Meny

Når våre venner blir fiender – og omvendt

Donald Trump og Vladimir Putin under G20-toppmøtet i Buenos Aires i november. Foto: Pablo Martinez Monsivais / AP
Stemmer: Audun Tjomsland
Forfatter og tidligere korrespondent for NRK i New York og London.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Siden Donald Trump kom til makten i USA for to år siden, har han bokstavelig talt gått nye veier innen diplomatiet, skriver vår kommentator Audun Tjomsland.

Hvem hadde trodd at han ville bli godvenn med Nord-Koreas leder Kim Jong-un, samtidig som han fornærmer Canadas statsminister Justin Trudeau?

USAs president Donald Trump er i ferd med å endre det verdensbilde de fleste av oss kjenner, med nye nasjonale allianser mens andre forbindelser får mindre betydning. Det verdensbildet de fleste av oss har, stammer i hovedsak fra tiden etter avslutningen av andre verdenskrig og mot slutten av 1940-årene. Da ble «verden» i stor grad delt i to. Den ene delen var de tapende nasjonene, den andre delen var de seirende land.

Etter hvert ble den seirende part delt i to: De kommunistiske landene med Sovjetunionen som det førende land, og de vestlige landene med USA og Storbritannia i spissen.

Vi i Vesten tilhørte den «frie» verden med stort sett åpne grenser mot andre demokratiske land, mens sovjetiske styrker tok kontroll over en rekke land i Øst-Europa, og at det ble bygget en ugjennomtrengelig mur gjennom Tysklands hovedstad Berlin.

Vesten følte seg truet av Sovjetunionen og opprettet forsvarsalliansen NATO.

De kommunistiske landene i Øst-Europa bygget forsvarsalliansen Warszawa-pakten for å forsvare seg mot NATO-landene.

Korea-halvøya ble delt i to, med et kommunistisk styrt Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen og et Sør-Korea støttet og opprustet militært av USA. Krig mellom dem brøt ut i 1950 og varte til 1953. Nord-Korea endte opp som et lukket, kommunistisk land helt avhengig av støtte fra Sovjetunionen og Kina, og Sør-Korea ble et åpent, vestlig orientert samfunn. Grensen mellom de to landene på Korea-halvøya forble ugjennomtrengelig, og skutt ble de som forsøkte å krysse grensen uten tillatelse.

På øya Cuba i Det karibiske hav like sør for Florida gjorde Fidel Castro revolusjon i 1953 og innførte et kommunistisk styresett. I samarbeid med Sovjetunionen truet Castro i 1963 USA med atomraketter.

Les kommentaren: USA forbereder en tid uten Trump

Verden i Trumps bilde

Da Donald Trump ble president i 2017, begynte han en tilsynelatende bevisst endring i det verdenbildet som var offentlig akseptert og virket fastlåst i USAs offisielle holdning både til vennligsinnede og fiendtlige stater. På et toppmøte med regjeringssjefer i NATO-land i juli 2017 presenterte Trump et kritisk brev til regjeringssjefer I NATO-land som Tyskland, Belgia, Norge og Canada og beklaget seg over at disse landene satset for lite på sitt forsvar. De fleste av dem bruker ikke så mye som NATO-alliansen mener må være et mål, at hvert medlemsland betaler to prosent av landets brutto nasjonalbudsjett til landets eget forsvar. Trump mer enn antydet at USA var i ferd med å miste tålmodigheten med land som ikke satset nok på eget forsvar og at NATOs medlemsland ikke kan vente at USA skal være lojal til NATO-avtalens artikkel fem om at «et angrep på ett av medlemslandene vil være som et angrep mot dem alle». Heller ikke at det under Trump kunne være tvil om USA ville rykke ut i lojalitet til de andre landene i forsvarsalliansen. Det er selve kjernepunktet i NATO-avtalen som sikrer at også de minste NATO-landene skulle få militær assistanse hvis de ble angrepet. Det ble imidlertid bekreftet fra NATO selv, at alle NATO-landene står solidarisk bak alle forpliktelsene i avtalen.

NATO-avtalen er et ektefødt barn av den kalde krigen, hvor Norge var en av pådriverne til å få regjeringene i London og Washington til å opprette en forsvarsallianse hvor USA og Storbritannia var med.

Som en nær nabo med lang, felles grense med Sovjetunionen oppfattet den norske forsvarsminister Jens Chr. Hauge våren 1948 Norges posisjon som så kritisk at Norge ikke kunne overleve uten å få beskyttelsen av en mektig, vennligsinnet alliansepartner. Norge måtte kunne stole på støtte fra allierte land med større forsvarsevne enn Norge, i en tidsperiode da Sovjetunionen var meget ekspansiv overfor sine naboland.

Den kalde krigen

I den kalde krigens tid etter andre verdenskrig og før verdenskommunismen brøt sammen i slutten av 1980-årene, opplevde både land i NATO og i Warszawapakten en sterk spenning mellom blokkene, noe Warszawapaktland som Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968 følte da de ønsket å frigjøre seg fra østblokken, og som briter og franskmenn opplevde da de forsøkte å gå imot amerikanernes ønsker under Suez-krisen i 1956. Det var spenningsbalansen i Den kalde krigen og trusselen om militært engasjement fra en stormakt, som forhindret utbrudd av en varm krig. På en litt annen måte var det maktbalansen, neppe fredsviljen, som forhindret åpen konflikt under Cuba-krisen i 1962.

Etter at Sovjetunionen falt sammen og gjenoppsto som et mindre truende Russland og Kina har gjennomgått store interne endringer under forskjellige ledere siden Mao Tse-tung, synes det som om USAs internasjonale makt og innflytelse har holdt seg temmelig sterk, men med utbrudd av uro ikke minst knyttet til den ustabile situasjonen i Midt-Østen.

Som forretningsmann har Donald Trump videreført sine interesser utover USAs grenser, ikke minst i kontakt med oligarker i Russland. Han synes å ha fått sans for det gode liv i Russland – uten for strenge begrensninger og retningslinjer for hva han kunne foreta seg. Trump har åpenbart respekt for Putin og den innflytelse han har over sitt maktapparat i Moskva. Og Trump har vært bemerkelsesverdig taus når andre lands ledere har vært kritiske til russiske agenters innblanding i for eksempel amerikansk valgkamp. Det kan bli mer stoff om akkurat det, når justisdepartementets spesialetterforsker Robert Mueller offentliggjør sine funn om Trumps mulige samarbeid om russisk påvirkning av presidentvalgkampen i 2016.

Trump var samtidig meget spak etter møtet med Putin i Helsinki i juli 2018, og amerikanske medier reagerte kraftig på den nærmest underdanige holdningen Trump inntok på pressekonferansen etter møtet.

Ikke ledere av «ondskapens imperium»

Trump ser åpenbart ikke på Putin som president Ronald Reagan så på Sovjetunionens maktelite, som ledere for «ondskapens imperium». For Trump var det naturlig å søke samarbeid med en maktperson som kanskje kunne bidra til at Trumps egen makt kunne bli enda større. På samme måte ble Trump fasinert av å møte den kinesiske leder Xi Jinping, leder for den nasjonen som sannsynligvis er den eneste nasjon som i overskuelig framtid kan rivalisere USA som supermakt.

I forholdet til Kina har Trump sannsynligvis et overtak. Verden synes å forstå at det er en viss rettferdighet i de tiltakene Trump har fått gjennomført i tollkrigen mot Kina. Trumps økonomiske rådgivere har fortalt ham at Kina med sin handelspolitikk i praksis har svindlet USA ved å kopiere, produsere og selge amerikanske oppfinnelser og produkter.

Derfor kan kanskje en amerikansk president med langsiktige visjoner og riktig strategisk tenkning komme godt ut av en tollkonflikt med Kina. Og kanskje kan resten av verden også dra nytte av en endring ikke bare i USAs, men hele den vestlige verdens forhold til Kina.

Og mot alle odds har Donald Trump i samarbeid med den sørkoreanske president etablert en dialog med Nord-Korea, et land som USA var i krig med fra 1950 til 1953 og ikke har forstått siden. Og landet har i samarbeid med Russland og Kina bygget opp et arsenal med kjernefysiske raketter som ifølge nord-koreanerne kan nå det amerikanske fastlandet.

Men USAs president Donald Trump og den nordkoreanske leder Kim Jong-un synes å ha oppnådd en merkverdig personlig kontakt. I sin første tale i FNs hovedforsamling i 2017 overhøvlet Trump Kim med trusler fulle av «ild og raseri» og tiltalte ham som «den lille rakettmannen». De møttes i Singapore den 12. juni 2018, og nå synes de to å ville møtes igjen, selv om intet tyder på at nordkoreanerne har fjernet sine anlegg for kjernefysiske raketter, slik Trump hevder han forlangte.

Les kommentaren: Erna verre enn Jonas?

Ny internasjonal politikk?

I mediene generelt sett oppfattes situasjonen slik at det er Trump som endrer verdensbildet ved at han synes å foretrekke et samarbeid med det som har vært land USA ikke har samarbeidet med tidligere, framfor å støtte sine langvarige allierte, vestlige land. Et eksempel er relasjonene med den kanadiske statsminister Justin Trudeau, hvor USA, Canada og Mexico har et økonomisk samarbeid i den nordamerikanske frihandelsorganisasjonen NAFTA, men hvor Trump har vist klare tegn på at han ikke liker verken NAFTA eller Trudeau.

I Charlevoix, Quebec i januar 2018, fornærmet Trump Trudeau alvorlig ved å anklage ham for å være både uærlig og veik, samtidig som han oppfordret gruppen av de seks største økonomiske makter til å gjeninnta Russland som medlem, etter at Russland ble utstøtt av gruppen etter den russiske annektering av Krim-halvøya i 2014.

Når Trump på sin måte går nye veier i sine relasjoner med andre lands ledere, oppfattes det som om det er Trump som skaper nye relasjoner og kanskje nytt samarbeid på tvers av de vanlige allianseforbindelser landene imellom.

Men kanskje det ikke er personen Donald Trump som bevisst forandrer verdensbilder ved å gå nye veier, kanskje det simpelt hen er blitt slik – at verden har forandret seg så mye siden etterkrigstiden i 1940- og 1950-årene at det er naturlig for en ny og uerfaren politisk leder uten noen spesielt grundig innføring i diplomatisk tradisjon, å gjøre som Trump nå gjør.

Kanskje er Trumps nye veier en logisk konsekvens av at verdensbildet er forandret, slik at Trump er blitt et resultat av dette – mer enn en pådriver for ny, internasjonal politikk. Han har skapt en enkel leveregel for seg selv: Amerika først, og han kunne føyd til – selv om det går på tvers av tradisjonell diplomati og på bekostning av andre land og folks interesser.

Stemmer
Populært