Ikke alle unge har mistet troen på ANC. Her fra et valgmøte i Johannesburg. søndag. En av tilhengerne bærer en maske av president Cyril Ramaphosa. Foto: Ben Curtis / AP / NTB scanpix Foto: NTB scanpix
Unge sørafrikanere har mistet troen på partipolitikk
Sør-Afrikas unge har fått nok av partipolitikk. Under onsdagens valg er det ventet at over halvparten av alle velgere under 30 år blir hjemme.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Høy arbeidsledighet, sosial urettferdighet og utbredt korrupsjon har ført til at mange har mistet tilliten til systemet.
Generasjonen som har vokst opp etter at apartheid falt for 25 år siden – såkalte «Born Frees» – har heller ikke de samme følelsene for ANC, partiet som med Nelson Mandela i front kjempet mot apartheid, og som siden 1994 har hatt regjeringsmakten i Sør-Afrika.
– Mange har et kynisk syn på politikken. Det er alvorlig ettersom det innebærer en slags legitimitetskrise for hele staten, sier Liisa Laakso, forsker ved Nordiska Afrikainstitutet i Stockholm.
Ifølge nyhetsbyrået AFP har om lag 6 millioner personer mellom 18 og 30 år gitt blaffen i å registrere seg som velgere. Dermed er det flere som blir hjemme enn som stemmer i denne aldersgruppen.
Urettferdighet består
I løpet av oppveksten deres har det skjedd mye i Sør-Afrika, et land der svarte og hvite tidligere ble holdt atskilt i henhold til en rasistisk doktrine. Den betød blant annet at det var forbudt for svarte å besøke «hvite områder». Ekteskap mellom svarte og hvite var også forbudt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Men selv om rasepolitikken er borte, er ulikheten mellom svarte og hvite fortsatt stor, og mange unge opplever at tilværelsen fortsatt preges av den urettferdigheten som foreldregenerasjonen måtte tåle.
ANC, hvis mål har vært å bekjempe denne systematiske ulikheten, har vunnet samtlige valg siden partiet kom til makten i 1994. Men med årene har partiet også blitt forbundet med maktmisbruk og korrupsjon. Skandalene toppet seg med Jacob Zuma, den tidligere partilederen og presidenten, som for et drøyt år siden ble tvunget til å gå av.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Program for malariavaksiner for barn rulles ut i Afrika
Håpet om endring svinner
Etter det har ANC-veteranen Cyril Ramaphosa tatt over roret. Forventningene har vært store, men nå har mange begynt å lure på om heller ikke han vil kunne holde løftene sine: Å få fart på den økonomiske veksten og skape nye arbeidsplasser.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ikke minst har ungdomsarbeidsledigheten bitt seg fast på et ubehagelig høyt nivå, noe som gjør at unge sørafrikanere leter etter nye løsninger og politisk forandring.
– Ungdommene føler seg sviktet av den politiske eliten. De synes ikke det finnes noen forståelse for deres vilkår, sier Laakso.
Jusstudenten Iram Yousef (23) har likevel tenkt å stemme, men hun vet ennå ikke på hvilket parti.
– Jeg mener det er viktig å gå og stemme, ikke minst for å holde partier man ikke liker borte fra nasjonalforsamlingen. Men vi unge får ikke særlig mye gehør for de spørsmålene vi synes er viktige, sier hun til nyhetsbyrået TT på telefon fra Pretoria.
Les også: Stortinget bes erklære «nasjonal klimakrise»
Protesterer i gatene
Yousef understreker at unge sørafrikanere har et sterkt samfunnsengasjement, selv om det ikke gir seg uttrykk i partipolitikk.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Gateprotester har blitt den vanlige måten som unge uttrykker seg på. Alt man irriterer seg over, blir til en protest. Det kan handle om dårlig utdanning eller dårlig tilgang til vann, strøm eller andre samfunnstjenester. Protester regnes som raskere og mer effektive enn valgsystemet, sier hun.
Det dårlige utdanningssystemet, som ofte fungerer diskriminerende for de svarte, er en viktig politisk sak. Men selv om partiene diskuterer hvordan problemene skal løses, skjer det ikke så mye, ifølge Yousef.
– Det skaper en mangel på tillit ikke bare til det politiske systemet, men til hele ideen om rettferdighet. Hvis den unge generasjonen har en konstant følelse av urettferdighet, hvordan skal man da kunne sette pris på demokratiet? spør hun.
