Harald Grønningen er død

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den norske langrennslegenden Harald Grønningen døde på Lensvik Sykehjem fredag 26. august etter lengre tids sykeleie. Han ble 81 år gammel.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Langrennsløperen Harald Grønningen:

  • Født: 9. oktober 1934, død: 26. august 2016 (81 år gammel).
  • Fødested: Lensvik
  • Sport: Langrenn
  • Klubber: Lensvik og Freidig
  • VM-debut: Lahti (1958)
  • Første OL: Squaw Valley (1960)
  • NM: 9 gullmedaljer og to kongepokaler (1963, 1967)
  • Internasjonale meritter: OL-gull: 15 kilometer (Grenoble 1968), 4 x 10 kilometer stafett (Grenoble 1968), OL-sølv: 15 kilometer (Innsbruck 1964), 30 kilometer (Innsbruck 1964), 4 x 10 kilometer stafett (Squaw Valley 1960). VM-gull: 4 x 10 kilometer stafett (Oslo 1966). VM-sølv: 15 kilometer (Zakopane 1962).
  • Utmerkelser: Sportsjournalistenes statuett (1961), Holmenkollmedaljen (1961), Olavsstatuetten (1966). Har også mottatt Lahtimedaljen.
  • Grønningen fikk en statuett utenfor Lensvik skole i 1979.

Det bekrefter familien i en pressemelding. Grønningen var født 9. oktober 1934, og ble dermed nesten 82 år gammel.

Grønningen vant medaljer i samtlige mesterskap i 60-årene: OL i 1960, -64 og -68, og VM i 1962 og -66.

– Harald Grønningen var kjent som stilløperen, grunnet sin imponerende teknikk i diagonalgang. Med ham er en av de store personlighetene i norsk langrenn gått bort, sier skipresident Erik Røste til NTB.

– Stort forbilde

Lenge ble Grønningen sett på som den evige toer, men til slutt fikk han sin første gullmedalje i stafett i VM på hjemmebane i 1966 og sin første individuelle gullmedalje på 15-kilometeren i OL i Grenoble i 1968.

– Han var framtredende da Norge ble beste vintersportsnasjon i OL i franske Grenoble i 1968, med gull på 15 km og gull i stafetten. På 60-tallet tok han ytterligere fem mesterskapsmedaljer. Framfor alt vil Harald Grønningen bli husket som en flott idrettsperson og et stort forbilde for en hel generasjon norske ungdommer på ski. Våre tanker går først og fremst til Ragnhild og den nærmeste familie, sier Røste.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Grønningen ble norgesmester ni ganger og han er tildelt Holmenkollmedaljen, Olavstatuetten og Sportsjournalistenes statuett.

Premiesamlingen utstilt

Han ble også sett på som et forbilde blant de yngre løperne, og var en langrennsløper som hadde en tendens til å gjøre det aller best i de viktigste løpene.

I Lensvik kom han på sokkel allerede i 1979, og hans enorme premiesamling har bygdefolket tatt vare på. Den står utstilt i Lensvik flerbrukshus.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Grønningen vokste opp i en søskenflokk på åtte, derav fem brødre og to søstre. Alle brødrene drev med langrenn i barndommen.

Etter karrieren var over var han med i støtteapparatet til ski-VM i Falun i 1974, og i to år etter det var han engasjert som trener for Canada, mens de var med under prøve-OL.

Måtte vente lenge på å bli gullgutt

Kjært barn har mange navn. Slik var det også med Harald Grønningen, en av de beste langrennsløperne Norge har fostret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han er også en av de lengste langrennsløperne verden har sett, så derfor fikk han raskt navnet «Lange-Karl», der han med grasiøse bevegelser tok seg gjennom skogen. Han var en ener og fikk også raskt tilnavnet «Elgen».

Harald Grønningen vant 15 kilometer langrenn i 1968. Her på seierspallen sammen med sammen med Finlands Eero Mäntyranta (tv) som tok sølv og Sveriges Gunnar Larsson som tok bronse. Foto: NTB / Scanpix Foto: NTB scanpix
Harald Grønningen vant 15 kilometer langrenn i 1968. Her på seierspallen sammen med sammen med Finlands Eero Mäntyranta (tv) som tok sølv og Sveriges Gunnar Larsson som tok bronse. Foto: NTB / Scanpix Foto: NTB scanpix

VM-debuten fikk han i 1958 i Lahti, og etter det var han med i alle verdensmesterskap til 1970. Han var i aller høyeste grad med på å prege norsk langrennssport på 1960-tallet, selv om nesten hele tiåret gikk før han endelig sikret seg en velfortjent og individuell gullmedalje i internasjonale mesterskap.

Gullet kom i 1968-OL i franske Grenoble etter at det hadde blitt tre sølvmedaljer i årene før. Aller første gangen han var på seierspallen i et stort mesterskap var i OL i Squaw Valley i 1960. Da var han med på det norske stafettlaget som sikret sølv, men individuelt er VM i Zakopane i 1962 det første. Da ble han toer på 15-kilometeren. Han fulgte opp med to nye sølvmedaljer på 15 og 30 kilometer i Innsbruck-OL to år senere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men selv om det ikke ble så mange internasjonale storseirer, var Grønningen alltid en fryktet løper blant konkurrentene, for han var fast gjest på seierspallen i de store konkurransene.

Gull på hjemmebane

Den første gullmedaljen «Lang-Harald» sikret seg kom på hjemmebane i Oslo under VM i 1966. Det var i det mesterskapet Gjermund Eggen ble VM-konge med tre gullmedaljer.

Grønningen og resten av den norske langrennseliten kom helt i skyggen av ham, men Grønningen var med på stafettlaget som gikk til topps på 4 x 10 kilometer og reiste ikke tomhendt fra mesterskapet i Holmenkollen.

Det ble ny gullmedalje på ham i stafetten i Grenoble-OL, men det gullet kom på ingen måte opp mot seieren på 15-kilometeren. Rent sportslig markerer det høydepunktet i Grønningens karriere, selv om han selv mener 1967-sesongen var hans aller beste. Det kommer av at han trivdes best på klisterføre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lensvikingen ble til slutt en av verdens beste skiløpere, men likevel var ikke det så klart da han i svært ung alder likte skihopping best. Han stortrivdes da han som guttunge kunne sveve 10-12 meter i bakken hjemme på slektsgården. Da fikk han også kondisjonstrening uten å merke det, for det gjaldt å klare så mange hopp som mulig i løpet av en dag, og veien opp til toppen av overrennet ble unnagjort med rask løping. Alt dette forteller han selv til Arne Svendsen i boka «I det lange løp» fra 1967.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ni NM-gull

Fra begynnelsen på 1950-tallet ble det bare langrenn på Grønningen, og i løpet av en lang og god karriere sikret han til sammen ni NM-gull. Han ble en svært populær idrettsutøver gjennom sin sympatiske og stillferdige væremåte.

Det var ikke lett å få Grønningen til å miste fatningen, enten han snakket med journalister og folk etter store seirer eller sviende og litt skuffende nederlag. Han var påliteligheten selv, som Arne Svendsen skriver i boken «I det lange løp».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Grønningen passet på å skjøtte sin egen trening, men han var også hjelpsom og bisto både lagkamerater og tøffe konkurrenter med gode råd og vink.

– Uten Haralds råd, vink og støtte hadde jeg aldri nådd så langt, sa Gjermund Eggen en gang. Han var den store VM-kongen i Oslo-VM i 1966 med tre individuelle gullmedaljer.

Grønningen var født i Lensvik 9. oktober 1934, og han forteller selv at han var svært liten som gutt, men i voksen alder strekte han seg til rundt 1,90 meter. Han er bygdas aller største idrettsprofil gjennom tidende, og utenfor Lensvik skole ble det i 1979 satt opp en statue i helfigur av ham, skapt av kunstneren Petter Leth-Olsen.

Harald Grønningen har fått både Olavsstatuetten, Sportsjournalistenes statuett, Holmenkollmedaljen og Lahtimedaljen. Han vant også kongepokalen to ganger i løpet av sine lange og innholdsrike karriere.