Meny

– Deilig å få bekreftet at jeg kan bli best i verden

Vilde Nilsen ble nærmest født med ski på beina. Selv da hun fikk sykdommen lokal sklerodermi i det venstre beinet, fortsatte hun å gå langrenn. Da hun oppdaget Paralympics for noen år siden, satte hun seg et nytt mål: Hun skulle ikke lenger bli den neste Marit Bjørgen, men hun kunne fortsatt bli best i verden. Foto: Geir Owe Fredheim.
Da Vilde Nilsen var liten, drømte hun om å bli den neste Marit Bjørgen. Så fikk hun påvist sklerodermi i det ene beinet. Ni år senere har hun tatt sitt første sølv i Paralympics, som Norges yngste medaljehåp.

Denne saken ble først publisert i Dagsavisen.no lørdag 17. mars.

Gratulerer med sølv i langrennssprinten. Hvordan føltes det å ta imot medaljen?

– Veldig deilig, selv om det nesten var litt overraskende at jeg fikk medalje i mitt første Paralympics. Jeg hadde en veldig bra dag med gode ski, og støtteapparatet rundt meg var supert. Alle odds var på min side.

Var det surt at gullet glapp?

– Før finaleheatet fikk jeg beskjed fra treneren min om at jeg ikke skulle tenke på plassering, men kun fokusere på arbeidsoppgavene mine. Men jeg tenkte selvfølgelig litt på det underveis. Jeg ledet et godt stykke inn mot mål, og så kom russeren opp på siden av meg i svingen, og da fikk jeg litt sjokk. Jeg måtte si til meg selv at «nå må du bare kjøre inn mot mål og ta det som det kommer». Da canadieren kom bak meg, ble situasjonen enda mer stressende og jeg måtte strekke alt jeg hadde å strekke fram, og det endte med sølv. Der og da føltes det like bra som gull.

Du er Norges yngste medaljekandidat til Paralympics. Tror du alderen din er en fordel eller ulempe i mesterskapet?

– Jeg tenker at det er en fordel, for da kan jeg høste erfaringer før jeg eventuelt deltar på neste Paralympics. Det har vært veldig lærerikt å være her, og jeg har møtt mange bra folk. I tillegg har jeg fått kjenne litt på gleden av å ta en medalje, og det bygger på motivasjonen til å kvalifisere om fire år igjen.

Da du var åtte år gammel, fikk du påvist sklerodermi, som gjorde at det venstre beinet ditt ikke vokste like mye som det høyre. Hvordan var det å få en slik beskjed for ei aktiv idrettsjente?

– Jeg var kanskje mest redd for hva sykdommen var. Det var mye uvitenhet i starten, så jeg tenkte ikke så mye over hvordan det ville hindre meg, men jeg var bekymret for at jeg ikke kunne være med på like mye som andre funksjonsfriske. Derfor var det veldig betryggende at legene og fysioterapeutene ga meg beskjed om at jeg bare måtte holde på med idrett og ikke la sykdommen hindre meg. Jeg var like aktiv, bortsett fra en periode da jeg var mye inn og ut av sykehuset, men da kunne jeg trøste meg med at jeg kunne gå på ski igjen når jeg fikk tid.

Trodde du den gangen at du kom til å konkurrere i Paralympics ni år senere?

– Jeg har alltid hatt Marit Bjørgen som forbilde og husker at jeg syntes det var veldig artig å se henne og resten av langrennslaget på TV da de gikk World Cup eller OL. Da jeg ble eldre og de jeg konkurrerte mot begynte å gå fra meg, tenkte jeg at skaden min gjorde at jeg ikke kunne stille i samme klasse som Bjørgen og andre funksjonsfriske. Så da jeg oppdaget Paralympics i 2014, var det en veldig deilig bekreftelse på at også jeg kunne bli best i verden. Det var kjempestort for meg den dagen jeg ble klassifisert.

Hvordan merker du sykdommen i hverdagen?

– Den brant ut da jeg var rundt tolv år, så det er bare skaden som er igjen. Jeg har begrensninger som ikke andre har, men jeg trener med funksjonsfriske på Norges Toppidrettsgymnas i Tromsø. Det trengs bare litt tilrettelegging, særlig i de hardeste øktene for beina. Men det er veldig greit å trene mot funksjonsfriske og få målt meg mot dem.

Les også: Vilde Nilsen tok sølv i langrennssprint: – Det betyr så utrolig mye

Vil beinet bli verre, eller kan du bli bedre?

– Det kan kanskje gradvis bli bedre hvis jeg fortsetter å trene. Jeg har nedsatt funksjon i muskler og ledd, og veksten har stoppet i det venstre beinet. Selv om jeg har trent begge bein like mye, er muskelkapasiteten 50 prosent mindre i det ene. Mest sannsynlig vil beinet forbli som det er. Sykdommen kan komme tilbake, men det er ikke noe jeg går rundt og er redd for.

Du blir sammenlignet med Johannes Klæbo og har for lengst passert gutta i troppen din. Hva er ditt neste mål?

– Det må jeg planlegge med trenerne mine når jeg kommer hjem, men kanskje VM i Canada neste år.

Populært