Politikk og fotball i Tyskland

Angela Merkel sammen med sør-afrikansk ungdom i Cape Town i forbindelse med fotball-VM. Det går langt bedre med Tyskland bedre enn hva mediene forteller, skriver Jahn Otto Johansen.(EPA/MARCUS BRANDT)
Angela Merkel sammen med sør-afrikansk ungdom i Cape Town i forbindelse med fotball-VM. Det går langt bedre med Tyskland bedre enn hva mediene forteller, skriver Jahn Otto Johansen.(EPA/MARCUS BRANDT)

Tyskland gikk ikke helt til topps i sommer i fotball eller i politikk. Nå satser forbundskansler Angela Merkel og hennes mannskap på en ny serieomgang.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verken politikere eller fotballspillere pleier å få ros i tyske medier. I Tyskland som i Norge er det gjerne det negative journalistene slår opp ut fra den tankegang at det positive ikke engasjerer fjernsynsseere og avislesere. Det er mulig at dette kynisk sett er en realistisk tankegang. Det negative selger angivelig mer enn det positive.

Men kanskje mediene har foregnet seg enda en gang. Selv om det tyske nasjonallaget «bare» fikk bronsemedalje i fotball-VM, måtte journalistene innrømme at det hadde gjort en fremragende innsats. De elleve fikk ros for sin spillestil, som i eleganse og oppfinnsomhet skilte seg ut fra for eksempel den mer brutale nederlandske opptreden på banen. Britene og spanjolene har mye mer penger å rutte med til å sette sammen med verdens beste lag, mens tyskerne har en sunnere og mer nøktern fotballøkonomi. Likevel nådde de så høyt. Her er for en gangs skyld journalistene og publikum enige.

I det hele tatt går det Tyskland bedre enn hva mediene forteller, og da tenker jeg ikke bare på britiske aviser som ikke har hatt noe pent å si om Tyskland siden gjenforeningen. Tyskland har i dag langt lavere arbeidsledighet enn på lenge, og økonomien, særlig eksporten, går bedre enn mange eksperter spådde. De endelige mai-tall som forelå denne måned, viste en eksportøkning på hele 9,2 prosent, og selv om dette sannsynligvis vil bli justert noe nedover, ligger Tyskland i aller første rekke innen EU. Siden mai i fjor da det kontinentale Europa gikk inn i sin verste økonomiske krise siden den annen verdenskrig, har den tyske eksporten totalt sett økt med 28,8 prosent og eksporten til land utenom Eu med hele 39,9 prosent.

Riktig nok skyldes den tyske fremgangen for en stor del Kina. Kineserne kjøper stadig flere tyske biler, kjøleskap, hårtørkere og andre elektriske produkter, forteller industrimannen Hans-Jochen Beilke til Financial Times, som er den ikke-tyske avis som følger best med i Forbundsrepublikken. Så lenge det kinesiske marked utvikler seg bra, er dette bra, men mange eksperter advarer mot et tilbakeslag.

De andre EU-land kritiserer tyskerne for at de eksporterer for mye og konsumerer for lite og derfor lever på andre lands bekostning. De burde heve lønningene og øke gjelden, sies det. Kritikken ble ekstra sterk i forbindelse med EU`s redningsaksjon overfor Hellas. Angela Merkel holdt igjen fordi hun ante at de tyske velgere ville reagere på at de måtte stramme inn livremmen mens de «ansvarsløse grekere» turet frem som de ville. Jeg har besøkt Tyskland fire ganger siden april og har registrert at denne stemning bare er blitt sterkere. Det henger også sammen med at tyskerne i alle år har betalt mer til fellesskapet og fått mindre igjen enn de andre EU-land.

Mange tyskere sliter i dag med sin privatøkonomi, særlig enslige forsørgere og barnerike familier. Fattigdommen blant barn har økt urovekkende. I denne situasjon kan tyskere flest ikke forstå hvorfor de skal punge ut til grekerne eller andre som nærmer seg konkursen.

Den tyske folkelige reaksjon og Angela Merkels forsiktighet har fått mange til å advare mot en tysk «Alleingang» (Alenegang), det vil si at Tyskland går sin egen vei og tar mindre hensyn til Europa. Det ville i så fall være et brudd med mange tiårs tysk politikk og ville bryte med forutsetningene for Tysklands gjenforening i 1990. Kritikken kommer ikke bare fra andre EU-land, men også fra fremtredende tyskere som tidligere forbundskansler Helmut Schmidt som i meget høy alder spiller rollen som politikkens Klara Klok.

I Die Zeit skriver Schmidt at Tyskland ikke må glemme Europa, det må for all del ikke bli noen «Aleingang». Hensynet til Tysklands europeiske partnere og naboer må komme foran Asia, Midt-Østen og Afrika. Den videre utbygging og styrkelse av EU er ikke bare et idealistisk spørsmål, men en ren nødvendighet for Tyskland, slår den gamle fast mens han tar seg et ekstra drag av sigaretten som han alltid opptrer med offentlig. Helmut Schmidt går mot strømmen også når det gjelder det stadig mer omseggripende forbud mot røyking.

Angela Merkel er i og for seg ikke uenig med Helmut Schmidt, men problemet er at det ikke alltid er så enkelt å vite hva hun egentlig vil. Hun opptrer mer isolert enn noen tysk regjeringssjef i etterkrigstiden og har til og med klart å distansere seg fra sitt eget parti, kristelig-demokratene (CDU), for ikke å tale om søsterpartiet de kristelig-sosiale (CSU). Det er ingen som helst koalisjonsdisiplin i regjeringspartiene, aller minst blant fridemokratene (FDP). Det er så ille at mange kommentatorer hevder at sosialdemokratene (SPD) var er bedre samarbeidspartner for CDU enn CSU og FDP er. Det er temmelig alvorlig.

Det betyr ikke at Angela Merkel kan bli kastet av sine egne før neste forbundsdagsvalg i 2013. Alle hennes motstandere er i tur og orden uskadeliggjort, først den mektige partibyråkraten Friedrich Merz og nå senest ministerpresidentene (statsministrene) Roland Koch i Hessen og Jürgen Rüttgers i Nordrhein-Westfalen. Christian Wulff i Niedersachsen gjorde Merkel til ny forbundspresident, altså Tysklands statsoverhode. Selv om Angela Merkel kritiseres åpent, ikke minst i eget parti, er det ingen enkeltperson eller gruppe som foreløpig er sterk nok til å utfordre henne.

Dette er ganske spesielt når man tenker på hvilken ydmykelse hun ble utsatt for da Wulff skulle velges i Forbundsdagen. Det måtte tre valgomganger til, og minst 19 av koalisjonspartienes representanter stemte mot. Dersom det er riktig som FD sier, at de sluttet lojalt opp om Merkel, betyr det at mange hennes egne gikk imot henne.

Riktignok gikk det ikke bra for de rød-grønne gruppe heller. De foreslo antikommunisten og borgerettighetsforkjemperen Joachim Gauck, men han ble sabotert av venstrepartiet Die Linke som dermed avslørte hvor bundet det er av sin DDR-fortid. Det er ikke første gang i tysk politikk at kommunistene svikter den progressive sak og støtter høyresiden. Selv om man i politikken aldri skal si aldri, betyr dette at noe regjeringssamarbeid mellom SPD og Linke ikke er sannsynlig på ganske lenge. Man merket også den tidligere sosialdemokraten Oscar Lafontaines finger i dette skitne spill. Hans hevnaktighet og smålighet, også etter at han formelt er gått ut av partiledelsen, er grenseløs.

Dette har ført til at tyskerne er i ferd med å miste troen på demokratiet slik det fungerer i dag. Det er en utvikling som ikke er til å spøke med. Hver tredje tysker mener ifølge en undersøkelse foretatt av Friedrich Ebert-stiftelsen at demokratiet ikke fungerer særlig bra. I øst, de såkalte «nye forbundsstater», er hele 61 prosent skeptiske til demokratiet. I et land med Tysklands fortid skal man ikke kimse av slike tendenser. Selv om det er andre land i Europa som er mer truet av populistiske og antidemokratiske krefter, er dette et faresignal i Europas mest folkerike og viktigste land.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært