Meny

Sarpsborg 08: Fotball-Norges Fugl Føniks

Da Sarpsborg 08s Martin Wiig (liggende med nr. 7 på ryggen) senket nabo og erkerival FFK med to scoringer en høstdag i 2009, fikk hele byen tilbake troen på at det var mulig å vende tilbake til toppen av norsk fotball. Foto: Linn Cathrin Olsen / NTB scanpix
Møkk under neglene framfor penger ut av vinduet, var oppskriften da arbeiderbyen Sarpsborg skulle gjenreise gammel fotballstolthet. Veien fra bakgård til toppklubb har ikke alltid vært like rosenrød for de blåhvite.

Fredrikstad, 6. november 2009: Storebror i Østfold-fotballen, Fredrikstad Fotballklubb har endt på 14. plass i eliteserien, og må ut i kvalifiseringskamp mot erkerivalen et par mil lenger opp langs Glomma–Sarpsborg 08. FFK er store favoritter, men ingenting går som det skal for rødbuksene denne regntunge høstkvelden.

– Folk dro ned til Fredrikstad stadion med en følelse av at de måtte støtte laget, men at det kom til å gå til helvete–og så slår vi de 2–0. Hvis du skulle skrevet en roman, ville du sannsynligvis ikke greid å gjøre den så bra. Martin Wiig blir utslagsgivende, kom til oss fra FFK. Det hadde alle elementer, sier Sarpsborg 08s styreleder Cato Haug entusiastisk over en kaffekopp på Sarpsborg stadion.

Sarpsborg 08 måtte vente enda ett år før de selv tok steget opp til øverste nivå i den norske fotballpyramiden, men snaut ni år senere står de igjen med to cupfinaler, bronsemedalje i serien og spiller gruppespill i Europaligaen, den nest gjeveste europeiske klubbturneringen.

TØRST PÅ SUKSESS: Styreleder Cato Haug omgis av blåhvite profiler­ingsartikler hvor enn han oppholder seg på Sarpsborg stadion. Her i VIP-losjen, som også benyttes til daglig felles lunsj for ansatte, spillere og fri­villige i klubben.

– Det vi har gjort nå i år er definitivt en større sportslig prestasjon, for vi har møtt lag av et helt annet kaliber. Å slå ut St. Gallen, Rijeka og Maccabi Tel Aviv er tre formidable prestasjoner, og i sum er det ekstremt at vi har greid det vi har greid. Men det som har betydd mest for å snu holdningen og kulturen i hele byen var nok den kampen i Fredrikstad. Det tror jeg var vendepunktet der folk tenkte at «fy flate, dette går faktisk. Dette kan vi få til». Sarpingene begynte å få tilbake selvtilliten og troen på seg selv, fastslår Haug.

Ørkenvandring

I byen med de stolte treforedlingstradisjonene har hard jobbing og sterkt samhold alltid vært en pilar–rett og slett det Sarpsborg-samfunnet er tuftet på.

Derfor var det også sånn det måtte bli da byen bestemte seg for å slukke tørsten etter fotballsuksess etter mange tunge år med tørke. Glem champagne og pengegaloppen som preger store deler av norsk og internasjonal toppfotball – her var det vann fra springen og på med arbeidshanskene som gjaldt.

Men la oss først skru klokka noen år tilbake i tid.

Tidligere 08-kaptein Ole Heieren Hansen (t.v.), Jon Andersen, Øivind Skjelle og Jon Henriksen. FOTO: Mimsy Møller

– Jeg pleier litt flåsete å si at Sarpsborg-fotballen hadde 50 veldig gode år, 50 år i bakevja, ti år med krangling og ti år med suksess. Det er kanskje ikke helt historisk korrekt, men heller ikke så langt unna sannheten, legger styrelederen til.

Fra starten av 1900-tallet til 50-60-årene var byen med de stolte treforedlingstradisjonene også en av maktfaktorene i Fotball-Norge. Sarpsborg Fotballklubb hanket inn hele seks cupgull mellom 1917 og 1951, og var i ytterligere seks finaler. I 1952 var det naboklubben Sparta som kunne løfte kongepokalen, og i tillegg ble det medaljer på begge klubbene i det som tilsvarte dagens eliteserie.

Men derfra begynte det å gå nedover for de en gang så høytflygende sarpingene. Først forsvant Sparta ut av det gode selskap, og så fulgte SFK etter. Det gikk så langt at på tidlig 90-tall var det en drøss av klubber fra byen på nivå fire i seriesystemet, og ingen høyere opp.

– SFK har alltid vært storebror–størst, flinkest og best–men plutselig var de andre lokale klubbene oppe og snuste. Man satset litt overalt, ingen av klubbene klarte å slippe sine beste til ett sted, og det endte med at alle ble mer eller mindre like gode eller dårlige. Derfor kom samarbeidstanken mer og mer fram gjennom 90-tallet, minnes trioen Jon Andersen, Jon Henriksen og Øivind Skjelle.

De var blant flere sentrale skikkelser i arbeidet med å etablere det som senere skulle bli Sarpsborg 08, og er fortsatt jevnlig å se på brakka på Sarpsborg stadion. Kongstanken var å samle alle klubbene i byen under samme paraply, men veien fra tegnebordet i 1999 til stiftelsen av dagens eliteklubb var lang og brokete.

– Jeg var leder i SFK på den tida, og sto midt i stormen rundt å få til et fullverdig samarbeid. SFK valgte å stå utenfor i store perioder, og det må man forstå i et større historisk perspektiv. Det er en klubb som hadde vunnet forholdsvis mye, vært størst i byen og for så vidt ikke lenger var det. Det var en tung pille å svelge for mange, og derfor måtte det bli en krevende prosess som tok tid, fastslår Henriksen.

Sarpsborg 08 FF

Stiftet i Sarpsborg 15. januar 2008, som et samarbeid mellom 16 av klubbene i byen. Hadde mange navn på den strabasiøse ferden mot enighet, før Sarpsborg 08 ble tatt i bruk foran 2009-sesongen. Holdt på å gå konkurs sommeren 2009, men endte sesongen med den legendariske kvalifiseringsseieren mot nabo og erkerival Fredrikstad FK. Fikk sin første sesong i eliteserien 2011, men rykket rett ned igjen. Har siden 2013 vært fast inventar i Norges øverste divisjon. Spilte cupcinale i både 2015 og 2017, og tok i fjor også bronsemedaljen i eliteserien. Kvalifiserte seg i sommer til gruppespill i Europaligaen – kun ti år etter at klubben ble stiftet.

Trang fødsel

De neste årene ble preget av hyppige navneskifter, klubber som gikk inn og ut av samarbeidet, krangling og intriger rundt hvem som skulle være flaggskipet og store og små økonomiske kriser. Flere ganger var det snakk om å gi opp hele prosjektet, men med opprykket til 1. divisjon i 2005 ble det ny vind i seilene, og brikkene begynte å falle på plass.

– Det ble jobbet lenge og hardt uten at man fikk helt dreisen på det. Det var først da man til slutt klarte å enes om en form for samling at framgangen virkelig kom. Det er noe sarpsborgsk over det hele. Små ressurser, men mange, som lokalsamfunnet her har vært tuftet på i all tid, fastslår Henriksen.

– Og det bekrefter på mange måter teorien om at når mange små ressurser legges side ved side, blir to og to lik fem. Det er det som har skjedd her, og antakeligvis også andre steder der mindre klubber kommer opp. Et enormt samarbeid der det ikke er pengene som rår, men du tro planken og hoppa i havet omtrent annethvert sekund, så det var tøft som bare rakker’n, legger Andersen smilende til.

På tampen av en strabasiøs 2007-sesong, som egentlig skulle endt med nedrykk, men ble reddet av at Raufoss mistet klubblisensen sin, ble omsider 16 Sarpsborg-klubber til én elitesatsing. 15. januar det påfølgende året fikk Sparta Sarpsborg FK, som de da het, sitt første styre.

Den meritterte svenske treneren Conny Karlsson kom inn for Kai Andersen, som hadde ført laget fra 4. til 1. divisjon, og optimismen var gryende. Men selv om samlingsprosessen nå var fullendt, var ikke den blåhvite babyen umiddelbart fri for barnesykdommer.

Fra helvete til himmel

Klubben hadde knapt rukket å få sitt nåværende navn før problemene igjen begynte å tårne seg opp. Først poengtrekk for feilaktig bruk av en spiller, og deretter økonomisk rot som førte den unge klubben til randen av konkurs. Dagens styreleder, Cato Haug, var den gang relativt nytilsatt daglig leder. Selv om han nå kan se tilbake på denne epoken i klubbens historie som starten på oppturen, var det den gangen blodig alvor.

– Både før jeg kom inn, men også etter, hadde vi ikke penger til å lønne hver måned. Det var regninger vi måtte vente med, og det var perioder der busselskapet sa de ikke ville kjøre oss mer fordi vi ikke hadde betalt for oss over en lang periode. Vi var veldig nært skifteretten, sier Haug.

Trener Karlsson måtte vike, inn kom Roar Johansen. Spillerne gikk på sin side fra dør til dør for å skrape sammen nok penger til å lure døden. Måten både klubben og resten av byen responderte på denne prøvelsen, er noe av det som definerer sjelen i 08.

– Det var jobbene våre, og vi var glad i klubben og hadde lyst til å gi noe tilbake ved å prøve å redde det som var igjen. Det føler jeg at hele byen var med på å bidra til, og det var selvfølgelig deilig å toppe det med kvalikseieren mot FFK den samme høsten, sier en av klubbens virkelig store legender, stopperkjempe og mangeårig kaptein Ole Heieren Hansen.

Saken fortsetter under bildet

I forbindelse med deltakelsen i Europaligaen har det europeiske fotballforbundet (UEFA) stilt krav om minimum 8.000 sitteplasser på Sarpsborg stadion. De siste 1.500 setene må komme på plass i god tid før første hjemmekamp 4. oktober.

31-åringen er opprinnelig fra Fredrikstad, men ble hentet til Sarpsborg-fotballen i 2005, og ble værende ut 2017. Drakta hans i glass og ramme utenfor a-lagsgarderoben levner liten tvil om hvor mye han fremdeles settes pris på i Sarpsborg 08. Og kjærligheten er gjensidig.

– Det er dette som er klubben min, ikke noen tvil om det. Jeg har vært med på en fantastisk reise i en fin klubb som har hatt en ekstrem utvikling. Det er nok ganske unikt i fotballsammenheng, så det er gøy å kunne se tilbake på, nå som jeg har fått det litt på avstand.

– Alt gror ikke til himmelen med en gang, og du må gjennom noen tøffe perioder også. De føler jeg klubben og byen har taklet bra og kommet styrket ut av. Det tror jeg også er grunnen til at grunnmuren nå er såpass sterk at det går an å krydre det litt, sier Heieren Hansen, med hentydning til Europaliga-eventyret.

Les også: – Det er en grense for hvor mye penger som skal tynes ut av vanlige folk

Folkelig på VIP-en

Et eventyr han for øvrig, etter noe press, må innrømme at han gjerne skulle vært en del av.

– Jeg har fått det spørsmålet noen ganger, og vil påpeke at jeg har en fantastisk fin hverdag nå. Den sivile jobben har tatt meg veldig godt imot, men jeg tipper du kan spørre enhver gutt i Sarpsborg om de hadde hatt lyst til å være med, og samtlige ville nok sagt ja.

– Det er helt rått, og skulle egentlig ikke vært mulig, men det er realitet, og jeg syns kvalikkampene var bevis på at 08 absolutt ikke bør bli noen kasteball. Man går alltid og drømmer, men det er ikke alle drømmer som går i oppfyllelse. Det har denne gjort, og det er mange som kan slå seg på brystet og vite at de har vært med og gjort dette mulig.

For et annet element man ikke kommer utenom når man snakker om 08s vei mot toppen, er den enorme dugnadsinnsatsen som legges ned. Den såkalte «Damegruppa» er blant eksponentene for dette, der de serverer lunsj til både spillere, ledere og andre frivillige i VIP-losjen på Sarpsborg stadion hver dag. Skjønt VIP og VIP, her er det lite som minner om glamour og høy sigarføring, som seg hør og bør i arbeiderbyen Sarpsborg.

– Det er en ekstrem kontinuitet, med mange som har vært med lenge i både styre og administrasjon. Samtidig har vi en veldig flat struktur, der hun som fyller opp kioskvarer eller gjør andre forefallende oppgaver, er akkurat like mye verdt som alle andre. Uten henne blir det ikke noe kamparrangement, uten Geir (Bakke, hovedtrener, journ.anm.) blir det ikke noe a-lag som presterer. Derfor er det ingen enkeltperson som er viktigere enn andre i Sarpsborg 08, det er kollektivet som vinner sammen og taper sammen.

– Jeg tror det er sånn vi oppfattes utad også, som en organisasjon med ekstremt samhold, sier Cato Haug.

Tilfellet Berntsen

Dette illustreres ved at samtlige lunsjgjester denne dagen tar seg tid til å takke pent for maten før de haster videre til andre gjøremål–det være seg trening, videoanalyse av neste motstander eller den omfattende utbyggingen av stadion for å tilfredsstille kravene til europacupspill.

– Vi pleier å si at vi ikke er en fotballklubb, men et byanliggende som skal være den sterkeste og viktigste merkevaren for Sarpsborg. Der har vi lagt lista høyt, men for så vidt også lykkes. For ti år siden var Fossefallet (supporterklubben, journ.anm.) en håndfull personer, to generasjoner hadde aldri opplevd toppfotball i byen. Nå fyller vi stadion på alle europacupkampene, som ingen andre norske klubber har gjort med unntak av Rosenborg i Mesterligaen. Hvis du er her på en kampdag og går i gatene, er alle restauranter fulle av folk i blått, det er flagg ute overalt og det begynner å bli den gode gamle fotballkulturen i byen.

– Jeg skal ikke påstå at du kommer til å se redusert arbeidsledighet, større innflytting og mindre utbetalinger på Nav, men det er ikke langt unna. Sarpinger har fått en bedre selvtillit gjennom det de har vært med på av reisen vår, og det er vi stolte over og glade for, sier Haug.

Selv om styrelederen vegrer seg for å trekke fram enkeltpersoner, er det én mann som ofte nevnes av landets fotballeksperter når de skal sette fingeren på Sarpsborg 08s byks mot suksess–klubbens sportssjef Thomas Berntsen, ofte sett med telefonen limt til øret, fartende rundt på flere norske arenaer for å speide etter potensielle nysigneringer.

– Det har vært for dårlig nå i sommer, fordi det har blitt mye reising rundt om i Europa. Vanligvis prøver vi å få med oss noen kamper i løpet av uka som ikke er våre egne, enten live eller på TV, så det blir mye fotballkikking. Men det er frivillig å jobbe i Sarpsborg, gliser Berntsen før han nok en gang blir avbrutt av et innkommende anrop, denne gangen fra kona.

– Jeg er bare en av mange som har lagt ned et hardt stykke arbeid her, men det er ofte sånn at vi som er litt framme i media blir dratt fram når det går bra. Samtidig vet vi at det er vi som blir dratt fram når det går dårlig. Jeg håper og tror denne klubben ikke er personavhengig, og det gjelder både på leder-, trener- og spillersiden. Vi har vist år etter år at vi kan selge de antatt beste og komme like sterkt tilbake, fortsetter han.

Det er likevel ikke til å stikke under en stol at sportssjefens inntreden på Sarpsborg stadion i 2013 var et viktig skritt på veien mot de historiske kampene som nå skal utspille seg i Olavs by, samtidig som det økonomiske fundamentet er sterkere enn noensinne.

Les også: Offensiv 08-kaptaien vil riste av seg «drittperiode»

Pengemaskin med bakkekontakt

Spillere som Anders Trondsen, Jakob Glesnes, Sigurd Rosted og Krépin Diatta har kommet inn stadionportene, og blitt solgt videre med solid fortjeneste. I tillegg har bysbarnet Mohammed «Moi» Elyounoussi generert store summer inn både ved salget til Molde, og senere videresalg til Basel og Southampton.

Mye har forandret seg på sportssjefens fem år i klubben, men det er fortsatt mulig å ane konturene av «annerledesklubben», mener han.

– Grunnfilosofien har vært der hele veien–at det er omdømme, økonomi og sport som er viktigst, i den rekkefølgen. Frivilligheten–at vi er et lag for hele byen og fylket og prøver å identifisere oss med nærmiljøet vårt–ligger i bunn, men nå er vi driftet som en klubb på lik linje med for eksempel Odd, selv om vi ikke er helt på nivå med de aller største i landet.

Saken fortsetter under bildet

Thomas Berntsen FOTO: Hermund L. Kjernli

– Så må vi fortsette å jobbe med entusiasmen i byen. Jeg skjønner at publikum er veldig opptatte av Europaligaen nå, men det skal også være julekvelden hver gang Odd, Lillestrøm og Vålerenga kommer hit til stadion. Vi må ikke bli for godt vant, verken spillere, ledere eller byen – selv om vi skal tåle å leve under litt resultatpress. Nå skal vi kare oss inn på øvre halvdel i eliteserien og prøve å bite fra oss i Europaligaen.

08s mye omtalte mantra om å ikke ta noen snarveier til suksess–slik mange andre klubber har latt seg friste til, og brent seg på–har også ført dem fra et budsjett på 16 millioner kroner i 2009 til å omsette for 160 millioner i år–tilgangen på under ti år.

– Sett i det perspektivet er det en reise som er helt ufattelig, men det er viktig å huske at til neste år eller året etter er det sannsynligvis nede på det halve. Dette er en oppblåst sak fordi man har truffet med noen spillersalg og hatt suksess i Europa. Det er ikke noen vedvarende omsetning, sier Jon Henriksen med en advarende pekefinger.

– Derfor ser jeg på framtida som den største utfordringen. Hvordan man skal forvalte den lille pengebingen man plutselig har fått, og ikke minst videreutvikle det sportslige uten å ta av. Du ser alle klubbene som har gått på trynet både i Norge og internasjonalt når du får en sånn boble, og den sprekker, utdyper han.

Les også: Sarpsborg 08 kan juble for Europaliga-kroner i klubbkassa

Saken fortsetter under

Ole Jørgen Halvorsen jubler over sin 1-0 scoring på straffe under eliteserien i fotball mellom Sarpsborg 08 og Odd på Sarpsborg stadion. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Fra kniving til samhold

Sammen med de to andre ringrevene Jon Andersen og Øivind Skjelle, er Henriksen fortsatt involvert i klubben gjennom investeringsselskapet Sarpsborg Fotball Invest, som blant annet har eierinteresser i spillerstallen. Et bankende hjerte for klubben de var med å starte har de også, og mener tida har leget sårene som ble skapt før samlingen var et faktum.

– Noen har blødd litt og grått litt, men nå snakker vi vel bare om et titalls personer som sitter hjemme og preker, og ikke klarer å se gleden i dette. Det at vi er samlet her på stadion har også en viktig historisk betydning, fordi det er her Sarpsborg-fotballen har hørt hjemme. Vi er gode blodsbrødre i alle naboklubbene, og det er mye mer samhold nå enn da vi konkurrerte på 80- og 90-tallet om å bli best bak SFK.

– I tillegg til oss som bor her har man samlet interessen for fødebyen for mange som har flagget ut. Mange står nå fram som stolte sarpinger, følger med, og som kommer tilbake på kamp–noe som bare for noen år siden var helt utenkelig. Vi ser også en større interesse utenfor Sarpsborg på både publikums- og sponsorsiden, inn mot Moss, Indre Østfold og Halden. Det er til og med Fredrikstad-folk på stadion.

Og at det var på tide med en ny eliteklubb i Sarpsborg hersker det liten tvil om. For et lite øyeblikk kastes også de ellers så sindige holdningene over bord.

– Da vi tok oss opp i eliteserien ble det sagt litt breialt at «faen, nå kan vi vel komme oss til Europa i 2016», basert på 1000-årsjubileet til byen. Noen ganger har det blitt lirt av noen utsagn som har vært vel optimistiske, men nå har vi klart det, sier Andersen.

– Hvis jeg skal se inn i glasskula nå er det på mange måter ingen begrensning eller grunn til at vi ikke skal være et lag som er medaljekandidat hvert år, og kjemper om europacupspill i ny og ne. Nå begynner plattformen å bli så solid. Økonomien er god, anlegget er bra, vi har bra folk og organisasjon, stor frivillighet. Det er ingenting som tilsier at vi ikke skal kunne dra dette videre og løfte det enda noen hakk, slutter en optimistisk Cato Haug.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Populært