Everton Giant
Royle for Norway
<pSom alltid har vi dårlig tid og vi hjemsøkes av ”diverted traffic”, det vil si omkjøring og bortkastet tid for Foppallkortets utsendte. </p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
På vei til Joe Royle må vi ta utallige omkjøringer, og kartleseren fikk sitt svare strev med å få kartet til å passe med terrenget
Gata hvor Joe bor viser seg å være ugjennomtrengelig fra alle vinkler og hold. Det er sperringer overalt. Etter n’te forsøk sprekker det for oss. Vi har en avtale med selveste Joe Royle. All diverted traffic i hele verden skal ikke stoppe oss. Ut av bilen og bort til gutta med hoftefeste og sigarett i munnviken:
– Excuse us! We need to get through. We have an important appointment down this street, but there isn’t a way in anywhere.
-Sorry, lads! Can’t help you. It’s closed, svarer de uinteressert.
Desperate situasjoner krever desperate tiltak:
-But we’re a Norwegian TV-team and we are interviewing Mr. Joe Royle this afternoon. He lives here. Vi drar opp et foppallkort og viser det frem. Interessen tar seg betraktelig opp.
-Of course lads, pass through, svarer de og løfter vekk kjeglene slik at vi kan passere. -Hmm, det virket, tenker vi. Som vi trodde, han er en helt blant de blå her i Merseyside.
Av alle spillerne vi har møtt her i England, er nettopp Royle den som har gjort det best i bransjen etter spillerkarrieren. Men det hele startet i Everton. Den pur unge Joe debuterte som 16-åring og fikk 270 kamper for klubben. Sesongen 69/70 ble han toppscorer for The Toffeemen og bidro dermed til seriemesterskap. Han debuterte for England i 1971 (seks landskamper totalt), og var den yngste målscorer for England helt frem til 1998 da Michael Owen slo den rekorden. Ferden gikk videre til Manchester City hvor han var med å vinne ligacupen i 1976. Joe avsluttet spillerkarrieren i Norwich hvor han også var svært populær.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenKarrieren som manager startet i Oldham (1982-1994) med en fantastisk suksess. Senere fikk han æren av å lede to av sine tidligere klubber. Med Everton vant han FA-cupen i 1995, og han returnerte til Manchester City i 1998.
Artikkelen fortsetter under annonsenHjemme hos Royle føler vi oss som Toppen Bech. Dette er herskaplig. Det er tydelig at Premier League betaler sine managere godt. Og for en hyggelig kar! Han viser oss rundt, serverer te, henter frem gamle England-caps fra roterommet. Vi snakker om nordmenn i dagens Premier League. Han liker Hangeland, den gamle tankspissen holder selvfølgelig et øye med midtstoppere. Og mannen har selv foppallkort, gamle sigarettkort i ramme. Han viser oss villig, og vi må innrømme at mannen har klasse. Rammen har paspatout med glass på begge sider slik at du kan snu den og lese spillerinfo på baksiden. VI er 100% imponert og tenker at han kvalifiserer til å delta på det kommende julebordet vårt.
Nylig har Royle prøvd seg som manager i Midt-Østen uten særlig hell og er for tiden uten en stilling innen fotballen. Derfor serverer Foppallkortet en brannfakkel inn i landslagsdebatten: Joe Royle som ny, norsk landslagstrener etter Hareide. Joe har god peiling på norsk fotball. Han prøvde å hente Tore Andre Flo til Everton, og han var manager for Gunnar Halle til Oldham. Det er to hederskarer. Det burde holde i massevis. Dessuten er han en Foppallkortspiller, og Foppallkortet er selvfølgelig ytterst lojal mot akkurat dem! Drillo, Semb, Davidsen og co. Dere trenger ikke lete lenger:
-Look to Foppallkortet! Royle for Norway!
Hvis vi ikke blir invitert til ”Bakrommet” nå, skjønner vi ingenting....
