EØS kontra demokrati:

Når demokratiet koster et forsvarsbudsjett

<p>Oppsigelse av EØS kan føre til et tap på 25.000 kroner per innbygger i Norge.</p>
Oppsigelse av EØS kan føre til et tap på 25.000 kroner per innbygger i Norge. Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Dagens Næringsliv drar fram Brexit som skremsel mot norsk utmelding av EØS. Hvorfor tar vi for gitt at maksimal handelskonkurranse er samfunnets viktigste mål?

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

DNs kommentator Kjetil Wiedswang advarte 1. juli under tittelen Friere og fattigere Norge mot utmelding av EØS, ved å vise til problemer britene har fått med sin eksport til EU på grunn av brexit. Han viser til at oppsigelse av EØS kan føre til et tap på 25.000 kroner per innbygger i Norge.

Han har et viktig poeng som mange EØS-motstandere lukker øynene for: Handel med vår viktige partner EU vil ikke gli like lett uten, som med en EØS-avtale. Den gjør at norske aktører deltar på like fot i EUs indre marked.

Samtidig kan det nevnes at EUs næringsliv også har full tilgang til å konkurrere i det norske innenriksmarkedet på premisser EU bestemmer. For eksempel har Norge stort underskudd i handelen med tjenester med EU.

Så la oss ta for god fisk en svakere utvikling av brutto nasjonalprodukt (bnp) ved oppsigelse av EØS-avtalen. Noe som faktisk kunne vært et mål i seg selv hvis vi skal tenke klima og miljø.

Bakteppet som sjelden trekkes fram, er at styringsformen parlamentarisk demokrati er på vei ut av store deler av Europa, som følge av EU. I betydelig grad også i Norge på grunn av EØS-avtalen.

Spørsmålet er hvor høy pris vi er villige til å sette på det nasjonale, parlamentariske demokratiet. Er det verdt så mye som 25.000 kroner året? 10.000? Eller null?

Mangler vi 100.000 arbeidsplasser nå?

9. juli kommer Wiedswang med nye anslag for økonomiske tap dersom Norge sier opp EØS-avtalen, ved å sammenlikne med virkningen for britene av at de meldte seg ut av EU, populært kalt brexit.

Han påpeker at britene slett ikke fikk i både pose og sekk, slik Boris Johnson lovet. De fikk ikke like god adgang til EUs marked samtidig som de meldte seg ut og forkastet EUs lovgivende, dømmende og utøvende makt.

Vel verdt å merke seg også for EØS-debattantene i Norge.

Mitt anliggende er hvor viktig eller uviktig vi skal anse det å opprettholde Norges nasjonale, parlamentariske demokrati veid opp mot mulige økonomiske tap.

Vi kan alltids se på talldiskusjonen, selv om vi aldri får fasiten.

Mange vil huske at NHO før folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994 skremte oss med at et nei ville bety tap av 100.000 arbeidsplasser. Ikke vet jeg om vi ville hatt 100.000 flere stillinger hvis vi nå hadde vært medlemmer av EU. Det vi vi vet, er at problemet ikke har vært mangel på arbeidsplasser. Landet har så mange arbeidsplasser at vi er avhengige av utenlandsk arbeidskraft.

Les også: Hvem vil gjenskape gamle Norge i høst?

Tipper på 4-prosents tap

La oss se på Wiedswangs tall.

Ifølge kommentaren 9. juli kan staten tape 50 milliarder kroner på skatter og avgifter, tilsvarende et forsvarsbudsjett.

Det legger han fram med alle forbehold om at Storbritannia og Norge har svært ulik eksportprofil.

Vi kan legge til ulik importprofil også. EØS gir ikke enveis fordeler, som nevnt. Eksportører i EU har uhindret adgang til det norske hjemmemarkedet.

Wiedswang viser til en artikkel i finansavisa Financial Times om at økonomien i eurosonen har vokst med 1,3 prosent, mens den har krympet med 4,3 prosent i Storbritannia siden Brexit-året 2016.

EUs statistiske byrå Eurostat viser imidlertid en vekst i brutto nasjonalprodukt, bnp, på henholdsvis 1,9; 2,6; 1,9 og 2,3 prosent i euro-landene i årene 2016-2019. Tilsvarende for Storbritannia var 1,7; 1,7; 1,3 og 1,4 prosent – alle i pluss. Så har vi jo i 2020 og 2021 hatt økonomiske kaos-år både her og der på grunn av pandemien.

Ifølge Wiedswang kan britene etter 10–15 år få et bnp som er rundt fire prosent lavere enn ved fortsatt EU-medlemskap.

Les også: Sveits brøt forhandlingene med EU for å berge selvstyret

Er det noe å bry seg om, da?

DN-kommentatoren trekker parallellen til at Norge kan tape tilsvarende 4 prosent av sin verdiskaping uten EØS-avtalen.

«Fire prosent av bnp er ikke forskjell mellom rikdom og armod. Ifølge siste anslag fra SSB kommer økonomien i Fastlands-Norge til å vokse med 3,1 prosent i 2020–2021.», påpeker han og fortsetter:

«Gitt at rundt halvparten av bnp er offentlig forbruk, snakker vi om drøyt 50 milliarder kroner i årlige tapte skatter og avgifter. Det tilsvarer omtrent et norsk forsvarsbudsjett, et par kulturbudsjetter – eller muligheten til å betale en Nord-Norge bane på to-tre år.»

Nå utgjør ikke offentlig forbruk halvparten av bnp, men en fjerdedel, men skitt la gå. Ifølge nasjonalbudsjettet for 2021 er offentlig konsum 866,7 milliarder kroner av et bnp på 3549,4 milliarder.

Hvor dramatisk et fall på 4 prosent ved EØS-utmelding ville bli, kan vi få en aning om ved å se på de langsiktige prognosene for landet i regjeringens Perspektivmelding 2021. Det er en større analyse av framtidsutsiktene som legges fram hvert fjerde år.

Ifølge den vil verdiskapingen i Norge, bnp, fordelt på hver enkelt av oss, øke med 69 prosent fram til 2060. Så får hver enkelt gjøre opp med seg selv om vi i et av verdens rikest land kunne nøyd oss med 65 prosents vekst i velstanden i stedet for 69.

Les også: Regjeringen er enig i at globalisering gir ulikhet

Mulig eller umulig gevinst?

Opp mot disse tallene kommer vi til en mulig gjenoppretting av det nasjonale demokratiet i Norge. Det parlamentariske demokratiet tilsier at lovgiverne landets borgere velger hvert fjerde år, er de som fastlegger landets lover. Liker vi ikke det som skjer, skal vi kunne bytte ut lovgiverne med andre, som står for en politikk vi er mer enige med.

Slik er det bare delvis med EØS, og i enda mindre grad for medlemmene i EU. EØS-avtalen delegerer til EU å utforme lovene på alle felt som EØS-avtalen regulerer, hvilket er overraskende mange.

I EØS dekkes Stortingets avståelse av selvstyre bak en proforma kopieringsordning av EU-lovene. Til og med den blir nå blir nå uthult ved at stadig mer makt overføres fra Norge til diverse byråer som EUs finanstilsyn og energibyrået ACER.

Den norske befolkningen kan ikke ved misnøye med en EU-lov som via et kopiapparat gjøres til lov i Norge, kaste lovgiverne og velge andre.

Det hjelper ikke å velge et nytt Storting. Norge har for eksempel sluttet seg til et nytt knippe lover kalt EUs jernbanepakke 4. Et eventuelt rødgrønt stortingsflertall etter valget i september kan ikke da avvike fra EUs ordre om å sette ut driften av jernbane på anbudskonkurranse. Det hjelper heller ikke å sende saken til Høyesterett, for også Høyesterett har plikt til å forholde seg til EUs lover.

Liberalister og sosialister må alle bøye seg for EUs lover, noen med glede, andre med frustrasjon.

Venstre, partiet som har lang tradisjon i det norske folkestyret, tilhører førstnevnte gruppe. «EØS-avtalen er ikke en fare for friheten – den er en forutsetning», skriver partiets næringsminister Iselin Nybø i DN fredag. Hun beskriver avståelse av selvråderetten som at tekniske standarder på varmtvannsberedere blir avgjort av eksperter på europeisk nivå.

Jaja.

Les: EU-toget avsporer norsk demokrati

De skjønte ikke EØS-avtalen selv, engang

Kjetil Wiedswang stiller spørsmål ved «eventuelle konkrete forbedringer i livskvalitet og mer folkestyre som vi får ved å slippe Jernbanepakken, Vikarbyrådirektivet og den slags (samt igjen å få muligheten til å kaste folk i fengsel fordi de har dratt til Spania mens de mottok arbeidsavklaringspenger)».

Den lett ironiske henvisningen til et ønske om å kaste folk i fengsel, altså NAV-skandalen, er et utmerket eksempel på demokrati-tapet vi lider.

Det er ingen tvil om at norske folkevalgte bevisst laget et lovverk der de la begrensninger på trygdemottakeres anledning til å reise utenlands og ønsket å straffe arbeidssøkere som brøt reglene. Nesten tre tiår etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, viser det seg så at det er norske lovgivere som har begått lovbrudd.

NAV-brukere har blitt straffet etter det som viser seg å være en norsk lov som bryter med EU-retten.

NAV-skandalen er en fantastisk demonstrasjon av hvordan daværende statsminister Gro Harlem Brundtland og hennes høyre hånd, Jonas Gahr Støre, fikk oss inn i en EØS-avtale som de feilinformerte om, og ikke engang selv var i stand til å øyne dybden av.

De som inngikk EØS-avtalen på vegne av oss, og deres etterfølgere, skjønte ikke konsekvensen av den.

Demokrati i et opplyst land?

Verst i Brussel eller Budapest?

Én ting er Norge. Det jeg syns er virkelig oppsiktsvekkende, er at store deler av det europeiske kontinent beveger seg bort fra nasjonale demokratier med parlamentarisk system. Og det uten sterke reaksjoner og store debatter.

Det dreier seg om EU, der stadig flere politikkområder gjøres om fra nasjonale til felles politikkområder. Det som kalles økt «integrering» på vei mot en stadig tettere union.

Styringssystemet for EU-borgere er på atskillig flere områder enn for nordmenn med EØS-avtalen, underlagt EUs organer. Og de har ikke engang den reservasjonsretten som på papiret finnes i EØS-avtalen, men som skiftende, EU-vennlige regjeringer har unnlatt å benytte.

Oslo-universitetets Arena senter for Europaforskning fikk i 2006 litt av et oppdrag fra EU-kommisjonen. Arena ble bedt om å lede et forskningsprosjekt, RECON, med 120 forskere i 14 land, som skulle vurdere hvordan demokratiet kan gjenopprettes i EU.

Konklusjonen kom i 2011: EU er ikke demokratisk. Svaret fra mange av forskerne er selvfølgelig mer overnasjonalitet på vei mot et Europas Forente Stater.

Meg bekjent har ingen befolkning bedt om en slik overnasjonal union. «Noen» har bestemt at det likevel er dit de er på vei. Med tilsvarende tapping av de nasjonale politiske beslutningssystemene.

Mens spørsmål om LGBTQ-rettigheter i Polen og Ungarn blir gjort til det brennende spørsmålet for det europeiske samfunnet, blir det parlamentariske demokratiet stille og rolig tappet for innhold av Brussel-glade eliter.

Kan det virkelig store demokratiproblemet befinne seg et annet sted enn Budapest og Warszawa?

Les om salamikapping av Grunnloven i Høyesterett

Thomas Vermes skriver jevnlig i ABC Nyheter. Les flere av hans kommentarer her.

Personvernpolicy