Perfekt fotball – vår tids vinnerfotball

VAR DET TOMT, sluttkjørt, gjeld på krefter, eller var det opphaussingen, forventningene, presset? Var det manglende vinnerkultur, usynlige Arsjavin, ikke-vinneren Hiddink? Antakelig var det alt sammen, rørt sammen til en lapskaus Spania spiste med liv og lyst. Russland hadde gjort sitt.

Takk for begeistringen, Russland, takk for en spillemessig sensasjon. Kommer dere tilbake?

DET ER Å HÅPE, det er å tro. Russisk fotball rir på en medgangsbølge, klubblagene så vel som landslaget. CSKA Moskva vant UEFA-cupen i 2005, Zenit St. Petersburg vant den i år. Pengene flommer over, stjernespillerne spiller i den hjemlige ligaen, og i sum styrker det russisk fotball. Europa har lenge ant konturene, men det var i EM Russland åpenbarte seg. Med «moderne», «perfekt» fotball.

MYTEN OM DEN moderne fotballen er overdrevet. Perfekt er den bare for underholdningsverdien. Fotballen Russland har vært en så vidunderlig ambassadør for – med enorm bevegelse, tempo, presisjon, eminent kontringsfotball – nedstammer fra egen historie. Daværende Dynamo Kiev-trener Valerij Lobanovskij var mannen som på 1970-tallet brakte vitenskap med positivt fortegn inn fotballen. Hans ønske var å forme et fotballag med maksimalt hurtig pasningsspill, steinhardt press og topp løpskapasitet. Han lyktes for en stor del, og nå lykkes Russland med omtrent samme oppskrift, ledet av ikke ulikt tenkende Guus Hiddink.

Er det perfekt fotball? Når man sper på med spillere som Andrej Arsjavin, Maradona for to kamper i EM, ligner det faretruende. Når kreftene, fysisk eller psykisk, ebber ut, kollapser det. Uten et bunnsolid forsvar kommer det til kort.

PERFEKT FOTBALL fordrer underholdning og triumf. Den appellerer til et bredt følelsesspekter på samme tid. Én av delene gir bare rom for enkel romantikk eller, i motsatt ende, et maskinperspektiv på fotball. Det nærmeste man kommer det ultimate i årets europeiske fotball, er Manchester United. Det nærmeste man kommer i årets europeiske landslagsfotball, er Spania.

Spania er komplett. Den defensive organiseringen nøytraliserte Russland fullstendig. Ut fra kollektivet sto Marcos Senna frem og skrev den nyfødte verdensstjernen Arsjavin, magikeren, inn i glemmeboken, med god hjelp av Sergio Ramos og solide stoppere. Teknikerne på midtbanen trillet og trillet – og hogg til da mulighetene bød seg. Da ble det også pent.

DAGENS SPANIA-FOTBALL er klassisk spansk, like fullt som den er moderne. Ballbesittelse og teknikk er spansk tradisjon, og når sterke spillertropper tidligere ikke har samlet mesterskapsmedaljer, har årsakene vært komplekse. I år er førsteelleveren EMs beste, og troppen like god. Hvilke andre lag kan fullt legitimt benke Cesc Fàbregas og La Ligas toppscorer Daniel Güiza? Det er derfor spanierne vinner EM.

Spania og Russland viser at den vinnende fotballen vi kaller moderne, egentlig er klassisk og ren tradisjon, eller i beste fall en renessanse av gamle tider. Noen trekk endres imidlertid, som en naturlig konsekvens av at all utvikling bringer oss stadig nærmere det rasjonelt sett perfekte.

VINNERNE I VÅR TIDS fotball er ekstremt godt defensivt organiserte. Sjelden tilkommer vinnerlagene rom til å herje i etablert spill. Isteden utnytter de motstandernes små svakheter, og som regel går veien gjennom lynhurtig, presist kontringsspill, støttet av trygg, avventende ballbesittelse i søken etter rom i etablert spill.

FOTBALL BETEGNES med sannhet som underholdning, og fotball er følelser. Fotballelskere flest er romantikere. Det er grunnen til at Brasils VM-lag fra 1982 har en ubestridt plass også i nordmenns hjerter. Lagene de fleste elsker å se, står for lekker, helst hemningsløs angrepsfotball, teknikk og tempo, og gjerne en ekstraordinær individualist.

Derfor la Fotball-Europa sin elsk på Russland. Og slik hadde den optimale EM-vinneren vært russisk. Men den sannsynlige mester Spania er «perfekt» fotball.

Det lever også romantikerne godt med.