Politisk OL-press mot sin hensikt

Det politiske spillet i den norske søkerprosessen for vinterlekene i 2018 har trolig den utilsiktede konsekvensen at Regjeringen ikke kan stoppe prosessen selv om styret i Idrettsforbundet skulle komm

Politisk OL-press mot sin hensikt
Politisk OL-press mot sin hensikt
Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Trondheim, Oslo eller Tromsø?
Odd Ustad, Rune Gerhardsen og Vegard Ulvang deltok i debatten om hvilken by som skal få OL i 2018 på Norges idrettshøgskole for to uker siden. (foto: Scanpix)


Det har festet seg et inntrykk av at Idrettsstyret står med ryggen mot veggen. Enten pekes Tromsø ut som norsk søkerby, ellers kan man glemme den statlige garantien man trenger for å gå videre med søknaden til Den Internasjonale Olympiske Komité (IOC). Garantien vil være på anslagsvis 15 milliarder kroner, mens de reelle kostnadene for staten trolig kommer til å ligge på mellom fem og ti milliarder.

Det hele begynte med utspillet til kommunalminister Åslaug Haga, som etterlot et inntrykk av at Senterpartiet utelukkende vil gå inn for en statsgaranti til Tromsø. Like tydelig har ikke Arbeiderpartiet vært, men i går ble det kjent at statsminister Jens Stoltenberg i et brev til idrettspresident Karl-Arne Johannessen understreker at ”Regjeringen ikke har gitt noe forhåndstilsagn om at det vil bli gitt en økonomisk garanti for en ny OL-søknad. Regjeringen vil vurdere dette ut fra et helhetlig idretts- og samfunnspolitisk perspektiv”.

Positive Ap-politikere
Det kan oppfattes som et ris bak speilet fra lederen i et parti der profilerte politikere støttet Tromsøs søknad til lekene i 2014. Den gang stoppet prosessen fordi Bondevik-regjeringen ikke ga statsgaranti. For dagens regjering skal vinterlekene i Tromsø angivelig være en del av nordområdepolitikken. OL-entusiasmen ser ut til å være stor.

Det er hundre prosent sikkert at Stoltenbergs regjering vil gi statsgaranti til Tromsø. Men vil den ta sjansen på å si nei til Oslo eller Trondheim? Jeg tviler sterkt på det. Ikke fordi beboerne i disse byene vil straffe regjeringspartiene under kommune- og fylkestingsvalget til høsten. Meningsmålinger viser at entusiasmen for vinterlekene knapt kan kalles glødende.

Det politisk betente vil ligge i at man har latt en omfattende prosess pågå på falske premisser. Oslo og Trondheim har satset titalls millioner kroner, mens NIFs har brukt store ressurser i en sak som så langt er blitt håndtert ryddig av idretten og de tre søkerbyene. Alle vet hva det dreier seg om: Å finne kandidaten med best forutsetninger til å overbevise de 115 IOC-representantene under kongressen sommeren 2011.

Den jobben ser ut til å være i de beste hender. Ressursgruppen under ledelse av Odd Martinsen vil foreta sine vurderinger i forhold til faste kriterier der generell infrastruktur, transport, innkvartering, deltagerlandsby og idrettsarenaer er de viktigste.

Glem distriktspolitikk
Hvis Stoltenberg i sitt brev til idrettspresidenten mener distriktspolitikk når han skriver om det samfunnspolitiske perspektivet, er det et kort som burde vært vist da prosessen startet. Så skjedde ikke, og derfor bør statsministeren og hans folk stole på at idretten på demokratisk grunnlag og med ekspertise i ryggen, tar en beslutning som øker sjansen for at Norge tildeles vinterlekene.

Noe annet vil være uttrykk for manglende politisk troverdighet.

Denne politiske støyen unngås hvis avstemningen i idrettsstyret gir flertall for Tromsø. Og det kan meget vel skje. Selv liker jeg konseptet. Tromsø kan tilby kompakte leker med én eneste deltagerlandsby. De naturgitte forutsetningene er unike, og trolig vil noen i IOC kunne se det fascinerende i at lekene for første gang kan legges nord for polarsirkelen.

Samtidig er det en kjensgjerning at OL ikke blir mye å skryte av hvis uværet setter inn. I Tromsø er det som kjent mye vær. Logistikken kan også skape utfordringer i en liten by – det sammen med etterbruk av anleggene.

På samme måte kan vi ta for oss de to andre søkerne. Det knyttes også fordeler og ulemper til Trondheim og Oslo, men felles for alle de tre kandidatene er at det finnes flere positive argumenter enn negative. Disse skal idretten nå sortere ut før man kommer frem til en vinner.

Konkluderes det med at denne byen i henhold til IOCs kriterier har forutsetninger for å vinne internasjonalt, er det vanskelig å se at Regjeringen har noe annet valg enn å gi statsgaranti.

Vil du lese mer om OL-prosessen eller annen idrettspolitikk? Sjekk: www.sportsanalyse.com

Dag Vidar Hanstad er doktorgradsstipendiat i idrettspolitikk ved Norges idrettshøgskole. Han har tidligere vært sportssjef og kommentator i Nordlandsposten, Fædrelandsvennen og Aftenposten. Hanstad har spilt 150 landskamper i håndball og har vært trener på eliteserienivå.