Villmannen ble tam!

Villmannen ble tam!
Villmannen ble tam!

<pHan var kjent for å være en villstyring, men gikk til Forest og ble temmet av Brian Clough.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et evig tema blant fotballelskere er hva som karakteriserer en klassespiller. Og vi legger vel alle ulike kriterier til grunn. De fleste vil dog være enige i at såkalt spisskompetanse som dribleferdigheter eller fart teller mye. Behersker spilleren i tillegg flere posisjoner på banen, stiger anseelsen ytterligere. Kenny Burns var en klassespiller i sistnevnte kategori.

Han var lenge en respektert spiller for Birmingham, hvor han kom som forsvarer i 1971. Allerede tidlig viste han at han kunne mer enn å stoppe motstandere og ble ofte brukt både i angrep og på midtbanen. Da Bob Latchford forlot klubben i 1974 var det Kenny som skulle fylle hans sko fremme i angrepet. Og det gikk bra, med så vel mange mål som den første av totalt 20 caps for Skottland som bevis for det.

Tiltross for sportslig suksess var det liten interesse fra de større klubbene. Det var nemlig allment kjent at unge Burns var litt av urokråke og villstyring. Oppførselen sto forøvrig godt til hans noe "tøffe" ansiktstrekk. Managerne turte rett og slett ikke ta i ham. Men ikke alle managere er like. Enter Brian Clough.

Sommeren 1977 hadde han tatt Nottingham Forest opp til 1. divisjon og starten på et gedigent eventyr var begynt. Det første han lette etter var en stødig og knallhard forsvarer, med et utseende som skulle skremme motstanderne. Han fant sin mann i Kenny Burns. Og sammen med stopperkollega Larry Lloyd, han også valgt etter de samme kriterier, utgjorde de en fryktet og respektert duo. Og vi kan vel være enige om at ingen av dem akkurat fremsto som noe fruktfat. Men spille kunne de!

Og de spilte sin fotball etter sjefens enkle prinsipper: "Keep it simple". Formelen endte i stor suksess, med seriemesterskap og to triumfer i den gjeveste Europacupen som høydepunkt. Kenny Burns vant også den prestisjefulle prisen som årets spiller i 1978. I de to finalene mot henholdsvis Malmø og Hamburg slapp ikke laget inn mål, og Burns hadde i kampen mot Hamburg i 1979 full kontroll på en viss Kevin Keegan.

Ikke dårlig av en mann med et ubestridt talent, men som først fikk muligheten for en toppklubb på grunn av, for å sitere Brian Clough, "an exceptional ugliness".

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus