Årets Tour de France-høydepunkter

Spanske Alejandro Valverde. Foto: Scanpix
Spanske Alejandro Valverde. Foto: Scanpix

<pTour de France, som starter lørdag, avgjøres i fjellene og på tempoetappene. Les om etappene sykkelelskere kan se ekstra frem til.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foto: ScanpixFoto: Scanpix

Det sies at Tour de France tapes i fjellene og vinnes på tempoetappene. Marco Pantani, som triumferte i 1998, er eneste rendyrkede klatrer som har vunnet i nyere tid.

Årets Tour de France-rute er typisk for rittet. To individuelle tempoetapper, til sammen 82,5 kilometers kjøring, blir avgjørende, men klatrespesialistene har gode muligheter til å tjene tid i fjellene. På programmet står både nye og gode, gamle Tour-fjell som Alpe d’Huez, Col du Galibier, Col du Tourmalet og Hautacam. Fem fjelletapper, derav tre med toppavslutninger, utgjør årets store høydepunkter for Tour de France-fansen.

Fjelletappene

9. etappe: Toulouse–Bagnères-de-Bigorre (224 km)

Fjelletappe nummer én inneholder to førstekategoristigninger, Col de Peyresourde og Col d’Aspin, mot slutten. Målgang kommer etter 26 kilometer med utforkjøring ned fra Col d’Aspin. Avstanden fra toppen, samt det faktum at det er første fjelletappe og kun førstekategoristigninger, gjør betydelig tidsdifferanser mellom favorittene usannsynlig. Derimot vil etappen gi en pekepinn på formen til sammenlagtrytterne. Det blir viktig å unngå tidstap. Men angrep fra outsidere kan meget vel forekomme.

Ingen vil la seg overraske om et brudd bestående av habile klatrere går inn. Euskaltel-rytter Samuel Sánchez kjører på hjemmebane i Pyreneene, og etappen passer ham som hånd i hanske. Aspiranter til å vinne den prikkete klatretrøyen, som Mauricio Soler eller Leonardo Piepoli, kan også se sitt snitt til å kapre poeng og etappeseier. Totalt inneholder etappen syv poenggivende stigninger. Euskaltel-laget vil gå offensivt til verks foran baskerne i Pyreneene.

10. etappe: Pau–Hautacam (156 km)

Rittets annen fjelletappe – men det er først denne dagen, med den første toppavslutningen, de største favorittene må forventes å angripe hverandre for alvor. Rytterne skal over to tredjekategoristigninger, før årets første utenomkategori, Col du Tourmalet, venter. Etappen avsluttes oppe på Hautacam, der Bjarne Riis vant i 1996 og tok et stort skritt mot sammenlagtseieren. Hautacam, som har Tour-målgang for fjerde gang i år, er snaut 15 km lang og har gjennomsnittlig stigningsprosent pålydende 7,2. Etappen er den siste før den første hviledagen. Haimar Zubeldia og hans Euskaltel-kolleger vil bæres frem av storentusiastiske baskiske sykkelfans.

Angrep vil garantert komme. Fjellgeiter som Sastre, Cunego og Andy Schleck har sin første store sjanse til å utfordre favorittene. Også Valverde og Mentsjov må benytte muligheten til å tjene tid på Evans. Her utkrystalliseres favorittgruppen til sammenlagtseieren.

15. etappe: Embrun–Prato Nevoso (183 km)


Den første alpeetappen, den første av tre strake av meget tøff karakter, og den annen med toppavslutning. Åpner med utenomkategoriklatringen Col Agnel, men det er på avslutningsstigningen til Prato Nevoso etappen avgjøres. Stigningen er 11,4 km lang, mens gjennomsnittlig stigningsprosent er 6,9.

Foto: ScanpixFoto: Scanpix

Dagen etter er det hviledag, og angrep opp til Prato Nevoso må forventes. Etappen er ikke den tøffeste av fjelletappene, men utfordrere som er svake på tempo, må benytte enhver mulighet til å tjene tid. Kun de sterkeste sammenlagtfavorittene vil sitte igjen i finalen, men store tidsdifferanser vil komme overraskende. Til det er ikke avslutningsfjellet tøft nok.

16. etappe: Cuneo–Jausiers (157 km)

Rytterne returnerer til en kort etappe med to knalltøffe utenomkategoristigninger etter hviledagen. Col de la Lombarde, som kommer etter 50 km, er over 20 km lang. Det siste fjellet, Cime de la Bonette-Restefond, er enda lengre og tøffere. Imidlertid gjenstår 23,5 km med utforkjøring fra toppen ned til mål. Det gir ryttere som er falt av, muligheten til å kjøre seg inn igjen, og noen favoritter vil vegre seg for å angripe. Fjellene er imidlertid mer enn tøffe nok til å avle store tidsgap. Dette er etappen der Touren tapes, men neppe vinnes. En dårlig dag blir fatal.

Klatrespesialistene har sin nest siste mulighet til å parkere sine mer temposterke konkurrenter. Sterke klatrere som ligger et stykke bak i sammendraget, øyner muligheten til en prestisjefylt etappeseier. Men bli ikke overrasket om Alejandro Valverde vinner spurten blant en liten favorittgruppe.

17. etappe: Embrun–L’Alpe d’Huez (210,5 km)

Tour de France 2008s ubestridte kongeetappe inkluderer flere legendariske fjell. Col du Galibier – 2645 moh. og ofte Tourens høyeste punkt, men ikke i år – utgjør denne etappens første monsterstigning. Galibier er over 40 km lang, og en gjenganger i Tour de France. Neste utenomkategori er Col de la Croix de Fer, før etappens store finale utspiller seg på Alpe ’d’Huez. d’Huez har vært med i 25 tidligere utgaver, nærmest fast inventar de siste årene, og er et av symbolene på Touren. Stigningen er ikke ekstraordinært tøff, men kjennetegnes ved hårnålssvingene – 21 i tallet – der det er oppsatt skilt med navnene på vinnerne av tidligere Alpe d’Huez-etapper. Mest signifikant ved d'Huez er kanskje likevel den fantastiske folkefesten.

Den 17. etappen har rittets tøffeste profil, er siste fjelletappe, kanskje Tourens største attraksjon, og en etappeseier er spesielt prestisjefull. Det blir hardkjør, og favorittene er nødt til å angripe hverandre. 13,8 km lange Alpe d’Huez stiger gjennomsnittlig med 7,9 prosent, hvilket ikke er bratt nok til at de letteste klatremusene får herje. Men etappen er tilstrekkelig tøff til potensielt å avgjøre Touren.

Andre høydepunkter

1. etappe: Brest–Plumelec (197 km)

På dagen for 1. etappe er endelig oppkjøringen over, og festen kan slippes løs. Årets Tour mangler prolog, men førsteetappen er en fin erstatning. Løypen minner om en kupert klassiker. Avslutningen passer klassikerspesialistene perfekt: den siste 1,7 kilometeren stiger gjennomsnittlig med 6,2 prosent. De rendyrkede sprinterne vil slite med å henge på, mens Oscar Freire og Filippo Pozzato seiler opp som favoritter til etappeseieren. Thor Hushovd får det tøft, men har kapasitet til å takle stigningen om han forsøker og er restituert etter

forkjølelsen.

20. etappe: Cérilly–Saint-Amand-Montrond (53 km)

Den småkuperte tempoetappen på Tourens nest siste dag finpusser sammenlagtlisten. Kampen om den gule trøyen avgjøres. Dette er rittets annen tempo, den første kjøres på 4. etappe og er 29,5 km lang. Cadel Evans er favoritt, og vil tjene tid på sine konkurrenter. Mentsjov, Valverde og Zubeldia er kapable til å hevde seg godt. Etappens lengde tilsier avgjørende tidsdifferanser; de dårligste tempokjørerne blant sammenlagtkandidatene vil tape minutter. Den siste tempoen er alltid spesiell. Evnen til å tåle tre ukers hardkjør, og hvor godt rytterne har restituert seg, er avgjørende.

21. etappe: Étampes - Paris Champs Élysées (143 km)

Tour de Frances siste etappe er betydningsløs for seierskampen sammenlagt, men meget viktig for spurterne. Kampen om den grønne poengtrøyen avgjøres kanskje på Champs Élysées, der Thor Hushovd vant i 2006. Etappeseier medfører stor prestisje. Siste del av etappen kjøres i verdenskjente omgivelser i Paris. Avslutningsetappen ender nesten utelukkende med et spurtoppgjør. Og den blir gjerne dramatisk. I 1991 braste den ”gale” spurtkongen Djamodoline Abdujaparov i bakken metere før mållinjen, men krabbet seg i mål og vant den grønne trøyen. Så spektakulært blir det neppe i år, men norsk jubel er ikke usannsynlig.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus