Jurist og CAS-ekspert Robin Mackenzie-Robinson mener det Norge hadde av troverdighet i kampen mot doping i beste fall er tynnslitt og i verste fall slitt helt i stykker. Foto: NTB scanpix
Nasjonalsporten vår er syk!
De norske sakene er hverken bevisst doping eller bloddopingsaker, men det er fortsatt dopingsaker, og de skaper til stadighet problemer for oss, mener ABC Nyheters dopingekspert.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
Gratulerer Norge med et fantastisk ski-VM. Det kunne vel knapt gått bedre. Utøverne, trenere og resten av støtteapparatet har skint om kapp med solen i Seefeld.
Det burde egentlig bare settes et punktum der. Det er imidlertid et problem. Et problem som har eksistert lenge, men som har blitt fortrengt tilsvarende lenge. Problemet har imidlertid blitt veldig synlig under dette mesterskapet, og det er at nasjonalsporten vår er syk.
Kjære nasjonalsporten vår! Dette ser dårlig ut! Du har mistet mye blod, så det trengs blodoverføringer. Det er påvist stort muskelsvinn, så en steroidekur er nødvendig. Når du i tillegg har store pustevansker, spesielt i kulden, er jeg redd dette sykdomsbildet ser meget alvorlig ut.
Neida, der tar du helt feil, din såkalte «CAS-ekspert». Langrennssporten er ikke syk og den trenger ingen behandling. Nordmenn vinner nesten alt, slapp helt av, alt er bra. Sporten hverken har eller har hatt et utpreget dopingproblem. Det er bare noen få enkeltutøvere med dårlig moral og elendig dømmekraft som ødelegger for resten.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Bør egentlig ikke komme som noe stort sjokk for noen»
Også har du Russland da… Det er egentlig kun de som driver med doping! Foruten noen få er resten av langrennsutøverne så rene som du får det. Vår elskede nasjonalsport er renere enn snøen – ikke prøv å si noe annet!
Det vi har vært vitne til de siste dagene har vært sjokkerende for mange, men det bør egentlig ikke komme som noe stort sjokk for noen. Vi har på mange måter bare vært vitne til den samme filmen som har gått på «repeat» de siste 20 årene, minst! For langrenn har lenge hatt et stort dopingproblem og sporten har aldri tatt et skikkelig oppgjør med jukset.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen slapp helt av, problemet er langt fra unikt. Idrett generelt og utholdenhetsidrett spesielt har et enormt dopingproblem. Forskjellen er bare at det svir litt ekstra når det er snakk om nasjonalsporten vår. Sporten vi setter så høyt og hvor våre egne utøvere er totalt dominerende.
Artikkelen fortsetter under annonsenDoping er vel forbeholdt russerne, har mange hevdet siden «McLaren-rapportene» forelå. Kanskje ikke så rart med tanke på hva som ble avslørt. Men samtidig - er det ikke noe naivt å tro at doping kun er forbeholdt en nasjon? For hvor mange av de som har blitt tatt de siste dagene er fra Russland igjen?
Det går egentlig ganske så dårlig med den teorien om at doping er et særrussisk fenomen. Er redd Jelena Välbe er fornøyd. Kanskje det er på tide med en like grundig etterforskning av andre land som det «McLaren-utvalget» gjennomførte med Russland? Jeg er redd det ikke er spesielt gode odds for at man vil finne ulovligheter også i flere andre land.
«Du er naiv, det er for godt til å være sant»
Så hvem er egentlig disse skiløperne som denne gangen har innrømmet bloddoping? Sagt litt enkelt er de vel foruten Poltoranin kun å regne som «listefyll». Fellesnevneren for disse utøverne, og som regel Poltoranin også, er at norske utøvere, svenske utøvere samt en rekke andre nasjoners utøvere til stadighet har gått mye raskere enn dem på ski.
Artikkelen fortsetter under annonsenDa sniker det ubehagelige spørsmålet seg frem: Er det slik at vi kan være trygge på at utøvere kun med hjelp av lovlige virkemidler som bedre trening, bedre ski og bedre skiteknikk, samt en rekke andre lovlige optimaliseringstiltak, gang på gang kan slå gjennomdopede utøvere? Jeg håper så inderlig at svaret er ja.
Artikkelen fortsetter under annonsenEn liten stemme inni meg hinter imidlertid om noe annet. Du er naiv, det er for godt til å være sant. Jeg håper bare at den lille stemmen inni meg tar grådig feil!
Apropos naivitet. Jeg synes oppriktig synd på Trond Nystad. Det må være fælt å føle seg så til de grader lurt trill rundt. Men har han egentlig bare betalt prisen for å ha vært fryktelig naiv? For kan en trener innen langrennssporten tillate seg å ha så lite innsikt om hva som foregår rundt ham?
Klart alle kan bli lurt, men når en velger å ta trenerjobben for et land med en såpass frynsete dopinghistorikk bør en vel kanskje kunne forvente noe større grad av våkenhet og aktsomhet?
Artikkelen fortsetter under annonsenDet som heller ikke tar seg så bra ut for Nystad sin del er at under hans tid som landslagstrener for de norske herrene avla Martin Johnsrud Sundby to positive dopingprøver. For ordens skyld kan Sundbys sak ikke sammenlignes med bloddoping.
«Løfshus har vist meget sviktende kunnskap»
Sakene har imidlertid en problematisk fellesnevner, og det er at de er dopingsaker hvor det ble konstatert brudd på gjeldende antidopingregler. Det ble også avdekket at reseptbelagte medisiner var fritt tilgjengelig for utøverne på den norske smørebussen (Rise-rapporten side 19.), en mildt sagt uheldig praksis som aldri burde ha funnet sted.
Mange vil nok hevde at Nystad ikke hadde noe med dette å gjøre heller, og det er mulig det stemmer. Men igjen dukker spørsmålet opp om hvor mye en trener kan tillate seg ikke å vite?
Artikkelen fortsetter under annonsenAt Nystad kan faget langrenn betviler jeg ikke for ett sekund. Likevel tror jeg fremtiden vil kreve et mer våkent og aktivt lederskap fra en trener med betraktelig større fokus på antidoping.
Artikkelen fortsetter under annonsenNå skal imidlertid redningen for langrennssporten være nær! Spøk til side - Vidar Løfshus proklamerte her om dagen at han skal begynne å snakke om doping med de høye herrer i FIS. Isolert sett er det positivt. Langrenns dopingproblem må på dagsorden, og sporten må i mye større grad enn tidligere faktisk ønske å gjøre noe med problemet.
Både Løfshus og langrennsnasjonen Norge har imidlertid noen utfordringer med å være et talerør for antidopingbevegelsen. Løfshus har vist meget sviktende kunnskap om temaet antidoping, og det spesielt i forbindelse med Johaug-saken.
Løfshus gir seg imidlertid ved sesongslutt. At han kan langrenn er det ingen tvil om, og det sies at han vil bli dypt savnet av mange. Løfshus vil imidlertid ikke bli husket for sine antidopingkunnskaper.
«Vi kan egentlig bare takke oss selv»
Et annet problem er våre egne dopingsaker. Det Norge hadde av troverdighet i kampen mot doping ble i beste fall tynnslitt, og i verste fall slitt helt i stykker. Ja, de norske sakene er hverken bevisst doping eller bloddopingsaker, men det er fortsatt dopingsaker og de skaper til stadighet problemer for oss.
Artikkelen fortsetter under annonsenFor vi kan rette så mye pekefinger vi bare orker og fordømme doping det vi kan, men vi vil aldri få like mye gjennomslagskraft med et urent dopingrulleblad. For hva er det egentlig utlendingene tenker at den mestvinnende langrennsnasjonen faktisk holder på med?
Artikkelen fortsetter under annonsenSpørsmålene er jeg redd vi bare må lære oss å leve med. Vi kan egentlig bare takke oss selv, og det er vel egentlig ikke så rart at folk lurer. Jeg tror vi hadde gjort akkurat det samme selv.
Og så har du behandlingen av langrennssporten sorte får, Johannes Dürr. Skammelig! Skiløperen som har vært på alles lepper de siste ukene, men ikke grunnet noen medaljefangst. Dürr sin bevisste doping er forkastelig og er selvfølgelig ingen grunn til å applaudere, men når han begynner å snakke, samt peke oss i retning av det han hevder er deler av problemet, bør man lytte – nøye!
Artikkelen fortsetter under annonsenDet skjedde ikke akkurat i Norge. Her ble Dürr kalt bitter. Han er kun et enkelttilfelle og kan selvfølgelig ikke stoles på.
«Sykdomshistorikken din ser ikke bra ut»
Petter Northug sa til TV 2 at Dürrs opptreden i dokumentaren «Doping Top Secret: Confession – Inside the mind of a doper» både var flau og pinlig, og at han ikke burde komme nærmere VM-byen enn på en radius på 500 kilometer. Jeg er ganske trygg på at Dürr hadde fått det vesentlig enklere hadde han skyldt på noen andre eller ikke valgt å si noe som helst om dopingen.
Dette er imidlertid ikke unikt for langrennssporten. Utøvere i andre idretter, som er tatt for doping og som velger å snakke ut, har nesten alltid fått hard medfart.
Jeg tror vi må ta inn over oss at den informasjonen Dürr kom med i dokumentaren har vært med på å bidra til de siste dagers politiaksjoner mot utøvere, leger og annet støttepersonell, og som igjen har ledet til flere dopinginnrømmelser og mulig opprulling av et dopingnettverk. Det kan vanskelig sies å være negativt i kampen mot doping.
Artikkelen fortsetter under annonsenSå kanskje vi bør revurdere hvordan vi omtaler neste utøver som velger å snakke ut om doping? For tro meg, det vil komme flere muligheter.
God bedring, nasjonalsporten vår! Jeg håper virkelig ikke dette er et kronisk sykdomstilfelle, men sykdomshistorikken din ser ikke bra ut. Du er nødt til å erkjenne at problemene dine er omfattende, og du må virkelig ønske å gjøre noe med dem. Hvis ikke er jeg redd det ser veldig mørkt ut.
