Trebarnsfar har sittet på Trandum i over et år: – Alt jeg vil er å være med barna mine

Nordafrikanske Amin har tre barn i barnehagealder som alle er norske statsborgere. Likevel har han tilbrakt de siste 16 månedene på utlendingsinternatet på Trandum i påvente av at politiet skal finne ut av hva de skal gjøre med ham.

– Jeg blir syk. Jeg føler det som om jeg ikke er et menneske, sier Amin til ABC Nyheter.

ABC Nyheter har valgt å kun bruke fornavnet til Amin, av hensyn til hans familie.

Menneskerettighetsorganisasjoner kritiserer forholdene på Trandum

LES SAKEN

Andre bursdag borte fra sønnen

Når ABC Nyheter ringer Amin (28), er det via advokaten hans, på en sprakete fasttelefon på utlendingsinternatet Trandum. Dette er for at han skal slippe å bruke opp de 60 minuttene han har til å snakke med barna sine hver uke, på å snakke med ABC Nyheter.

Bildet er tatt av Amins advokat, Eitya Rehman, i et av Trandums møterom.

Det er en tolk i rommet, men 28-åringen har ikke behov for noe særlig hjelp. Han har bodd i Norge i 10 år nå.

– Det var bursdagen til gutten min i går, forteller Amin.

– Men han sov da jeg ringte, så vi fikk ikke snakket sammen. Kanskje han er sur på meg, jeg vet ikke. Dette er andre år på rad hvor jeg ikke har kunnet være med ham eller gi ham en gave på bursdagen hans, sukker han.

– Det er tungt å ikke snakke med gutten sin når han har bursdag, å ikke se ham. Men jeg skal prøve å ringe igjen i dag og snakke med ham.

Av hensyn til Amins barn, har ABC Nyheter valgt å anonymisere dem.

Les også: Sviende og alvorlig kritikk rettes mot asylinternatet på Trandum

Ulovlig norsk

Amin kom til Norge i 2010. Han søkte da asyl og fikk avslag på søknaden. Så fulgte over syv år som «ulovlig» i Norge. Det første året bodde Amin på gaten.

– Det var hardt. Du vet, det er kaldt her i Norge. Det er ikke lett å bo på gaten her, forteller han.

– Jeg hadde ikke noe hus å bo i, jeg hadde ingenting. Så jeg måtte gå ut på gaten, som mange andre. Jeg måtte ha mat og klær. Jeg var ung og havnet på feil sted, med feil mennesker, gjorde dumme ting. Jeg hadde det ikke bra.

– Men jeg fikk flaks. Det var en familie på Grønland som passet på meg. Jeg sov og dusjet og spiste mat hos dem, sier Amin.

Selv over telefonen kan man høre at han smiler.

Trandum-ledelsen tilbakeviser all kritikk

LES SAKEN

– Det er jeg så takknemlig for, det skal jeg aldri glemme i mitt liv, sier han

– Jeg kaller moren i familien for «mamma» nå.

En kveld, da han var på et utested med noen venner, møtte Amin hun som noen år senere skulle bli mor til barna hans. Det er hos henne barna bor nå.

– Først fikk vi en liten jente. Hun er min prinsesse, hun er alt for meg, sukker Amin.

De neste årene beskriver Amin som turbulente, men gode. Han og kjæresten fikk tre barn sammen. Samtidig hadde de stadig kontakt med Politiets utlendingsenhet (PU) over telefon. Dette er ikke uvanlig for personer som verken har oppholdstillatelse eller kan sendes til et annet land, såkalte «ureturnerbare», sånn som Amin.

Tre ganger møtte PU også opp uanmeldt på adressen til Amin og kjæresten, forteller de begge.

Politiets utlendingsenhet (PU) er politiets hovedaktør på migrasjonsfeltet. Hovedoppgavene til PU er, ifølge PUs egne nettsider, å registrere asylsøkere som kommer til Norge, etterforske for å avklare identitet, uttransportere personer uten lovlig opphold og drive Politiets utlendingsinternat på Trandum.

Les også: Asyl-lege fikk millionavtale med politiet uten konkurranse

Trodde aldri han skulle se barna igjen

Amin sier at mulighetene hans for å tjene penger var begrensede uten oppholdstillatelse. I april 2019 ble han arrestert for besittelse av hasj. Da ringte Kriminalpolitiet til Politiets utlendingsenhet og spurte om de var interessert i å ta over saken til Amin. Det var de.

Amin ble internert i 4 uker, og ble tatt med til Trandum

– Kan du fortelle om dagen du kom til Trandum?

Amin stønner og telefonlinjen blir stille et øyeblikk.

– Å, det var skikkelig ille, sier han.

– Det var et sjokk. De tok klærne mine, de kroppsvisiterte meg, så tok de meg til avdelingen min. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg klarte ikke å spise, husker han.

– Jeg var veldig deprimert.

Amin forteller at han fikk vite at han kun skulle sitte på Trandum i et par dager, før han skulle bli sendt til hjemlandet. Men noen av de andre innsatte hadde allerede sittet på Trandum i over et år. Amin ble nervøs for at det kunne komme til å bli ham.

– Jeg tenkte «Wow. Jeg kommer aldri til å se barna mine igjen», husker Amin.

– Det yngste barnet var bare noen måneder gammelt da jeg kom hit for 16 måneder siden. Jeg har nesten ikke sett barnet mitt.

Amin ringer de tre barna sine hver dag, men forteller at han noen ganger går tom for minutter. På Trandum har man i utgangspunktet 45 minutter telefontid i uken, og 15 ekstra hvis man har barn.

– Jeg syns en time er lite på en hel uke. Jeg har tre barn vet du, sier Amin

Han og moren til barna har valgt å ikke fortelle barna om at faren er på Trandum, så de kan ikke komme på besøk. Derfor har det kommet noe godt med corona-tiden for Amin: Ettersom ingen familiemedlemmer får besøke Trandum nå, får han lov til å snakke med barna over videolink. Men dette privilegiet mister han så snart Trandum åpner for besøk igjen, påpeker han.

– Hva snakker du om med barna dine?

– Vi snakker om hvordan de har det og hvordan det går i barnehagen. De forteller meg at de gleder seg til lørdag, fordi da er det lørdagsgodt. Eldstedatteren min viser meg tegningene sine. Hun tegner mye hjerter, ler Amin.

– Også øver vi på å telle sammen! En, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte! Hun er så flink, sier han stolt, men legger til:

– Nå i det siste er det ikke alltid hun vil snakke med meg. Hun sier «Pappa, du er slem. Jeg spør «Hvorfor det?». Hun svarer «Du sier jo at du skal komme hjem, at du snart er ferdig på jobb. Men du kommer ikke. Du sier «jeg kommer, jeg kommer» Men hvor er du?».

Amin trekker pusten dypt et par ganger før han fortsetter.

– Jeg blir helt utslitt. Hun er mitt første barn. Hun er alt for meg, hun er min prinsesse, min datter, min bror, hun er mitt alt. Nå er hun langt fra meg.

– Hvis du kunne kommet ut nå, hva er det første du ville gjort?

– Jeg ville gått direkte til barna mine. Jeg ville klemt og kysset dem. Jeg ville tatt dem med ut for jeg har lovet dem at jeg skal kjøpe masse leker til dem. Eldstedatteren min elsker Else–

– Else?

– Ja, du vet – prinsesse Else.

– Fra Frost? Elsa?

– Ja! Ja, ja, ja. Hun vil ha Elsa-kjole. Hun elsker Elsa, ler Amin.

– Jeg vil leke med familien min, hente og levere i barnehagen, spise middag med dem. Være en ordentlig far. Du vet, det er nå barna mine trenger meg. Snart blir de store. Da skal ikke de henge med meg, de skal ut å leke, de kommer ikke til å ha tid til meg. Det er nå som er min tid med dem.

Utskjelt selskap fikk asyl-kontrakt på kvalitet

LES SAKEN

Uenig om identitet

Amin har vært internert på Trandum siden 1. april i 2019, altså 16 måneder. Gjennomsnittlig tid for å sitte på Trandum har siden mars i fjor vært på litt over fem dager ifølge fungerende seksjonssjef ved utlendingsinternatet på Trandum, Morten Sundstad.

Man må få en ny kjennelse, altså en slags dom, hver fjerde uke for å holde noen internert på utlendingsinternatet. For å få en slik kjennelse, må politiet (PU) kunne vise til at det pågår en “ aktiv prosess” knyttet til utsendelsen av utlendingen.

I Amins sak har politiet sendt ut diverse søk til myndigheter og Interpol i flere land for å prøve å finne ut av identiteten til 28-åringen, og det er disse søkene PU oppgir som bevis på «aktivitet».

Selv forteller Amin at han kommer fra Algerie, mens politiet mener han kommer fra Marokko. Det er fordi han er registrert som marokkaner i Frankrike i 2009. Da han kom til Norge året etter, ble det også tatt en språktest som plasserte dialekten hans i Marokko. Amin mener at det har å gjøre med årene han har tilbrakt som flyktning i et flerkulturelt Europa.

– Jeg flyktet fra Algerie da jeg var ca 14 år gammel, sier 28-åringen.

Han forteller at faren nylig var død, og at han følte seg utrygg der han bodde på grunn av terrorgruppene som holder til i de Algeriske fjellområdene hvor Amin hevder å komme fra.

– Siden da har jeg hatt venner fra mange forskjellige steder. Kanskje dialekten min har blitt påvirket av dem?

Til tross for 16 måneder med undersøkelser, har norske myndigheter ikke klart å bekrefte Marokko-teorien. Søknader om å utlevere ham til både Marokko og Algerie, samt flere europeiske land, har fått negative svar, forteller Amins advokat, Eitya Rehman til ABC Nyheter.

Hun peker også på at politiet har gjort flere like søk til samme steder. Eksempelvis har fingeravtrykkene til Amin blitt oversendt Marokko opp til flere ganger. Svarene har vært negative. De identiske søkene har flere ganger blitt brukt som argumentasjon i retten for å si at det er progresjon i saken, altså som grunnlag for å videre internere Amin.

– Man har lest saksdokumentene, snudd bunken og begynt igjen, sier Rehman.

Les også: Politiet løslater flere fra Trandum

– Ikke samarbeidsvillig

På spørsmål om hva man kan få ut av å gjøre like søk flere ganger, har ABC Nyheter fått dette svaret fra Donna Marie Galway, fungerende seksjonsleder for seksjon for ID-avklaring i Politiets utlendingsenhet:

«Det er ikke noe uvanlig i at det i løpet av en ID-undersøkelse vil oppstå informasjonsbehov som genererer en eller flere forespørsler til våre samarbeidspartnere. I saker hvor utlendingen selv ikke vil samarbeide om å avklare egen identitet er politiet avhengig av et tett og godt internasjonalt samarbeid.»

Amins advokat reagerer på at Amin stadig blir omtalt som uvillig til å «samarbeide om å avklare egen identitet».

– Amin stiller gjerne opp og snakker med hvem det skulle være, men politiet kan ikke kreve at han legger frem ID-papirer når han ikke er registrert med fingeravtrykk for pass eller andre ID-dokumenter i noe land, sier hun. Han har aldri hatt et lovlig pass.

Det fremgår at avgjørelser fra Høyesterett at formålet med varetektsfengsling etter utlendingsloven er «i første rekke å gi utlendingsmyndighetene mulighet for kontroll med hvor vedkommende utlending befinner seg, inntil man får avklart identiteten, og retur. (...) Den er ikke et tvangsmiddel for å få utlendingen i tale».

Videre heter det at “Jo lengre fengslingstiden blir, jo tyngre må de hensyn som begrunner fengslingen være.” Domstolene må også stille «tiltagende krav til grunnlaget for fortsatt fengsling, til innsatsen og til fremdriften” (...). I lange fengslingsperioder vil det ikke være uten videre tilstrekkelig å vise til at det fremdeles er realistiske muligheter for identifisering, og at det også arbeides aktivt og planmessig med dette». (...) Kravet til forholdsmessigheten tilsier at «man på et tidspunkt likevel vil måtte beslutte løslatelse , selv om vilkårene for fortsatt fengsling for øvrig er til stede». (...) Dette gjelder selv om utlendingen nekter å bistå politiet med å fastslå identiteten.»

Les også: – Er økt innvandring Siv Jensens svar?

– Jeg blir syk

Amins advokat mener han bør løslates mot meldeplikt 2 ganger i uken, og pålegg om opphold på en fast adresse. På den måten opprettholder han en jevn kontakt med PU, og vil bo på en fast adresse, så myndighetene vet hvor han befinner seg.

Grønland-familien som har tatt vare på Amin har meddelt til politiet via Amins advokat at han kan bo hos dem, hvis han skulle løslates fra Trandum. Amin har samarbeidet med politiet tidligere, møtt opp til avtaler og gjennomført meldeplikt. Han ønsker fortsatt å samarbeide med politiet, forteller advokaten hans.

Oslo tingrett har vurdert at faren for såkalt «unndragelse», altså at utlendingen stikker av, er stor i Amins tilfelle fordi det pågår en aktiv prosess for å sende ham til Marokko. Dette til tross for at politiet tok han med til Marokko i desember 2019, men han ble ikke akseptert der av marokkanske myndigheter, og derfor sendt i retur til Norge.

ABC Nyheter har ikke fått svar på spørsmål til PU om hvilken fremgang de har i forhold til marokkanske myndigheter. I siste kjennelse, fra 21. juli 2020, heter det at den norske spesialutsendingen i Marokko skal levere enda en ny anmodning til marokkanske myndigheter, men innholdet i denne anmodningen er ukjent. Det er derfor vanskelig å si hva som eventuelt skiller den fra tidligere anmodninger til Marokko i Amins sak.

På den skurrete linjen til Trandum sukker Amin.

– Jeg vet ikke hvorfor de holder meg her.

– Hvordan føles det å ikke bli trodd?

28-åringen blir sint i tonen, og snubler i ordene når han skal svare. Han bytter til arabisk og tolken oversetter i en flat, robot-aktig tone:

– Jeg blir syk. Jeg føler meg som om jeg ikke er et menneske. Finnes det menneskerettigheter eller ikke? Vi er jo i Norge! Der jeg kommer fra finnes det ikke noen menneskerettigheter, man må bare klare seg selv. Det er derfor jeg kom til Norge.

– Det er tungt, det er ikke lett, sukker Amin, på norsk igjen.

28-åringen forteller at han sover dårlig om natten.

– Jeg ligger våken og tenker på barna mine. Jeg vet ikke hvordan det går med dem. Har de spist? Har de mat? Har de dusjet? Jeg vet at moren deres passer godt på dem. Jeg takker gud for henne, hun gjør alt for barna, sier han.

– Men det er barna mine som gjør at jeg holder ut også. De gjør meg sterk.