Meny

Våre mest skuffende øyeblikk

Våre mest skuffende øyeblikk

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Å hevde at Thomas Myhre ikke burde spilt Tyrkia-kampen er å være ekstremt etterpåklok. Å hevde at Åge Hareide ikke bør lede Norge er derimot ganske fremsynt.
Foto:
Cornelius Poppe / Scanpix

Jeg husker godt følelsen da Åge Hareide ble ansatt som landslagstrener etter Nils Johan Semb: Endelig fikk vi en visjonær fotballeder som skulle ta grep og frakte Norge ut av den spillemessige sumpa vi befant oss i. Han hadde vært knallhard proff i England og som klubbtrener ført både Molde, Rosenborg og Helsingborg til topps i cup og serie.

Åge, som mediene ynder å kalle ham, virket som det naturlige valget i den nitide jobben med å få norske spillere overbevist om at fotball dreier seg om mer enn å sparke ballen oppover banen og løpe etter.

Tok tak

Den nye landslagssjefen tok da også tak i forhold til et sultefôret norsk fotballpublikum. Etter at forgjenger Semb hadde misset i kvalifiseringene til VM i 2002 og EM 2004, hadde man funnet det perfekte tidspunktet å lansere "Nye Norge".

Åge benyttet seg av et kommunikasjonsbyrå for å få overbevist folket om at han mente alvor. Sammen med NFFs markedsavdeling kom reklamebyrået McCann opp med slagordet "Å skape stolte øyeblikk". Spillerne skulle fremstå som norske ambassadører som ville ta alle midler i bruk for å ta hele Norges befolkning til VM i Tyskland.

Det ble ikke noe tysklandstur. Og selv om «Nye Norge» vant sine seks første kamper i 2004, og vi stjal vår første VM-kvalik-seier fra gjerrige skotter på Hampden Park for deretter å rundspille Slovenia på Ullevaal, ble det bomtur, for tredje gang på rad.

Vi opplevde å bli ydmyket på hjemmebane av nøyaktig de samme skottene og til slutt miste alt håp med miserabelt playoff-spill mot Tsjekkia.

Der og da ble vi ikke akkurat stolte.

Hjemme verst

Som lidenskapelig landslagssupporter gjennom mange år, er man vant til litt av hvert, ikke minst spillemessig. Men med Åge som sjef, er det litt annerledes. Det spesielle er at det er på Ullevaal det svikter. Det som tidligere har vært vår festning, er blitt vår akilleshæl. I kvalifiseringene har vi tapt like mange hjemmekamper som vi har vunnet. Bortestatistikken er faktisk bedre enn hjemmestatistikken.

På bortebane er spilleopplegget tradisjonelt, der kan vi ligge lavt og kjøre kjappe overganger fra midtbanen med John Carew som spydspiss. Men på hjemmebane er det atskillig vanskeligere å se hva Norge egentlig forsøker seg på. Mens Drillo etablerte en særpreget spillestil, og Semb kjørte en variant av denne, er det ingen som har fått grep på hvordan Åge-systemet ser ut. Hvis den i det hele tatt finnes, er den garantert overmoden for en overhaling.

Kanskje kan han skjele litt til forgjengerens forgjenger. Egil Olsen hadde slett ikke noe bedre spillermateriale å plukke fra - heller tvert i mot - men han syntes atskillig mer bevisst på å velge spillere etter typer og putte dem sammen i roller i et system. Når han valgte Stig Inge Bjørnebye med sitt utsøkte venstrebein, var det naturlig å sette et fyrtårn på topp som kunne vinne hodeduellen der ballen ramlet ned. Men Drillo kunne ikke bare tenke dette ene trekket: Etter hodeduellen ville ballen havne et nytt sted og da måtte andre spillere være beredt på å plukke opp disse såkalte "andreballene" og besøke det berømmelige "bakrommet" opptil flere ganger i løpet av 90-minutter.

Med Drillo fikk vi et helt nytt vokabular som fikk den jevne nordmann til å snakke hans eget fagspråk.

Mange spørsmål

Med Hareide er det noe annet, der er det mest snakk om følelser. For de faglige spørsmålene er jo mange:

Hvorfor spiller Norge med to Englands-proffer på venstresiden som tydeligvis ikke trives i hverandres selskap? Morten Gamst Pedersen og John Arne Riise snubler i hverandres føtter nesten hver gang de spiller sammen. Hvorfor sette Frode Johnsen sammen med John Carew på topp mot Bosnia? De er lange og relativt like i stilen. Og passer i hvert fall ikke sammen som en spissduo. Og hva med Kristoffer "Doffen" Hæstad og Fredrik Strømstad? Vi kan sikkert finne enda likere spillertyper på midtbanen, men har det egentlig noen hensikt? Begge har en meget bra utholdenhet, taklingsstyrke og grunnteknikk, men er relativt ufarlige foran mål. Og hvor er bakromsspilleren vår? Hvor er Leo?

For skal du kjøre på med verbalt skyts, må du ikke etterlate deg et stort, tomt rom med masse spørsmål. Det å fortelle folket at man skal underholde og spille god fotball er jo vanskelig uansett hvilke norske landslag vi snakker om. Skal vi stikke finger'n i jorda her på berget (vanskelig!), har vi aldri vært spesielt gode i fotball.

Tekniske finesser synes å være mer naturlig under andre himmelstrøk, og høy fart med ballen i føttene fungerer sjelden for vår måte å koordinere beina på. Måten Egil Olsen løste dette på var å tydeliggjøre rollefordelingen i laget og gi spillerne ekstrem tro på at de kollektivt kunne slå hvem som helst - selv om de invididuelt var langt svakere enn hver av motstandernes spillere.

Biter seg fast i bordkanten

Nå tror jeg ikke Åge Hareide er en dårlig motivator, det han mangler er den store Åge-planen. Kan noen sende ham den i en forseglet konvolutt merket "Ullevaal stadion", kan det hende vi en gang kan få oppleve opptil fem trekk i strekk på Ullevaal. Men det er nok for langt opp til både Tyrkia og Hellas allerede (seks og fem poeng foran). Det eneste som gir et ørlite håp er at det fortsatt er over halvparten av kampene igjen å spille.

I går opplevde han kanskje et av sine mest skuffende øyeblikk på banen, da Thomas Myhre sviktet to ganger i en helt avgjørende kamp. Åge lovte på nyåret at han ikke skulle bite seg fast i bordkanten hvis Norge mislyktes i å kvalifisere seg.

Det spørs om han holder det han lover. Han burde det, denne ene gangen.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus