ABC Nyheter oppsummerer idrettsåret 2008:Årets øyeblikk

1. Svindals comeback

Aksel Lund Svindal viste i 2007 – med to VM-gull og sammenlagtseier i verdenscupen – at han er en idrettsutøver av de store. Men det han gjorde i Beaver Creak 5. desember 2008, var helt spesielt.

I samme bakke som han skadet seg så stygt at karrièren kunne vært over – ja, da skaden inntraff, handlet det først og fremst om helsen hans – gikk han til topps.

I utforrennet, i den disiplinen som krever mest råskap, i løypen han skadet seg, fikk han betalingen for alt slitet, all sulten og alt motet, der overvant han frykten – der steg han igjen til topps som verdens beste alpinist.

Hvilken prestasjon.

Og hvilket øyeblikk.

2. Gulldagen

23. august 2008 står skrevet med gullskrift i norsk idrettshistorie. Norge tok tre OL-medaljer. Nina Solheim vant sølv i taekwondo. Håndballjentene vant endelig sitt OL-gull. Og Andreas Thorkildsen forsvarte sitt gull fra Athen i 2004.

Håndballjentenes bragd, finalen som var avgjort da jentene ledet 13–3 over Russland etter et kvarter, var klimakset etter 14 år med Marit Breivik, etter 22 med ”hele Norges håndballjenter” – det siste, det største trofeet til samlingen.

Da Andreas Thorkildsen fulgte opp med et OL-gull så suverent at det egentlig aldri ble spennende, var dagen komplett.

Den var rent overveldende.

3. Arvesens etappeseier

Det finnes neppe mange idrettsinteresserte nordmenn som ikke liker Kurt Asle Arvesen. Det finnes neppe mange overhodet som ikke de siste årene har unt ham å bestige seierspallen etter en etappe i Tour de France.

Sliteren, hjelperytteren, lagspilleren blant alle stjernene i verdens beste sykkellag, får sjelden lov til å prøve å vinne sykkelritt på egen hånd. Da han hadde sin store sjanse på 17. etappe i 2005, røk han for Paolo Savoldelli omtrent på mållinjen.

På 11. etappe i år var det endelig hans tur – og med hvilken spenning! Han vant med noen centimeter. Han hadde ikke tålt mange meter til.

TV 2s kommentatorer gikk bananas. Dag Otto Lauritzen brøt ut i en sinnssyk latter.

– Jeg kjenner tårene presse på nå, sa Arvesen.

Han var ikke alene.

4. Tuftes OL-gull

I fire år, siden gullet i singlesculler i Athen i 2004, jobbet Olaf Tufte mot det store målet: Å gjenta kopiere prestasjonen, å forsvare OL-gullet i Beijing.

Han hadde slitt mye. Uken før finalen fikk han feber. Så hadde han søvnproblemer.

– Nå er helvetet over, sa han da finalen var unnagjort. Da hadde han vunnet – og feiret med brask og bram. Han gråt og ble hyllet, han hyllet sitt eget støtteapparat, og kremsitatene haglet:

– Det må være lov å gråte hvert fjerde år, selv for en mannemann.

5. Dale Oens OL-semifinale

Svømming har ingen stor posisjon i Norge, til tross for sportens status og størrelse på verdensbasis.

Men da Alexander Dale Oen kom som en komet på 100 meter bryst i OL i Beijing, da han brått gikk fra å være outsider til favoritt, snakket ”alle” om svømming. Om Alexander Dale Oen.

Klimakset, det største øyeblikket, kom i semifinalen. Dale Oen satte olympisk rekord, og han var tre sekunder unna verdensrekorden. Plutselig var han gullfavoritt i finalen. Plutselig hadde Norge en gullkandidat i en stor, internasjonal idrett.

Opphaussingen var – naturlig nok – så stor at det et øyeblikk kjentes som nederlag da sølvmedaljen var et faktum. Det var det ingen grunn til.

De største øyeblikkene var uansett svære.

I morgen: Årets utøver.