BondeopprøretTenk at Trygve Slagsvold Vedum er taus!

Slik ser det ut for meg etter å ha fulgt #Bondeopprør21. Fem bønder har ved å fortelle sine egne historier klart å samle over 40.000 personer på sitt opprop, og fikk tidenes gjennomslag i opinionen blant annet med to opptredener med kort mellomrom på NRKs Debatten.

Opprørte bønder kjørte traktorer fra hele landet inn til Stortinget for å vise misnøyen.

De gjorde det forståelig for oss alle at de lojalt har fulgt opp statens ønske om å rasjonalisere, bygge gården større og større med påfølgende investeringer i driftsbygninger, maskiner, kjøp eller leie av flere melkekvoter og jordarealer.

Og så ender de opp med å ha haka såvidt over vannet.

– Jeg driver 11 gårder i dag, produserer melk til 6000 mennesker og vil ende opp som minstepensjonist selv om jeg jobber 3000 timer i året, forteller en av dem, Tor Jacob Solberg, til meg.

Bondeopprørerne har beregnet at deres reelle arbeidsinntekt ligger på 202.000 kroner året.

– Å drive en større gård i dag er en krevende jobb, som tilsvarer at du burde vært i øvre halvdel på inntektsskalaen ut fra kompetanse og vilje til å stå på, mener han.

Har Senterpartiet løsningen?

Det samme mener nok Senterpartiet også. I hvert fall burde de mene det ut fra sin historiske rolle i partifloraen.

Det påfallende er at Sp ikke har stormet fram og dundret ballen i mål, med overbevisende utspill om hvordan partiet vil å få bøndene ut av den økonomiske knipa de vitterlig er i.

KrF og Venstre knytter landbrukspolitikken sin til Frp – derfor sprakk jordbruksavtalen

LES SAKEN

Hvorfor benytter ikke Trygve Slagsvold Vedum anledningen til å smelle til på kjerneområdet landbrukspolitikk? Ikke minst nå som det har vært stillere rundt Senterpartiet den siste tida og de synker på meningsmålingene.

Kan det være så galt at selveste Senterpartiet ikke har klart for seg den landbrukspolitiske resepten?

Medisineringen de siste tiåra har vært strukturrasjonalisering, at færre men større gårder og årsverk skal produsere like mye eller mer.

Det viser seg å ha gjort pasienten sykere.

Rødgrønn hast med alternativet

Til helga avholder Senterpartiet landsmøte. Forut for det, eller senest i sin landsmøtetale, må partilederen på banen med et klart budskap. Jeg venter i spenning.

Senterpartistene har ikke allverdens tid på seg til å demonstrere sin verdi for norsk landbruk. Næringskomiteen i Stortinget skal behandle årets stormfulle jordbruksoppgjør, som endte med brudd allerede før forhandlingene kom i gang, innen 10. juni.

I partienes innstilling til jordbruksoppgjøret vil det vise seg om Senterpartiet av de rødgrønne vil ha det mest seriøse svaret. Eller blir det et SV som nå rører på seg, som kommer opp med løsningen? De har en stolt fortid med sin fordums partileder Berge Furre som fikk gjennom Stortingets såkalte opptrappingsvedtak for landbruket i 1975.

Eller kanskje Arbeiderpartiet, med sin fremadstormende landbrukspolitiker Nils Kristen Sandtrøen i spiss, tar ansvar?

Det disse partiene har å melde, gir et frampek om hva landets bønder har i vente dersom det blir et regjeringsskifte etter stortingsvalget 13. september. Om de får grunn til håp – eller utsikter til noen kroner mer i potten, men fortsatt drift i samme retning, bare langsommere.

Senterpartiets landsmøte bør bli et verksted for å snekre løsningen. Utkastet til partiprogram har mange positive formuleringer om landbruk. Men konkretiserer ikke løsningen for problemstillingene bondeopprørerne reiser. Mer om det lenger ned.

1,5 milliarder ut i løse lufta

Joda, Senterpartiet har vært frampå.

– Tilbudet er et hån mot det pågående bondeopprøret og vil ikke redusere det store inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet, sa deres talsmann Geir Pollestad, som leder næringskomiteen, etter statens tilbud.

Han reagerer også på at jordbrukets krav om egne penger til investeringer på gårdsbrukene kontant er avvist av regjeringen.

«Stortinget har gitt klare føringer for hvilken jordbrukspolitikk vi vil ha blant annet ved å tette inntektsgapet. Regjeringen ser helt bort fra føringene Stortinget har gitt for norsk matproduksjon», uttaler Pollestad på Senterpartiets hjemmeside.

Men han kommenterer ikke bondeopprørets viktige poeng om at det angivelige faktagrunnlaget som staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag bruker i forhandlingene om jordbruksavtalen, er feil.

Når inntektene beregnes der, ser partene bort fra utgiftene til kjøp og leie av jord, melkekvoter og maskiner/entreprenører, noe som har blitt en stor og tyngende post som følge av strukturrasjonaliseringa staten har oppmuntret til.

Landbruks- og matminister Olaug Bollestad (KrF) hevder at man ikke kan vite hvor mye penger det utgjør, siden kjøp og salg foregår som private transaksjoner.

Norske bønder trenger sårt en ny landbrukspolitikk dersom Stortingets mål om økt sjølforsyning ikke skal slå ut i det motsatte.

Bondeopprøret anslår imidlertid at det dreier seg om 1,5 milliarder kroner, det vil si rundt 10 prosent av inntektene de skulle hatt for arbeidsinnsatsen og avkastning av kapitalen. De regner med at det er skutt inn 100 milliarder kroner i kapital i norsk jordbruk.

Regjeringen imøtekommer imidlertid kritikken fra Bondelaget, Småbrukarlaget og bondeopprøret ved å gå inn for å nedsette et utvalg i lys av de spørsmål som er reist, for å drøfte prinsippene for å måle inntekter.

SV- og Ap-press om gjeldsbyrden

Bondeopprørerne forklarer at de ikke er rette vedkommende til å foreslå utformingen av ny politikk. Deres jobb er å synliggjøre den reelle situasjonen. Så må partene i jordbruksoppgjøret og Stortinget løse problemet.

Allerede 9. mai stilte Arbeiderpartiets Nils Kristen Sandtrøen spørsmål til Olaug Bollestad om hvor mye gjeld melkebønder har som følge av kjøp av melkekvoter, altså mengden melk de har rett til å omsette.

Alt du trenger å vite om Helse Norges coronasertifikat

LES SAKEN

Han ville også vite hvor mye av gjelden som skyldes at Bollestads forgjenger som landbruksminister, Sylvi Listhaug (Frp) i 2014 doblet taket for maksimal melkekvote per bruk, noe hun fikk gjennomført takket være støtte fra KrF i Stortinget.

Svaret var at man ikke kjenner gjeldsbyrden, siden det dreier seg om private transaksjoner. Og at kvotetaket som ble doblet takket være Bollestads parti skulle ha påvirket ønsket om å kjøpe kvoter, nei, det har hun ikke tro på.

25. mai tar så SVs Arne Nævra opp hansken fra bondeopprøret, når det gjelder den fiktive beregningen av inntekter. Også han i form av et spørsmål til Olaug Bollestad.

Slik lyder det, riktignok innpakket i en språkbruk som ikke er for hvermannsen:

«I statens tilbud så forutsetter lønnsvekst for bonden en effektivisering på 2,9 prosent, samtidig som kapitalkostnader ikke regnes inn som fratrekk. Vil statsråden ta initiativ til en ny gjennomgang av hvorvidt faktiske kapitalkostnader og faktiske kostnader til jord- og kvoteleie skal regnes inn i bondens inntektsfratrekk, og at eventuell gevinst av effektivisering som bonden utfører må tilfalle bonden?»

Svaret er ikke kommet i skrivende stund.

Det trengs en liten landbruksrevolusjon

I Stortinget vil tilbudet fra staten som bondeorganisasjonene avslo å forhandle på grunnlag av, med en ramme på cirka 900 millioner kroner, trolig gå gjennom.

Det interessante er som sagt hvilke signaler de rødgrønne partiene vil gi i sine merknader og eventuelle forslag.

Det vil bære bud om en eventuell rødgrønn regjerings politikk. De har sikkert ingen problemer med å øke pengesummen.

Men det alene gir ingen løsning hvis innrettingen av politikken er slik at utviklingen bare fortsetter som nå – færre og større bruk.

Vi har sett at de fleste store gårdsbruk ikke blir lønnsomme, derav bondeopprøret. En viktig grunn til det, er at produksjonsvolumet deres ikke kan opprettholdes med gårdens egen tilgang til fôr eller arbeidskraft.

Det blir et økende behov for å kjøpe eller leie større arealer og mer melkekvote, eller som i frukt- og grøntnæringen: Charterflylaster av billig arbeidskraft fra Øst-Europa eller Asia. Det er ikke bærekraftig.

Det trengs altså en liten landbrukspolitisk revolusjon. En statlig politikk for å gjøre det lønnsomt å drive jordbruk bygd på gårdens egne ressurser inkludert utmarksbeite, mest mulig klimavennlig.

Samtidig må det tas grep for at de aktørene som har fulgt statens signaler og kjøpt seg opp, ikke blir kastet under bussen ved en omlegging av politikken.

Vil Senterpartiet ha noe å bidra med til et skifte?

Nå sprenger vi WTO-forpliktelsen

Som om det ikke er vanskelig nok å peke ut en ny kurs, må Norge utforme landbrukspolitikken slik at den oppfyller reglene vi har undertegnet på i Verdens handelsorganisasjon, WTO.

Den setter begrensninger for hvilken statlige støtte som kan gis til sektoren, og på tollvernet.

Solberg-regjeringen har gitt bøndene 100.000 kroner mer i året

LES SAKEN

I 1995 ble det satt en maksimumsgrense på 11.449 millioner kroner som «handelsvridende» statsstøtte til norsk landbruk, i WTO kalt «gul» støtte. Dette beløpet står fast, bygger på verdensmarkedsprisene i 1986-1988.

I 2018 hadde Norges gule støtte krøpet opp i 10,6 milliarder. Og i år bryter vi grensa hvis ikke noe gjøres.

Ett grep kan være å fjerne ett av virkemidlene i jordbruksavtalen, å fastsette målpriser, for svinekjøtt.

Derimot tillater WTOs landbruksavtale støtteformer som ikke regnes som handelsvridende, «grønn» eller «blå» støtte. Det er slikt som areal- og husdyrstøtte.

Stadig større hull i tollmuren

I tillegg har WTO strenge rammer for tollsatser. Også her er Norge bundet på hender og føtter, og importen øker år for år. Eneste mulighet som gjenstår for å styrke tollvernet, er å endre tollen fra en bestemt kronesats, til en prosentsats ut fra verdien på varen.

Da Stoltenberg-regjeringen med Trygve Slagsvold Vedum i 2013 gjorde det for faste oster, beinfritt storfekjøtt og helt slakt av sau og lam, brøt det ut et ramaskrik fra Høyre, Frp og EU. Skjerpingen har ikke forhindret stor vekst i EUs eksport siden den tid.

Som ledd i EØS-avtalen har EU dessuten fått diverse hull i tollvernet i form av tollfrie kvoter. Disse får vi ikke gjort noe med uten å si opp EØS-avtalen. Tvert i mot ligger det an til en økning i tollfrikvotene som følge av Brexit.

EU får lov å beholde sine kvoter ubeskåret, med unntak for ost, selv om Storbritannia har gått ut av unionen. I tillegg må nå Storbritannia få kvoter på markedsadgang til Norge, noe det forhandles om i disse dager.

Her kan det teoretisk oppstå et drama der KrF vil slite skikkelig med sin regjeringsdeltakelse dersom det blir inngått en frihandelsavtale med britene til skade for norsk landbruk, før stortingsvalget.

Kort og godt: Norske bønder trenger sårt til en ny og bærekraftig landbrukspolitikk dersom Stortingets mål om økt sjølforsyning ikke skal slå ut i det motsatte.

Løsningen er ikke enkel. Men ballen ligger altså på straffesparkmerket. Blir det Senterpartiet eller andre som dundrer den i mål? Eller blir det bom?

Thomas Vermes skriver på søndagene i ABC Nyheter. Les flere av hans kommentarer her.