SUPPORTERSTEMMEN

Med Derby opp og ned

<p> 					Derbys Robbie Savage (hvit trøye) i kamp med blant annet West Hams Scott Parker (Foto: Scanpix)</p>
Derbys Robbie Savage (hvit trøye) i kamp med blant annet West Hams Scott Parker (Foto: Scanpix)

Mandag 28 mai 2007, Wembley Stadion, kl 17.00 engelsk tid: Bitene kaldt, søkk våt, sliten, hes og fantastisk glad.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var et faktum, Billy Davis hadde klart det ingen trodde var mulig. Et Derby County som sesongen før hadde vært nær nedrykk til league one, hadde i løpet av en sesong snudde alt rundt og rykket opp på bekostning av et West Bromwich lag med langt flere profilerte spillere. En nervepirrende og lite pen affære hadde resultert i at Stephen Pearson ble matchvinner med sitt mål i andre omgang. Et mål som skulle vise seg å være et av de meste innbringene i fotballens historie med en prislapp på nærmere 700 millioner norske kroner. Vi i den norske delegasjonen som hadde vært så heldig å få tak i billetter, visste at vi hadde tatt del i en historisk begivenhet, men den store feiring uteble, og vi smilte i stedet bare tilfredse, lettet og veldig utmattet. Vi var oppe igjen, men for hvor lenge....?

Det svaret hadde bookmakerne klart fra dag en! Selv de mest urokkelig optimistene av oss skjønte hvor dette ville føre hen, når vi så hvor liten aktiviteten var på transfermarkedet i løpet av sommeren. En god championship spiss, en relativt ukjent midtstopper fra Sheffield United, vrakgods fra Blackburn og noe annet stallfyll var alt som ble hentet inn i løpet av sommeren, og det til en prislapp på i underkant av 100 millioner norske kroner. En elendig jobb av Billy Davis og hans partnere med andre ord. Da vi endelig fikk en spiller med Premier League potensial rett før transfer deadline i form av Kevin Miller, så var det allerede for sent. Sesongen ble et eneste stort mareritt, og de fleste negative rekorder i Premier League sin historie har allerede blitt brutt. Mangel på kontinuitet i alle ledd har ikke overraskende vært sesongens oppskrift. Derby har rukket å bytte både manager og styre i løpet av sesongen, og nå er også snart hele laget byttet ut. Er man Derby supporter så blir man vant med både oppturer og nedturer. Dessverre mest av det siste. I en slik situasjon så blir derimot oppturen desto større når den inntreffer, og det faktum at Pride Park har vært fullpakket hele denne sesongen med 30000 pluss tilskuere, sier vel det meste om sulten og lojaliteten i en ekte fotball by som Derby.

Vi venter på at fløyta skal blåse for siste gang i Premier League denne sesongen, noe vi har ventet på fryktelig lenge. En spennende sommer venter, med løfte om tilgjengelige midler for spillekjøp fra de nye amerikanske eierne. Jewell får en kjempejobb med og omstille spillere som er vant til å tape, til å bli en vinnende enhet. Om han klarer det er et spørsmål som vi gleder oss veldig til å finne ut svaret på.

Mitt drømmelag:

Mitt drømmelag er nettopp det. Det er mitt drømmelag! Det vil si at jeg blander ikke inn spillere fra United, Liverpool og andre lag som norske barn heier på, selv om noen av disse spillerne nok beklageligvis er bedre enn mine rams yndlinger. Selv er jeg alt for ung til å ha et forhold til meritterte rams spillere som Gemmill, McFarland og Todd fra de dagene Derby var best i landet. Jeg velger heller mitt lag ut i fra spillere som har vært med på å sette farge på engelsk fotball de siste to tiårene.

Keeper:
Peter Shilton: En legende som voktet målet for oss i starten av min tid som supporter. Ikke så mye å si om Shilton egentlig, som ikke allerede er gjengitt i all verdens bøker om fotballens historie.

Høyreback:
Stephano Eranio: Var vel egentlig mer brukt lengre frem på banen, men hos meg får han plass som en offensiv høyre back. Eranio kom til oss som en svært merittert spiller fra AC Milan i 1997, og ble umiddelbart en stor favoritt blant fansen. Hans påvirkningskraft både på og utenfor banen var svært sentral i en av Derby sine beste perioder de seneste tiårene. Han ble værende hos oss til 2001, da han la opp sin karriere i en alder av 35 år.

Venstreback:
Chris Powell: Var en bunnsolid spiller for oss fra 96 til 98. Powell var ikke en spiller med ekstravagante kvaliteter, men han leverte varene uke etter uke og ble svært godt likt. En type spiller som alltid blir plukket ut først ved et laguttak.

Midtstopper:
Igor Stimac: Ingen spiller de siste tiårene har hatt den heltestatusen som Igor fikk og har den dag i dag i Derby. Han skulle vise seg å bli den store redningsmannen, men det så ikke slik ut da han debuterte i et 1-5 tap mot Tranmere, en kamp hvor han forøvrig skåret Derby sitt eneste mål. Etter denne kampen så snudde derimot alt, og i de neste 20 kampene ble Derby ubeseiret og rykket til sist opp til Premier League. Igor hadde en enorm selvtilliten som han klarte å spre til resten av laget, og hans inntreden marketerte på mange måter inngangen til en ny æra i Derby County sin historie.

Midtstopper:
Taribo West: Det kan virke noe rart å ta med en spiller som kun spilte 18 kamper for klubben, men hans inntreden var ekstremt viktig for å unngå nedrykket 2001 som ble avgjort med seier på Old Trafford i siste serierunde. Hans eksentriske utseende, stolte personlighet og sterke gudstro gjorde han til en fargeklatt som vil bli husket i lang tid fremover. En vinnertype!

Høyreving:
Georgi Kinkladze: En fantastisk fotball spiller, og en av de mest underholdene spillerne jeg har sett. Kunne ha vært der opp blant de helt store dersom viljen og pågangsmotet hadde vært større.

Vensteving:
Seth Johnson: Kanskje mest kjent som vårt beste salg gjennom tidene, og selv symbolet på Leeds sitt enorme pengeforbruk. 7 millioner £ og 37000 i £ uken var galskap å betale for Johnson, som vi fikk gratis tilbake 4 år senere. Seth var en spiller som utmerket seg i sin første periode hos oss, med en voldsom innsats og bra venstre fot. Dessverre ble han aldri den spilleren han kunne ha blitt på grunn av en rekke skader som ødela hans karriere.

Sentral midtbane:
Alosja Asanovic: Etter min egen subjektive oppfatning, den beste spilleren jeg har sett i en Derby drakt. Han var noe på hell når han kom til oss på midten av 90 tallet, men særlig i løpet av den første perioden fikk vi se hvorfor han var en av de aller mest profilerte spillerne i Krotia`s sin gullalder på 90 tallet. Han ble kalt ”the professor” pga sitt intelligent øye for spillet, og med sitt fantastiske venstre ben så var han en fotball begavelse utenom det vanlige.

Sentral midtbane:
Lee Carsley: Siden resten av midtbanen er bekledd av så vidt kreative spillere, så trenger vi en sliter på midten og det er nettopp det Carsley er og var. Han var oss hos i til sammen 7 år fra 92 til 99 og han utviklet seg etter vert til å bli en ordentlig habil midtbane terrier. Carsley vil nok uansett komme til å bli husket best fra hans tid i Everton, siden det er der han har nådd sitt karrieremessige høydepunkt.

Angriper:
Paulo Wanchope: En spiller som kom fra intet og plutselig debuterte med skåring etter et historisk solo løp fra egen midtbane i 3-2 seier på Old Trafford. En svært uortodoks spiller som skåret noen fantastiske mål i Derby drakten og som vil bli husket for nettopp disse.

Angriper:
Francesco Baiano: Kom på samme tid som Stefano Eranio, og ble en umiddelbar suksess. Kom fra Fiorentina hvor han hadde dannet et fryktet spiss par sammen med Gabriel Batistuta. I Derby ble han makker til Wanchope på topp, og sammen ble de et svært underholdene og god duo.

Beste spiller i Engelsk fotball:

Det er vel bare å innrømme det, at aldri har vi sett maken til en spiller som Cristiano Ronaldo. En ny type spiller, komplett på alle måter: rå fysikk, hurtighet, drible ferdigheter, pasningsfot, frispark, overblikk og faktisk også glimrende på hode.

Verste spiller i Premier League:

Det burde vel være en del spillere på dagens Derby lag som nok vil kunne seile opp som sterke kandidater til denne heller tvilsomme æren. Derimot, ser man kvalitet i forhold til forventning så går min pris til tidligere Forest angriperen Andrea Silenzi. Silenzi ble den første Italieneren i Engelsk fotball når Frank Clark hentet ham i 1995 for 1,8 mill £, og kunne vise til spill i en rekke Italienske toppklubber. Deriblant hadde han vært spissmakker til en ikke helt ukjent Maradonna i Napoli. Jeg har dog i løpet av min tid aldri sett en spiller med lavere selvtillit på fotballbanen. Når han nærmet seg seksten meteren til motstanderen ble han nesten spastisk i kroppen og helt tom for alle ideer, og en ting var i vertfall klart: avslutning på mål var aldri et alternativ. Silenzi fikk kun 20 kamper for Forest hvorav 7 var fra start, dette resulterte i 2 cup mål og utlån til Veniza som han aldri returnerte fra. Det gikk rykter om Frank Clark kun hentet ham basert på noen skryte videoer, så får man selv tro hva man vil.

Øyeblikket jeg aldri glemmer:

Mandag 28 mai 2007, Wembley Stadion, kl 17.00 engelsk tid: Bitene kaldt, søkk våt, sliten, hes og fantastisk glad.

Artikkelforfatteren er medlem av Derbys supportergruppe i Norge.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus