Mímir Kristjánsson droppet Klassekampen for å bli ordførerkandidat for Rødt

Viking har flyttet fra Stavanger stadion, mens Mímir Kristjánsson har flyttet tilbake til barndomshjemmet noen få hundre meter fra arenaen.
Viking har flyttet fra Stavanger stadion, mens Mímir Kristjánsson har flyttet tilbake til barndomshjemmet noen få hundre meter fra arenaen. Foto: Dagsavisen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mímir Kristjánsson står mellom plassen oppkalt etter Viking-legenden Reidar Kvammen og Stavanger stadion. Mímir er hjemme.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mímir Kristjánsson er ferdig med Klassekampen, nå stiller han som ordførerkandidat for Rødt i Stavanger. I barndomsgatene rundt Reidar Kvammens plass står fotballspilleren på sokkelen. Statuen heter «Fotballspilleren» og modellen skal ha vært en musikklærer på Kannik ungdomsskole. I våre sinn forbindes han mer med Reidar Kvammen enn med en lærer.

Kvammen var Viking-spilleren som fikk Adolf Hitler til å rase da Norges bronselag slo Tyskland i nazistenes OL i 1936. Kvammen, teknikeren som definerte midtbanespill flere tiår etter at han kom hjem fra konsentrasjonsleiren Stutthof, politimannen som snudde ryggen til nazifisering, skomakersønnen som sa nei til en karriere i Arsenal. «Reidar Kvammen er mannen som slo Hitler. Ikke bare én gang, men to ganger», skriver Mímir i fotballtidsskiftet Josimar om mannen som var tidenes Viking-spiller og et forbilde i motstandskampen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Statuen til ære for falne idrettsfolk i 2. verdenskrig skal til å sende en delikat crossball over Holbergs gate og ut på den grønne grasmatten på Stavanger stadion. Der ute spilte Viking kampene på 1970-tallet da en æra ble innledet ved at laget fra Stavanger banket det tyske storlaget FC Köln 1–0.

Fire gull på rad, flere ikoniske bilder som 3–0 mot Sporting Lisboa, 4–2 over Chelsea – før den falne storheten flyttet en mil sørover til Jåttåvågen, ut til industriområdet der betongplattformene ble bygget på 70- og 80-tallet. I dag er stadionet overtatt av Vikings breddelag, friidrettsklubben Skjalg og kringsatt av leiligheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mímir Kristjánsson

  • Født 17. august 1986. Oppvokst på Stokka i Stavanger med islandsk far og norsk mor. I dag på flyttefot hjem fra Grünerløkka i Oslo til barndomshjemmet.
  • Samboer og ett barn.
  • Gikk på Stavanger Katedralskole, ingen utdanning utover videregående skole.
  • Ble ansatt som journalist i Klassekampen i 2010. Vært journalist siden den gang.
  • Har siden 2011 gitt ut åtte bøker, blant dem «Frihet, likhet Island» og «Hva ville Gerhardsen gjort?»
  • Var leder i Stavanger AUF i 2002–03. Meldte overgang til Rød Ungdom og var leder i Rød Ungdom nasjonalt 2006–08.
  • Flytter hjem til Stavanger for å stille som ordførerkandidat for Rødt i høstens kommunevalg.

Sjelens Stavanger

Julaften i fjor. Mímir Kristjánsson skal fylle en spalte i Klassekampen om kulturåret 2018. Han skriver om Reidar Kvammen, Stavanger stadion og at både Mímir og samboer Matilde begge er oppvokst noen langskudd fra statuen og stadionet. Datteren Ásta er nær ved å begynne å snakke østlandsk i familiens leilighet på Grünerløkka, det er fare for at hun kommer til å mene at spillerne på Vålerenga er de kjekkeste i verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en avisspalte der samtidspoesi har en naturligere plass enn fotball, henfaller Mímir til hjemstavnsdiktning. Han skriver om da de nesten 17.000 på Vikings stadion 11. november falt på kne eller omfavnet hverandre. Viking hadde reist seg og var tilbake til norsk fotballs øverste nivå, tribunenehordene veltet ut over kunstgraset, Ásta (da 18 måneder) ble Stavangers yngste banestormer sammen med stavangerske foreldre og besteforeldre. Viking slapp bot fra Fotballforbundet siden forseelsen skyldtes glede. «Vi burde ha kalt henne Reidun», sa Ástas mamma. «Etter Reidar Kvammen?» spurte Mímir. «Ja. Så vil hun alltid være med oss i sjelens Stavanger», svarte Matilde.

Fem favoritter

Musikk: Det går for det meste i NRK Supers Sangfoni X. «Se min kjole» er datterens favoritt, så den står på repeat.

Film: Samboeren og jeg ser «Mongoland» hver jul. En fin tradisjon!

Bok: «Sin egen herre» av den islandske nobelprisvinneren Halldór Laxness. Nordens beste roman. Nordens beste roman.

Mat: Ferske reker i solen blir aldri feil.

Sted: Det er lite som slår Jåttåvågen når Viking spiller hjemmekamp.

Et hjem

– Det er vanskelig å se for seg at ungen din skal vokse opp et annet sted, bli en annen person, ha andre erfaringer. De fleste kan være enige i at mindre byer er bedre å vokse opp i, men også det at vi bor på Grünerløkka, jeg jobbet i avis, samboeren min jobber på teater. Å ha vokst opp der ville kanskje gjort henne til et ufordragelig menneske. Det er noe med å være så innsauset i kulturmiddelklasseboblen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Den såkalte Oslo-eliten?

– Å bo i villa på Stokka, er ikke å bo på livets skyggeside det heller.

Mímir er tilbake i Stavanger med sjel, kropp og hjerte. Han pendler mellom Grünerløkka og barndomshjemmet på Stokka, der moren fremdeles bor. Det ble nasjonale overskrifter da journalisten og nyhetssjefen, den halvt islandske forfatteren av bøker om superrikinger, Einar Gerhardsen og Rosa Luxemburg slapp nyheten om overgangen fra Schultzehaugen ved Akerselvas bredder til enebolig på Stokka i Stavanger, fra Klassekampen til Rødt, fra å være venstresidens vulkanske oppkomme på Dagsnytt 18 til diskusjoner om gangstier i lokalpolitikken i Stavanger.

– Noen Oslo-folk reagerte som om jeg hadde sagt at jeg skal gjennom Nordøstpassasjen i kajakk. Det er ikke verdens største endring. Det er hjem, det er tilbake til partiet jeg kom fra, og jeg kjenner flere folk i Stavanger enn jeg trodde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mímir: Vil gå i demonstrasjonstog mot Oslo-arrogansen

Ufølsom Oslo-boble

Foto: Caroline Teinum Gilje/Dagsavisen
Foto: Caroline Teinum Gilje/Dagsavisen

Tankene om hjemmebanen kom gradvis, sikkert forsterket av sesongen i Obos-ligaen da bortekampene på Østlandet ble fulgt av Viking Oslo – en supportergruppering med innslag av eksilsiddiser med tilhørighet i hovedstadspresse, regjeringsapparat og byråkrati. Mímirs tanker om en politisk karriere var etter sigende en pub-idé som fikk påfyll etter å ha snakket med et Rødt Stavanger-medlem på fest i Oslo. Lokallaget trengte nye navn på valglisten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er noe med å være i Oslo-boblen, og da framstår det spesielt å bryte ut frivillig.

– Aslak Sira Myhre kan vel også flytte hjem igjen?

– Ja, han burde dra han også. Det var en som sa til meg at flere bør reise hjem til bygda. Stavanger er jo ikke det. En annen sa han hadde skjønt det hvis jeg hadde stilt på topp for Rødt i Oslo, men i en så liten by som Stavanger! Det er noen sperrer ute og går. De mener ikke noe vondt, men de tenker seg ikke om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Mimir ble hekta på aksjer

Ser rødt av Røkkes paradis-planer

Vi drikker kaffe uten melk på en kafé i Ledaalparken, rett ved Kielland-familiens lyststed – senere konvertert til kongebolig og museum. Kafeen ligger i Hermetikken, det tidligere hermetikklaboratoriet som er renovert til perfeksjon av Acta-gründeren og eiendomsstorheten Alfred Ydstebø. På Hermetikkens høyreside bygges Hermetikkfagskolen om til leiligheter, til venstre for oss kommer det enda flere leiligheter.

Ydstebø-selskapet Base Propertys planer i jernbaneområdet i Paradis sammen med Kjell Inge Røkkes Aker BP og Bane NOR har fått Mímir til å se rødt. Samme morgen har han vært på kronikkplass i Stavanger Aftenblad og kjeftet på planene om å flytte Aker BPs ansatte fra Jåttåvågen – like ved Vikings stadion – til nytt hovedkontor i Paradis ved Stavanger sentrum. Høyres løfte om en «rettedølsk» saksbehandling fikk lokalvalgkampen til å bråstarte lenge før valglistene var levert. Gamleordfører Arne Rettedal var håndfast i oljealderens byggefase, og rekvirerte flammekaster da tomter til nyinnflyttede amerikanere måtte tines midtvinters.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mímir tolker Stavangers politiske legende annerledes enn dagens Høyre-politikere. Boligpolitikken til Rettedal var radikal, sansen for offentlige grep og inngrep var et kjennetegn, og mye av forklaringen på at byen har hatt et kvart århundre med Høyre-ordførere ligger i at Rettedals politiske arvinger har vært så lyseblå at partiet også samarbeidet med Ap i nyere tid.

– Det som var Høyre-politikk på Rettedals tid, ville ha vært radikal Ap-politikk i dag. I dag kan du ikke være sikker på å få tariffavtale, forskjellene øker, staten blander seg jo aldri inn i industribygging eller boligpolitikk. Alt dette gjør at Stavanger er blitt en veldig blå by. Men det er ikke derfor de gamle tantene i Stavanger har stemt Høyre. Høyre har hatt noen flinke ordførere. Ideen om at Stavangers befolkning er låst til å stemme på mer marked og lavere skatter stemmer ikke, sier Mímir.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Klassekampens nyhetssjef blir ordførerkandidat for Rødt

– Mangler Gerhardsen-refleksen

Mens Stavanger-politikerne viser til Rettedals ofte sosialdemokratiske grep, brukte Mímir pappapermisjonstiden til å finne ut av hva Gerhardsen ville ha gjort. Slikt blir det bøker av.

– Jeg er overrasket over hvor mye av politikken fra den gangen som er glemt i dag. Den rettedalske boligpolitikken var så radikal – det er ingen som står for det i dag, ikke engang SV. Nå er alt staten kunne ha gjort, skutt ned.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Oljå er et godt eksempel. Sjømatnæringen er en naturressurs og bør bygges ut, men det er ingen idé om grunnrentebeskatning og staten har solgt seg ut av selskapet de hadde. Klimasaken er det beste argumentet for at vi trenger Gerhardsens næringspolitikk. Det er grapse lønnsomt å forurense. Hvis du skal få en omstilling som kanskje ikke er lønnsom i starten, men som blir lønnsom på sikt, da trengs staten. Det er synd for oss at Gerhardsen-refleksen mangler.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Rødts ordførerkandidat i Stavanger Mimir Kristjánsson lover å kutte politikerlønninger dersom han får makten. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Rødts ordførerkandidat i Stavanger Mimir Kristjánsson lover å kutte politikerlønninger dersom han får makten. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

«Den galna tiå» kommer ikke tilbake

Forestillingen om det nyrike og blå Stavanger er godt vedlikeholdt av siddiser flest, men byen som hadde 44 hermetikkfabrikker i 1912 og et skille mellom østkant og vestkant som står den dag i dag, har en rød fortid. I 1919 sydet byen av revolusjonær iver og generalstreik. Andre byer tok ikke generalstreiken alvorlig, men i Stavanger fryktet borgerskapet revolusjon.

Borgermester og postmester Adam Egede-Nissen – også kjent som «den røde postmester» – ledet an i folkemengden som blokkerte jernbaneskinnene og havnen med krav om å opprette diplomatiske forbindelser med bolsjevikregjeringen i det nye Sovjetunionen. Politimesteren fikk stanset planene om å sende krigsskip mot Stavanger, og kommanderende general mottok et kodet telegram om å flytte et våpenlager for å hindre arbeidernes overtakelse av våpen og ammunisjon. «Den galna tiå» – betegnelsen på byens revolusjonære år – kommer ikke tilbake. Borgerskapet kan sove trygt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er ikke alt fra Egede-Nissen som skal gjentas, forsikrer Mímir. Rødt er inne i bystyret i Stavanger med én representant i dag, håpet er å få inn tre hvis venstrevinden på meningsmålingene holder seg helt til valgdagen.

– Det er en myte Stavanger-folk elsker å dyrke; «me kan kjøba heile Oslo hvis me vil», og at her har alle to Teslaer. Vi dyrker ideen selv om at alle i Stavanger har så mye penger, samtidig som det er oppfatningen om oss andre steder. Da oljekrisen rammet, syntes ikke folk i resten av Norge synd på Stavanger-regionen. De fleste som jobber i oljå har vanlige lønninger, har stressende jobber og det er mange som arbeider i varehandel, industri og helsevesenet.

Les også: Rødt raser mot Paradis-planer

Sosial dumping i Stavanger

Flere stavangerske myter? Hva med sosial dumping? Den siste tiden har lokale medier vært fylt opp av saker om The Old Irish Pub, en dansk nattklubbkjede som prøver å etablere seg i De Røde Sjøhus midt i sentrum. Arbeidstilsynet avslørte at firmaet lot ni polske arbeidere overnatte på arbeidsplassen – uten rømningsveier. Neste forsøk på å huse arbeiderne imponerte heller ikke Arbeidstilsynet. Flere som måtte overnatte på samme rom og overnatting i en kjeller som ikke var godkjent for formålet, har sjokkert politikerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er altfor mange folk i denne byen som tror sosial dumping er et Oslo-fenomen. Det finnes underbetalte polakker som blir utbyttet på det groveste her også. Det er en myte byen er glad i å opprettholde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nede i sentrum, rett ut av Vågen, er det stadig installasjoner på vei inn og ut av Rosenberg WorleyParsons. Tidene er bedre, oljeprisen er på 70 dollar fatet, Viking er tilbake i eliteserien, verftet går godt.

– Den største forskjellen mellom Oslo, Stavanger og mange steder langs kysten er forholdet til næringsliv og verdiskaping. Her er det et alfa og omega, næringsliv og verdiskaping er det folk er opptatt av. Man tenker sånn hele tiden. I indre ring i Oslo er den slags fremmed, det er teoretisk.

Mímir henter fram et eksempel fra da Klassekampen skulle satse på økonomi- og arbeidslivsjournalistikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi satt der på et redaksjonsmøte og skulle begynne med økonomisatsing, og folk hadde ikke hørt om oljemessen ONS. Det er helt fjernt. Å lage økonomisatsing i en nasjonal avis og ikke kjenne til den største økonomiske messen i Norge! Forskjellen er helt ekstrem. Hva er Stavangers skyline? Du kan stå på Torget, og så er det en eller annen konstruksjon på Rosenberg som rager over trehusene. Stavanger er den eneste storbyen i Norge med et verft rett i trynet på deg.

– Oljå er blitt en kulturkrig

Mímir tar litt av æren for at Rødt ser ut til å droppe ideen om nedstengning av norsk oljeproduksjon innen 2030. Dagens Rødt har da røtter i AKP (m-l) og 70-tall.

Mimir Kristjánsson holdt apell under støttemarkering for Julian Assange utenfor den britiske ambassaden i slutten av april. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Mimir Kristjánsson holdt apell under støttemarkering for Julian Assange utenfor den britiske ambassaden i slutten av april. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

– Problemet er at oljå er blitt en kulturkrig, enten er du for eller så er du imot. Alle nyanser er vekke. Her i regionen løper Høyre og Frp opp og ned langs kysten og heier på oljå, noe som er helt latterlig. Det er en næring, og politikere skal ikke heie på næringer. Oljå er ikke et fotballag – politikere skal lage en politikk som gjør at næringer kan vokse. Så har du en klimabevegelse og partier på venstresiden, og særlig Miljøpartiet De Grønne, som mener at oljå er umoralsk. Det er folk i MDG som mener at olje er like ille som slaveri. Den diskusjonen kan en bare gi opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Venstresidekonflikten er tydelig?

– Rødt har noen røtter fra kraftsosialisme. Det er ikke alt og alle i Rødt som er sånn, men det er en nerve som har ligget der siden AKP (m-l) drev med sjølproletarisering. Rødts store sak i moderne tid har vært motstand mot kraftkablene. I Rødt har bygging av industri stått i sentrum. Derfor har det vært rart med 2030-målet – det er noe urødtsk over det målet.

Les også: Tåler ikke dagens lys

De røde kampene

Mímir pendler inntil videre mellom en uke på politikerjobb i Stavanger og en uke av i Oslo. Listen med politiske saker som skal løses når Rødt blir til tre i bystyret, samles i koalisjon med Ap, SV og MDG og muligens får støtte av Senterpartiet, kverner i Mímirs hode.

Kampen om Paradis, kampen mot «den hakkende galne» cruisetrafikken som fyller Vågen, kampen mot kommersialisering av tjenester, kampen mot de økte forskjellene – som kan begynne med at sosialhjelpsmottakere slipper å få avkortet barnetrygden. Dessuten er det en kamp å føre mot det Mímir mener er en politisk klasse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er en sinnssyk ukultur i Stavanger kommune, og det er fordi Høyre har styrt i et kvart århundre. De er blitt utrolig vant med å tilgodese venner og kjente. Jeg har hørt at det alltid har vært sånn, men er sjokkert over å se det i praksis. Politikerne i Stavanger har skyhøye lønninger, de tjener mer enn politikerne i Trondheim og Bergen. Det trengs noen som kan røske opp, og Rødt er et parti som kan være egnet til det.

Vi går ut av Ledaalparken og passerer murvillaene til to superrikinger. Nede i gata står sveitservillaen Adam Egede-Nissen etterlot seg. Dette er Stavanger, dette er Mímirs hjemmebane.

Artikkelen ble først publisert på Dagsavisen.no.