizza. Jeg trodde det kom til å bli mye pizza nå som jeg bor alene, men jeg spiser nesten alle måltid på brakka.

Sted: Hytta i Ålfjorden, utenfor Haugesund.