UD fryktet asylstrøm fra DDR: Ville bygge norsk «mur»

Thorvald Stoltenberg var utenriksminister da asylstrømmen fra DDR tok seg opp høsten 1989. Mindre enn en måned før Berlin-muren falt sa han seg enig i tiltak for å stoppe flyktninger fra å komme inn i den norske ambassaden.

– Jeg husker det ikke og liker det ikke, var kommentaren fra den nå avdøde Stoltenberg da ABC Nyheter minnet ham om affæren i 2009.

Dokumentene som avdekker de norske tiltakene, ligger i Utenriksdepartementets egne arkiver. For ti år siden fikk ABC Nyheter innsyn i de fem tildels omfattende mappene som viser hvilke vurderinger UD gjorde den høsten regimene i Øst-Europa endret seg.

Norges valg om å styrke kontrollen og reise en egen liten mur – i form av konkrete tiltak for å holde østtyskere ute fra den norske ambassaden – mot potensielle DDR-flyktninger, blir neppe stående som nasjonens stolteste øyeblikk.

Det skjedde samtidig som gammelkommunistene i DDRs toppledelse opplevde sin verste ydmykelse. Tusenvis av DDR-flyktninger ble daglig fraktet med tog fra Tsjekkoslovakia (etter at grensen til Ungarn ble stengt) til Vest-Tyskland.

Saken fortsetter under bildet

11. oktober signerer utenriksminister Thorvald Stoltenberg «Enig» på et dokumentet som krever UD-kontroll av potensielle DDR-asylanter. Departementet lover også å komme tilbake til video og calling «så snart som mulig». Foto: Ola Karlsen, ABC Nyheter

I DDRs hovedstad gikk forberedelsene til statens 40-årsjubileum sin gang. De andre statslederne i Øst-Europa ble samlet i Berlin sentrum på et podium med Erich Honecker og resten av politbyrået i Tysklands sosialistiske enhetsparti (SED).

Bare noen timer senere advarte Sovjetunionens siste president Mikhail Gorbatsjov SED-ledelsen om at den som kommer for seint, ville bli straffet av historien.

Les også: Østtyskere føler seg som andreklasses borgere

Besøk om kvelden

I ambassadestrøket som strakte seg langs med paradegaten «Unter den Linden» og inn i stikkveiene opp mot muren som deler Berlin, manglet det – som vanlig – ikke på håndhevere av DDRs lover.

Kultbilen Trabant har blitt voksen

LES SAKEN

At det bare var dager til Honecker skulle sole seg i glansen fra æregarder og massedemonstrasjoner, økte politiets tilstedeværelse.

I åttetiden om kvelden den 4. oktober ringte det på den norske ambassades inngangsdør i Otto-Grothewohl-strasse (som nå – igjen – heter Wilhelmstrasse). Det var etter ambassadens stengetid og umulig, uten å åpne døren, å kontrollere hvem som ønsket adgang .

Ambassadens sjåfør, som bodde i en leilighet vis á vis ambassaden, gikk ned for å åpne, og ble møtt av en gruppe østtyskere som fortalte at de ville søke tilflukt i dette lille stykket Norge.

De slapp ikke inn. Å åpne ambassaden for flyktningene var en for stor avgjørelse for en som ikke en gang var diplomat. Sjåføren lukket døren med en lovnad om at en overordnet skulle kontaktes.

Fem minutter senere åpnet Norges charge d'affair døren. På gata utenfor sto det nå bare en østtysk politimann. Flyktningene hadde flyktet.

Les også: Berlinmuren har vært nede like lenge som den var oppe

«Økt risiko for okkupasjoner»

Den potensielt alvorlige situasjonen ble meldt hjem til Utenriksdepartementet (UD) dagen etter under tittelen: «Økt risiko for "ambassadeokkupasjoner". Anmodning om installasjon av ytre videokamera samt callinganlegg».

I meldingen som er gradert 'Fortrolig' het det advarende: «Ved lignende episode i kontortiden ville uønsket opphold i ambassadens lokaler vanskelig kunne forhindres».

Ambassaden minnet om at de ikke – i motsetning til andre vestlige ambassader – hadde fått installert videokamera og calling som ville gjort det mulig å holde uønskede borte fra norsk territorium.

Les hele meldingen og UDs respons: «Fordel med kamera og calling»

Både byråkrater og politisk ledelse i UD støttet prompte ambassadens anmodning. I departementet på det tidspunktet satt blant andre Per Tresselt. Han var utnevnt som ny ambassadør, men skulle først tiltre uken etter.

Etter at saken ble klarert med statssekretær Helga Hernes og utenriksminister Thorvald Stoltenberg, kunne den nylig ankomne ambassadøren allerede 16. oktober be et «ansett firma i Vest-Berlin» legge inn anbud.

Svenskene hadde sin «mur»

Før UD gjorde sine sonderinger hadde de sjekket hvilke vurderinger andre vestlige land hadde gjort, stilt overfor muligheten for at ambassadene skulle bli fylt opp med DDR-borgere. Dette hadde allerede skjedd i de vest-tyske ambassadene i Polen og Praha, og den vest-tyske representasjonen i Øst-Berlin var allerede blitt stengt 8. august.

Ytterpunktene viste seg å være Sverige og Nederland. De effektive svenskene hadde allerede bygget om ambassaden slik at den nå var vanskelig å trenge inn i, mens Nederland derimot sendte instruks om at eventuelle asylsøkere skulle aksepteres.

Fryktet borgerkrig da Sovjet ble oppløst

LES SAKEN

Danmark hadde året før høstet sterk kritikk etter at de overlot en gruppe asylsøkere til det østtyske politiet. Derfor hadde den danske ambassaden i 1989 fått beskjed om at alle avgjørelser skulle fattes av Utenriksdepartementet i København hvis personene ikke frivillig forlot ambassaden.

Den samme løsningen valgte norsk UD.

Fem dager før Stoltenberg 16. oktober overlot utenriksministerposten til Krfs Kjell Magne Bondevik etter stortingsvalget, sendte UD instruks om at ingen skulle vises bort uten at man i Norge hadde tatt stilling til saken.

Da ABC Nyheter snakket med Thorvald Stoltenberg om saken for ti år siden, påpekte han at dette i hvert fall var «et skritt i riktig retning».

– Du må huske på at vi jo da var i en situasjon hvor det var kald krig. Ett av problemene var at dette ble gjort for å utfordre oss, å få oss ut på ei sklie og så ta oss. At vi da var forsiktige, men ikke avvisende - det står jeg ved, sa Stoltenberg den gangen.

---

Dette er en oppdatert versjon av en sak som ABC Nyheter publiserte for ti år siden.