25 år siden Lillehammer-OL: Ikke rart Hilde var misunnelig på blonde Bente

1988: Jeg var sju år gammel da Lillehammer fikk OL. Da nyheten kom, var jeg med mamma på jobb i barnehagen. «Vinter-OL 1994 tildeles Lillehammer, Norge. Jubel og glede i Lillehammers gater samme dag», står det i bildeteksten til dette bildet. Foto: Eystein Hanssen
1988: Jeg var sju år gammel da Lillehammer fikk OL. Da nyheten kom, var jeg med mamma på jobb i barnehagen. «Vinter-OL 1994 tildeles Lillehammer, Norge. Jubel og glede i Lillehammers gater samme dag», står det i bildeteksten til dette bildet. Foto: Eystein Hanssen

Mamma jobbet i hjemmetjenesten, og hadde den ettertraktede kjøretillatelsen i frontruta på bilen. Søstera mi serverte hamburgere i et telt på Strandtorget. Pappa tinte frosne vannrør i deltakerlandsbyen. Selv var jeg drillpike i hvit kofte, med selskinnsstøvletter og blå ørelappcaps. Det var kanskje ikke særlig glamorøst. Men dette var vårt OL.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvor var du da Lillehammer fikk OL?

Jeg var i barnehagen. Det vil si, jeg var med mamma på jobb i barnehagen. Egentlig gikk jeg i andre klasse, men 15. september 1988 var en torsdag, og den gangen gikk vi bare på skolen tre dager i uka på den lille grendeskolen ei mil nord for Lillehammer. Så da IOK-president Juan Antonio Samaranch sa den etter hvert så berømte setningen «the decision is Lilyhammer» fra et podium i Sør-Korea, sto jeg på kjøkkenet i den lille gårdsbarnehagen som jeg hadde slutta i året før.

Vi må ha hørt det over radioen. Aud, min gamle barnehagetante, ble helt vill. Hun hoppet rundt på gulvet og klemte mamma. Jeg tror hun tok en liten svingom, også. Å se den ellers så sindige og rolige barnehagetanta oppføre seg såpass unormalt, gjorde inntrykk på en sjuåring. Det er nok derfor jeg husker det.

Jeg har en fornemmelse av at vi dro til byen på ettermiddagen, at det var glade folk som feiret i Storgata – den som skulle skifte navn til Stågata fem og et halvt år senere. Det var en forsmak på hva som skulle komme. Men verken mamma, pappa, eller storesøsteren min kan bekrefte dette. De husker ikke.

Jeg husker dette.

Les også: «What is a vett?»

Sykt misunnelig

Blonde Bente: Bente i klassen under meg på barneskolen ble en av de offisielle OL-maskotene. Jeg tenkte alltid som barn at det var på grunn av hårfargen. Foto: NTB scanpix
Blonde Bente: Bente i klassen under meg på barneskolen ble en av de offisielle OL-maskotene. Jeg tenkte alltid som barn at det var på grunn av hårfargen. Foto: NTB scanpix

Bente i fjerdeklasse blir OL-maskot. 23. januar 1992 sender NTB ut en sak. «Lillehammer-OL har funnet sine maskotbarn.» For første gang skal det være levende maskoter i et OL, ikke bare noen tøydukker. Seks fjerdeklassinger fra barneskolene i Lillehammer er plukket ut til å være Håkon og Kristin, og disse tre maskotparene skal representere Lillehammer-OL ved en rekke OL-begivenheter i 1992.

Og en av disse er altså Bente. Blonde Bente. Hun bor på en gård borti baklia i bygda, og går i klassen under meg på skolen. I og med at vi bare er fire jenter i klassen på den bitte lille grendeskolen, er vi mye sammen med jentene i klassen under. De er to. Og nå har altså en av disse, Bente Julie Lien, stukket av med det nærmeste vi kunne tenke oss superstjernestatus i bygda. Hun skal til og med til vinter-OL i Albertville.

Jeg var 12 år gammel, og sykt misunnelig. Nå, 27 år senere, ringer jeg Bente. Jeg har ikke snakka med henne siden skoletida.

– Ja, dette er jo ikke noe jeg går og tenker på til daglig, ler Bente på telefonen da jeg ringer og presenterer mitt ærend.

– Jeg mislikte all oppmerksomheten

Hun er blitt 37 år, tobarnsmor og jobber som brannkonstabel i Trondheim. Men hun husker tida som OL-maskot godt.

– Jeg tror ikke jeg helt skjønte hva jeg var med på. Hele opplegget var som et vakuum for meg i lang tid etterpå, forteller Bente.

Det var bankett med kongen og dronninga, det var åpning av OL-haller og dåp av fly. Maskotene er med på «For galleriet», ledet av Per Ståle Lønning og Marit Christensen, og lørdagsunderholdningen på NRK på begynnelsen av 90-tallet. De er gjester hos Tande-P. De får møte alle mulige kjendiser.

Og så høydepunktet, da. Det norske bidraget i avslutningsseremonien i Albertville, laget av Kjersti Alveberg. Der Sissel Kyrkjebø med gullhårparykk kommer ridende inn på stadion på en hvit bjørn, akkompagnert av tonene til en trompetspillende Ole Edvard Antonsen. Vikingskipet med vikinger med hjelmer og skjegg og lysende skjold. Og der, når vikingene slutter å ro og reiser seg opp og løfter skjoldene sine, kommer Bente løpende ut. Hånd i hånd med sin maskot-makker. De vinker.

Hele seansen tar to minutter og åtte sekunder. Så er det over.

– Hvordan var det å komme tilbake til bygda?

– Det var godt. Jeg mislikte all oppmerksomheten, det å bli gjenkjent i gatene til enhver tid, sier Bente.

– Men var det mye misunnelse?

– Nei, jeg husker bare at alle var veldig nysgjerrig. Og så hadde jeg jo fått en bag full av OL-effekter. Hvis jeg havnet i noe bråk på skolen, pleide jeg å betale en av de eldre guttene for å ordne opp for meg. Med pins.

Mørkt hår og brune øyne ekskludert

Da jeg var barn var jeg sikker på at det var fordi Bente var blond, og jeg var brunette, at ikke jeg kunne bli maskot. I dag tenker jeg at dette umulig være riktig. Jeg sjekker arkivet.

I NTB-saken fra 1992 fastslår informasjonsdirektør Aage Enghaug i Lillehammer-OL at maskotbarna faktisk ble valgt ut ifra utseende med Kristin og Håkon, slik de var tegnet. Lokalavisa skriver at adoptivbarn fra fjerne land, innvandrere og barn med kombinasjonen mørkt hår og brune øyne dermed var ekskludert. Så jeg hadde rett.

Men det er en annen viktig ting ved utvelgelsen av maskoter som gikk den 12 år gamle meg, med brune øyne og mørkt langt hår, hus forbi. Jeg var feil årsklasse.

Frosne vannrør i OL-landsbyen

Jeg tar Lillehammer-toget hjem til mamma og pappa. På telefonen ber jeg mamma finne fram noen gamle bilder av meg fra OL. Pappa henter meg på stasjonen.

– Hva husker du fra OL? spør jeg i bilen. I stedet for å svare, spør pappa tilbake.

– Du husker vel at du var kald?

Det var så kaldt under OL at gradestokken aldri krøp høyere opp enn minus ti, sies det. Pappa fører værdagbok, og ifølge morgentemperaturmålingene i notatboka hans stemmer dette. Fra 12. februar til 28. februar er den mildeste dagen målt til nettopp minus 10 grader. De fleste dagene var det mye kaldere. 14. februar har pappa notert minus 19. Sol, pent, kaldt, står det tilføyd. Så ja, jeg husker godt at jeg frøs. Jeg har et klart minne om at jeg står helt blåfrossen utenfor gamle posthuset på Lillehammer og venter på en buss som aldri kommer. Jeg har på meg lave Dr. Martens-sko og ei svart lusekofte. Det er denne episoden pappa refererer til, han var der sammen med meg.

Jeg hadde helt fri under OL, alle skolene var stengt og utleid, og skoleelevene hadde forlenget vinterferie, men pappa jobbet som vanlig som rørlegger. Både i forkant, og under OL, jobbet han i deltakerlandsbyen. Her var alle de 67 nasjonene samlet. Italia var den største delegasjonen med 104 deltakere, og Fiji, Brasil og Bermuda var de minste, alle med én deltaker hver. På akkrediteringskortet til pappa står det teknisk personell. Han husker at det var en hel del frosne vannrør og avløpsrør som måtte tines opp. Ikke alle de utenlandske deltakere kjente til prinsippet om at man ikke bør sette vinduene på fullt gap når minusgradene herjer utenfor.

Les også: Et planlagt hvalblodbad

– Utrolig hva man gjorde for å få en pin

En annen ting som herjet, var pinsfeberen.

67 pins i ramme: Pappa jobbet som rørlegger i deltagerlandsbyen under OL, og fikk «lurt» seg til en pin fra Bermuda. Du ser den som nummer to fra høyre, rad fem. Foto: Hilde Unosen
67 pins i ramme: Pappa jobbet som rørlegger i deltagerlandsbyen under OL, og fikk «lurt» seg til en pin fra Bermuda. Du ser den som nummer to fra høyre, rad fem. Foto: Hilde Unosen

Pappa ble tilkalt til en av deltakerleilighetene for å finne et smykke som hadde falt nedi vasken og blitt borte. Dette viste seg å være hjemme hos den ene deltakeren fra Bermuda, en mannlig utøver som deltok i aking. Når pappa kommer dit er han ikke hjemme, så pappa åpner bare vannlåsen under vasken og konstaterer at smykket ligger der. Så skrur han igjen vannlåsen og går. Når deltakeren er hjemme igjen går pappa tilbake for å hente ut smykket.

Hvorfor gjorde han dette? Jo, planen var nemlig å få tak i en aldri så liten eksklusiv pin av deltakeren fra Bermuda.

– Det var utrolig hva man gjorde for å få en pin den gangen, ler han i dag.

Pappa og jeg var på én sportslig begivenhet under OL sammen. Ishockey i Håkons Hall, Tsjekkia mot Norge. Billettene kostet 175 kroner. Dem har pappa tatt vare på. Vi satt på rad 24, plass 1 og 2.

Dette var i en av svingene, og ganske høyt oppe. Pappa husker at tsjekkerne som satt nedenfor oss holdt opp en diger plakat foran seg hver gang de tok en slurk av diverse medbrakt væske. Hvem som vant, aner ingen av oss.

Drillpiker i lånte uniformer

OL innebar fjorten dager med fri, hva gjorde jeg alle disse dagene?

Jeg ringer Live, bestevenninnen min fra barne- og ungdomsåra. Vi ble kjent da vi startet i skolemusikken sammen. Live spilte klarinett, jeg begynte på althorn, før jeg gikk over til drillpike. Jeg minnes at jeg står sammen med korpset på Birkebeineren skistadion i en hvit vadmelskofte og blå ørelapp-caps.

– Ja, det stemmer, forteller Live.

– Alt står her i scrapboka.

17. februar 1994 har Live stått opp klokka 05 på morgenen for å gjøre seg klar til oppmøte med korpset klokka 6.30. «Vi skulle spille på Birkebeineren, da det var 10 kilometer for menn».

De hvite vadmelskoftene viste seg å være i ull, og var vinteruniformen til et annet korps i byen. Disse var lånt for anledningen. Videre står det at Fåberg skolemusikk hadde fem spilleoppdrag, blant annet dette ene på Birkebeineren skistadion, men også i Lysgårdsbakkene og i den olympiske bob- og akebane på Hunderfossen. Jeg hadde lånt selskinnsstøvlettene til mamma, de varmeste skoene vi hadde i hus, hadde Live på seg røde nesnalobber. «De nydelige Nesnalobbene var foret opp med aviser og såler.»

– Vi håpet at vi ikke skulle treffe på noen gutter av interesse, vi følte oss skikkelig stygge i de klærne, minnes Live.

Dagboka fra OL: Venninnene mine og jeg gikk i sjuende klasse på ungdomsskolen på Lillehammer da OL startet. Skolen var stengt, så hva fylte vi alle dagene med? Dette er min bestevenninnes scrapbook fra OL. Mye handlet om idrettsutøverne. «Og du kan gjette hvem som tok gullet i dette løpet!!». Foto: Hilde Unosen
Dagboka fra OL: Venninnene mine og jeg gikk i sjuende klasse på ungdomsskolen på Lillehammer da OL startet. Skolen var stengt, så hva fylte vi alle dagene med? Dette er min bestevenninnes scrapbook fra OL. Mye handlet om idrettsutøverne. «Og du kan gjette hvem som tok gullet i dette løpet!!». Foto: Hilde Unosen

Live var også på generalprøven til åpningsseremonien med moren sin. Her fikk hun «frysninger på ryggen da Vegard Ulvang avla den olympiske ed». Noen dager senere var hun med koret sitt ut og spiste på Peppes Pizza. «Gjett hvem som var på TV-en der, jo Thomas Alsgaard. Men enda bedre, inne der satt THOMAS! (Og dama.) SUKK…!»

Scrapboka er ellers rikt illustrert med utklippsbilder fra aviser og ukeblader. Live har skrevet om både medaljevinnere og bussjåfører som ikke kunne veien. Men ikke et ord om meg. Ikke er jeg med på bildene moren hennes har tatt, heller.

Les også: Heiberg får fram minnene fra sitt eget Lillehammer-OL

Veldig mange busser

Jeg melder storesøsteren min. «Har du noen bilder fra OL?». Svaret kommer resolutt. «Tviler jeg på, jeg sto i et telt på Strandtorget og serverte hamburgere. Skriv at det gikk veldig mange busser.»

Det gikk veldig mange busser under OL. Men det var også en del som ikke gikk. Allerede 14. februar skriver lokalavisa Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer (GLT) om buss-svikten som rammet tusener. Folk med billetter til utforarenaen i Kvitfjell ble stående igjen på Lillehammer, mens rennet startet.

«Iskaldt buss-kaos» skriver GLT på forsiden 16. februar. «Nå tåler ikke lokalbefolkningen mer buss-kaos». Avisa skriver at lokalbefolkningen bruker mange timer på å komme seg til og fra sentrum, og folk kommer seg verken på jobb eller hjem igjen. Hver fjerde buss i Norge befant seg på denne tiden i OL-regionen, men det var tydeligvis ikke nok.

Transport-94 fikk knallhard kritikk av samferdselsmyndighetene i fylket.

Vi som var unge på bygda var derimot kjempefornøyd. Vi var ikke bortskjemt med bussavganger fra før, og selv om kanskje ikke alle bussene gikk når de skulle, så gikk det mye oftere enn hva vi var vant til.

Et glimt av den store verden kom til bygda og byen min disse februardagene på begynnelsen 90-tallet. Så dro den igjen. Tilbake var skolebussen og pappa som privatsjåfør. Jeg slutta i korpset, drillstaven ble bytta ut med gutter og festing. Barneskolen jeg gikk på, der Bente kjøpte seg beskyttelse med OL-pins, er nedlagt og delvis revet.

Foreviget historisk øyeblikk

Historisk: Fallskjermhopperne med det norske flagget ankommer åpningsseremonien, foreviget av pappa. Foto: Alfred Unosen
Historisk: Fallskjermhopperne med det norske flagget ankommer åpningsseremonien, foreviget av pappa. Foto: Alfred Unosen

Det finnes ingen bilder av meg fra OL. Mamma sier at OL nærmest gikk henne hus forbi. Det var kanskje fordi hun ikke var sportsinteressert. Den eksklusive kjøretillatelsen hun fikk fordi hun jobbet i hjemmetjenesten, den som folk hadde hengende i frontruta i flere år etter OL, aner hun ikke hvor er blitt av. Men pappa har tatt vare på alle utgavene av lokalavisa fra de fjorten dagene, han har billettene fra ishockeykampen, akkrediteringskortet sitt fra deltakerlandsbyen, pinssamlingen med 67 pins, medregnet pinsen fra Bermuda, to offisielle gullmynter fra OL, og et uåpnet telekort med 22 tellerskritt. «Den enkleste måten å ringe på under OL.» Alt ligger trygt oppbevart i det brannsikre skapet i boden. Han var til og med ute og fotograferte. For da de to fallskjermhopperne med det norske flagget imellom seg var på vei ned mot Lysgårdsbakken og åpningsseremonien, skjønte pappa at dette var et historisk øyeblikk. Han rettet kamera mot den grå himmelen og trykket på utløserknappen.

Les også: Koss fryktet fiasko

12. februar var det 25 år siden OL på Lillehammer. Dette er den første av fire historier fra da en liten by i Norge hadde hele verdens øyne rettet mot oss, og til slutt hadde prestert «the best winter olympic games ever».
Les den andre: Reidar Sollies jobb under OL i -94: Følge en potte sur og nedtrykt Johann Olav KossLes den tredje her: – Når jeg ser hvordan 21 år gamle jenter kler seg i dag synes jeg det er moro at vi gikk i vadmel, nikkers og pins-hatt. Det var ikke så sexy
Les den fjerde her: Gerhard Heiberg om spektakulær hvalblod-plan: – Det ville ha ødelagt OL totalt).

Personvernpolicy