En uunngåelig prosess

<p class="hidden"> </p>
 

<pÅrets dopingavsløringer i Tour de France er ingen fallitterklæring for sykkelsporten. Tvert imot. Nyt syklingen, og vær glad dopere blir tatt.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tre dopingavsløringer har årets Tour de France foreløpig avstedkommet. Riccardo Riccò detonerte uten sidestykke den største bomben. 24 år gammel, som en sykkelsportens ”wonderboy”, stjerne og fremtidshåp, testet han positivt for det EPO-varianten Mircera. Skuffelsen var naturligvis stor. Men av ulike grunner lot få seg overraske: Noen fordi dopingskandaler er blitt en gjennomgangsmelodi i Tour de France – det var ”enda en i rekken”. Andre fordi Riccòs prestasjoner har vært unaturlig sterke. Det er den siste grunnen som er påfallende, og som tilfører optimismen på vegne av antidopingarbeidet ny næring.

De som ønsker en rettferdig idrett, har all grunn til å ønske velkommen en ny dopingavsløring. Doping forekommer. Forskjellen fra tidligere er at flere, relativt sett, blir tatt. Og at, etter mye å dømme, færre doper seg enn før.

Derfor faller det på egen historieløshet og naivitet å ta nye avsløringer til inntekt for en ”sykkelsportens fallitt”.

Doping har fulgt sykkelsporten omtrent siden første pedaltråkk. Som i annen idrett var det i årtier ikke en gang forbudt. Først på 1960-tallet, tiåret da briten Tom Simpson falt død om under en Tour de France-etappe etter for stort inntak av amfetamin, ble det innført et antidopingreglement. Det hjalp lite. Sykkelsporten ble blant verstingene, fordi lederne ikke prøvde å bli kvitt problematikken. Frem til de siste par år har doping i sykkelsport vært forsøkt feiet under teppet. Og kvaliteten på testene har stått tilbake for dopernes metoder.

I 1998 ble en av tidenes mest berømte dopingskandaler, uansett idrett, rullet opp. Like før Tour de France skulle begynne, ble store mengder dopingpreparater funnet i bilen til Festina-lagets massør, Willy Voet, av tollere på grensen mellom Belgia og Frankrike. Symptomatisk nok hadde politiet, ikke sykkelsporten selv, regien i det påfølgende kjøret mot doperne.

I fjor innrømmet Bjarne Riis og flere av hans lagkamerater fra det tidligere Telekom-laget utstrakt doping (EPO) på 1990-tallet. Så vidt man vet, testet de aldri positivt. Tilsvarende gjelder deres tøffeste konkurrenter. Og for dem ville det vært tilnærmet fysisk umulig å holde følge med EPO-dopede Riis & co. uten kunstig stimuli.

Frykten for at avsløringer vil ødelegge sykkelsportens rykte og attraktivitet, har vært sterkere enn ønsket om en ren idrett. Men per dags dato tyder mye på at dopernes levekår er blitt vanskeligere. Og at doping er sjeldnere enn før.

Riccardo Riccòs oppvisning på årets 9. Tour de France-etappe vakte oppsikt fordi den var helt ekstraordinær; han viste ingen svakhetstegn. Bare på den knallharde 10. etappen opp til Hautacam har vi sett noe lignende i årets ritt. Da vant Riccòs lagkamerater Leonardo Piepoli og Juan José Cobo dobbeltseier i utklassingsstil.

Der sammenlagtkanonene tidligere kunne angripe kontinuerlig opp de hardeste stigninger, viser de i nå betydelig større menneskelighet.

Danske dopingforskere har presentert en undersøkelse som viser at mange utøvere som doper seg, unngår å bli tatt. De møter motbør fra forskere på Tour de France-laboratoriet i Lausanne. Ifølge Jyllandsposten sier Lausanne-forskeren Pierre-Edouard Sottas at dopingtestene er intelligente, under kontinuerlig utvikling, og vesentlig bedre enn for bare to-tre år siden.

En rekke ryttere og eksperter har uttalt at det er foretatt en holdningsendring i sykkelsporten. Dopingkulturen fra tidligere år skal være revet bort.

Dopingeksperten Rasmus Damsgaard, som blant annet står bak CSC-Saxo Banks hyppig roste antidopingprogram, og som nylig sa at opp mot 30 prosent av årets Tour de France-ryttere kan være dopet, er dypt uenig.

- Det ligger formelig hundrevis, hvis ikke tusenvis, av positive prøver på WADAs laboratorier som er dømt negative, men som i virkeligheten er positive. UCIs (det internasjonale sykkelforbundets) blodpass-ekspertpanel møtes i september, og hvis de kikker tilbake på testene som er tatt til UCIs blodpass, kommer det en flodbølge av positive prøver. Jeg vil anslå at 20 eller flere sykkelryttere vil bli avslørt alene ut fra prøvene UCI har tatt i år, og som inntil videre ligger i negativ-kassen på WADA-laboratoriene, sier Damsgaard til Berlingske Tidende.

En rekke mennesker som i en årrekke har hatt befatning med doping, sitter i dag som sportsdirektører og lageiere. Noen, som Bjarne Riis i CSC, jobber med troverdighet mot doping. Riis har hentet uavhengig hjelp gjennom Rasmus Damsgaard, som står for lagets interne antidopingprogram. Dette er den eneste troverdige måten. Andre gamle dopingsyndere som har innflytelse i dagens sykkelsport, er ikke like troverdige.

Historien viser at så lenge gevinsten – penger, berømmelse – er stor nok, vil doping eksistere. Men hvis ryttere tror risikoen for at de blir avslørt, er stor, vil mange styre unna. Dopere i alminnelighet er neppe dumme. Når Beltrán, Duenas og Riccò tar sjansen på fem års fengselsstraff i Frankrike ved å dope seg, anser de sannsynligheten for at de blir tatt, som liten. De som utvikler dopingmidler og -metoder, har gjennom historien tendert til å ligge foran dopingjegerne. Det er derfor antidopingkampen er en evig kamp.

Riccardo Riccò trodde dopet Mircera ikke kunne avsløres. Han tok feil. Det viser at sykkelsporten er inne i en positiv prosess. Sykkelsporten er trolig kommet lengre enn noensinne. Men først den dagen alle involverte drar i samme, positive retning, blir en fullkomment rettferdig idrett realistisk.

Mens vi venter, kan vi nyte de fantastiske prestasjoner som dopfrie ryttere leverer i Tour de France og andre store sykkelritt – nemlig grunnen til at sykkelsporten aldri vil dø. Dramatikken, overraskelsene, taktikkeriet – kompleksiteten. Nyt det og vær glad juksere blir tatt.

Lag ditt eget Tour-lag på TV 2 her

Les mer om Tour de France i Startsidens katalog

Personvernpolicy